«Faren min er sterkere enn faren din»
«Bilen min er større en bilen din». «Norge skårer bedre på PISA enn Sverige». «Vår lærerutdanning er bedre enn deres». Hva er det med denne troen på at vi alltid skal strebe etter å være størst, best, flinkest? At det er konkurranse som skaper kvalitet? OsloMet – storbyuniversitetet har som sitt hovedmål nr. 1 i strategiplanen at vi skal «utvikle lærer- og sykepleierutdanningene våre til å være landets beste». Jeg har aldri skjønt at dette kan være en god strategi. Det vil jo si at dersom lærerutdanningene (og sykepleierutdanningene) i resten av landet er skikkelig dårlige, behøver vi på OsloMet bare å bli bittelittegranne bedre, så har vi nådd hovedmålet vårt. Det forteller ingen ting om kvalitet. Hva med «OsloMet skal i samarbeid med de andre institusjonene som tilbyr lærerutdanning sørge for at Norge får en best mulig lærerutdanning»? Eller noe sånt?
Denne tankegangen om å være «best» føyer seg inn i måle- og veiediskursen som råder i resten av samfunnet med rapporteringer av målbare indikatorer. Det kan være fint men noen tall av og til, men det må brukes med fornuft og klokskap. Og så må man tenke over hva man IKKE får vite hvis man bare baserer seg på målbare størrelser. Kvalitet handler om så mye mer enn tall. På høyskoler og universiteter – og i skoler og barnehager – er tiden før sommerferien gjerne tiden for rapporteringer. Mitt inntrykk er at det er viktigere AT vi har fylt ut evalueringsskjemaene enn HVA som faktisk står der.
Tankegangen om målbare resultater som kan rangeres, forplanter seg videre til ulike programmer som noen skole- og barnehageeiere griper med begjær og pålegger sine ansatte om å følge til punkt og prikke. Det vil si at lærerne må legge vekk sitt profesjonelle skjønn og bare følge oppskriften. Et av de siste eksemplene på hvor galt det kan føre av sted, er programmet fra firmaet God Skole (sic) som ber lærere om å registrere barns uvaner. Barnas UVANER! Som de skal få på et skjema og ta med hjem, så foreldrene kan snakke med barna om at de ikke må lage grimaser, snu seg mot sidebordet, løpe i gangen eller drikke vann. Alt dette som barnekropper i vekst MÅ gjøre, nettopp fordi de er i vekst og utvikling. Og som vi voksne blir anbefalt å gjøre for ikke å stivne med muskel- og skjelettplager. Hva med å notere ned alle barnas styrker og heller sende dette skjemaet med hjem, så barn kan få størst mulig selvtillit og tro på egne evner? Jeg tror det ville gitt et mye bedre læringsmiljø. Men igjen – det krever kanskje mer, det er ikke alltid like lett å få ned på et skjema, det blir vanskeligere å rangere.
Heldigvis har vi mange eksempler på kloke lærere og barnehagelærere som gjør opprør mot rangeringsregimet. Men vi vet at det koster. Derfor må vi stå sammen, gjøre samarbeid til den kanskje viktigste kvalitetsindikatoren heller enn å være «best». Å være «best» oppfordrer til det motsatte: å sørge for at de andre er dårligere enn deg selv. Da er vi på vei til å skape et dårligere samfunn.
