Høringssvar fra seks professorer

Vil ikke ha endringer i barnehageloven

Regjeringens forslag om å endre barnehageloven slik at det blir påbud om å vurdere alle barns norskkunnskaper, vekker motstand. Her er høringssvaret fra seks professorer:

Anne Greve (OsloMet), Jan-Erik Johansson (OsloMet), Lars Løvlie (Universitetet i Oslo), Harald Thuen (Høgskolen i Innlandet), Tom Are Trippestad (Høgskulen på Vestlandet) og Solveig Østrem (OsloMet).

Som erfarne forskere innen pedagogikk og barnehagepedagogikk ønsker vi å uttale oss om regjeringens forslag til endring av barnehageloven. Vi støtter ikke regjeringes forslag om å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper. 

Det er avgjørende at barnehagen arbeider for å skape et inkluderende leke- og læringsmiljø og støtte barn som av ulike grunner har utfordringer med å kommunisere på norsk. Men å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper er ikke veien å gå, verken for å kunne danne seg et bilde av barnets språklige ferdigheter eller av hva barnet vil ha behov for av videre tilrettelegging. 

I gjeldende rammeplan for barnehagens innhold ligger det en forpliktelse til å observere og følge med på barns språkutvikling. Arbeidet med å fremme barns språk og deltakelse i kommunikasjon med andre er allerede høyt prioritert i barnehagen. Barnehagens plikt til å vurdere barns språkutvikling for å «fange opp og støtte barn som har ulike former for kommunikasjonsvansker, (…) eller som har sen språkutvikling» er tydeliggjort i rammeplanen. Lovendringen regjeringen foreslår, fremstår derfor som et overflødig tiltak som vitner om manglende tiltro til barnehagelæreres innsikt og dømmekraft.

Barn lærer språk gjennom lekende samspill med andre barn og voksne. I barnehagen foregår språklæring i leken, i planlagte aktiviteter, under måltider, ved påkledning og gjennom estetiske opplevelser. En ny doktoravhavdling (Giæver, 2020) viser at det er spesielt viktig at barnehagen arbeider systematisk for at flerspråklige barn blir inkludert i samtaler, lek og fellesskap. Det tar tid å lære seg et nytt språk, det lar seg ikke gjøre å forsere dette.

Fordi det tar tid å lære et nytt språk godt, vil en del barn ha behov for særskilt norskopplæring i skolen. Opplæringslova § 2.8 gir elever som ikke har norsk som morsmål, rett til forsterket opplæring i norsk dersom de trenger det. Vi mener det er uheldig dersom en etablert ordning som bygger på alle barns rett til opplæring, blir forstått som noe man ønsker å komme til livs. 

Vurdering av barns språk er ikke en nøytral og objektiv beskrivelse av hvilket nivå barnets språklige ferdigheter ligger på, men en evaluering ut fra valgte kvalitative kriterier som alltid vil kunne diskuteres. Å vurdere barns språkutvikling krever derfor både kunnskap, faglig skjønn og etisk bevissthet om hvilke forestillinger om barn som gjøres gjeldende. Disse forbeholdene er ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til i regjeringens forslag. 

Å vurdere barn ut fra en gitt standard for hva som er «god nok» norskspråklig kompetanse, fører både til vilkårlighet og til en innsnevring av hva man blir oppmerksom på i kommunikasjonen med barnet. En slik innsnevring kan være uheldig for barns opplevelse av mestring. Vurderingen kan således stå i veien for viktig læring, både fordi det flytter oppmerksomheten mot det som lar seg måle: ord og grammatikk, og fordi det gir barna dårlig selvfølelse: Barn oppfatter fort at det er noe de ikke mestrer.

Publisert av Anne Greve

Barnehagelærer Professor i barnehagepedagogikk Ansatt på OsloMet - storbyuniversitetet (HiO/HiOA) siden 2002

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.