Har du røde eller grønne tanker?

Mine tanker er verken røde eller grønne. Jeg har i grunnen aldri reflektert over at tankene mine har noen farge i det hele tatt, men skulle de hatt det, måtte jeg nok ha brukt langt flere farger – hele regnbuen, minst. Å skulle kategorisere tanker i bare to kategorier, innsnevrer det vidunderlige, sammensatte og kompliserte tanke- og følelseslivet vårt.

Da jeg først hørte om programmet Grønne tanker – glade barn, som er utviklet av psykologspesialist Solveig Raknes, reagerte jeg umiddelbart på at noen tanker skulle karakteriseres som røde, noe jeg umiddelbart assosierte med noe forbudt. Da fikk jeg høre at det slett ikke er slik det er ment. Rødt og grønt er bare et hjelpemiddel til å sette ord på tankene. Javel? Men når de samme barna litt senere skal lære om trafikkreglene, da er det viktig at det setter seg i ryggmargen at rødt betyr STOPP, ikke gå, forbudt. Og grønt er det samme som at nå er det klart og ikke farlig å gå videre. De samme fargekodene møter vi mange andre steder i samfunnet. Under Covid-pandemien lærte vi alle sammen at rødt nivå i barnehager og skoler innebar de strengeste restriksjonene. Grønt nivå betød at vi kunne senke skuldrene og leve som før. Skulle man ut å reise, var røde land steder man helst ikke skulle reise til eller komme fra. Grønne land var det man lengtet etter – her var det fritt frem. Så der rødt i nesten alle andre sammenhenger betyr stopp eller fare (med noen unntak for eksempel for partipolitikken), skal det altså ikke forstås slik i programmet til Raknes. Mon tro om alle barn skjønner det, eller om det er flere som får de samme assosiasjonene som jeg fikk? Selve navnet Grønne tanker – glade barn synes jeg bygger opp under mine assosiasjoner. De er de grønne tankene som gjør oss glade.

Det er viktig at lærere i barnehage og skole snakker med barn om tanker og følelser. Det å få hjelp til å sortere de komplekse tankene og følelsene vi alle baler med, er helt nødvendig for å få et bra liv, både nå og senere. Her er jeg helt på bølgelengde med de som har utviklet dette programmet. Jeg er også helt enig i at det kan være vanskelig å sette ord på følelsene. Men gjør vi det enklere ved å sette farge på dem og ved å redusere dem til to kategorier? Hvis noen barn får inntrykk av at vanskelige tanker som tristhet, sinne, redsel, nervøsitet og så videre er tanker vi helst skal unngå, tror jeg at programmet kan gjøre stor skade, på tross av gode hensikter.

Slik programmet blir presentert i Første Steg (Næss, 2017), er det tenkt som et verktøy for å snu negative tanker. Men hvem er det som definerer hva som er en negativ tanke? Er ikke de fleste tankene våre positive, enten det handler om å være sint for ett eller annet eller redd for noe? Eller lei seg? Eller glad og oppstemt? Et barn som viser motstand mot noe det opplever som urettferdig, som blir oppriktig sint og lei seg på grunn av noe det selv eller vennen har opplevd, er det da en rød eller grønn tanke? Det er i hvert fall ikke noe negativt i å reagere på urettferdighet. Og det å grue seg til noe, er ofte også positivt. Kanskje man gru-gleder seg. Det gjør ofte jeg. Slik jeg har forstått programmet, skal det være et hjelpemiddel for å tenke konstruktivt omkring det som gjør at man er sint eller lei seg. OK, du er sint (har en rød tanke), hva kan vi gjøre med det slik at det blir til en grønn tanke? Det er jo helt strålende å hjelpe barn til å se løsninger på problemer, men trenger vi å fargelegge tankene for å få til det?

Jeg har et annet forslag: bruk den enormt rike skatten vi har i folkeeventyrene, i annen litteratur og i sang og musikk. Hva egner seg bedre til å formidle følelser enn de estetiske erfaringene og uttrykksmåtene? Folkeeventyrene våre har oppstått og blitt videreutviklet og gjenfortalt gjennom generasjoner, lenge før noen tenkte på å farge tankene våre røde eller grønne. Derfor inneholder de et langt rikere repertoar av følelser og tanker. Og de tilbyr løsninger uten å moralisere fra et voksenperspektiv. Det er ofte de yngste og minst ansette som vinner til slutt, men sjelden alene. Ved å få hjelp fra andre som også gjerne befinner seg lavt på rangstigen, som å lytte til fuglene («Ta ikke det røde, ta ikke det grønne, men ta det blå, som vi har satt tre kors oppå») eller den gamle kjerringa som har satt fast nesa si i en stubbe – da vinner man rikdommen. Det geniale med eventyr er at man kan oppdage de ulike nivåene i fortellingen mer indirekte og etter hvert som man er moden nok til å forstå mer. Denne gamle visdommen er mer verdt enn alle mulige selvreguleringsprogrammer. Videre råder jeg lærere i barnehagen og skolen til å delta i barns på-liksom-lek (også kalt dramatisk lek), der barn gir uttrykk for sine ideer, tanker og følelser gjennom et estetisk uttrykk. Legg til rette for og delta i barns lek, formingsaktiviteter, musikalske uttrykk, dans og bevegelser. Er du en god samarbeidspartner og flink til å lytte, vil du få haugevis av anledninger til å snakke med barn om tanker og følelser her og nå. Som lærer eller foreldre skal du vise barna at du er her for dem. Det er helt greit å ha vanskelige tanker innimellom. Alle har det. Men vi er her for hverandre, og foreldre og lærere vil alltid være her for å støtte og hjelpe. Uansett farge.

Referanse:

Næss, T. M.  (2017). En helt spesiell metode lærer barna å fokusere på det som er bra. Første Steg. Hentet fra https://www.utdanningsnytt.no/barnehagepedagogikk-fagartikkel-grunnskole/en-helt-spesiell-metode-laerer-barna-a-fokusere-pa-det-som-er-bra/122846

17.10.21

Publisert av Anne Greve

Barnehagelærer Professor i barnehagepedagogikk Ansatt på OsloMet - storbyuniversitetet (HiO/HiOA) siden 2002

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.