Læreres deltakelse i barns dramatiske lek – del 2
Dette er del 2 av det innlegget jeg holdt som en av hovedforedragsholderne på forskningskonferansen EECERA i Glasgow i 2022. Innlegget bygger på boken Sammen i lek, som kommer ut på Fagbokforlaget i slutten av februar 2023. Denne boken har jeg skrevet sammen med universitetslektor i drama ved OsloMet Knut Olav Kristensen og universitetslektor i barnehagepedagogikk samme sted Eilen Bergvik. Del 2 handler om hvorfor lærere i barnehage og skole bør delta i leken.
FN definerer lek som noe som må være initiert, drevet og strukturert av barna. Kanskje kan denne definisjonen føre til et syn på lek som noe lærere bør holde seg langt unna, i hvert fall ikke delta i. Som profesjonsutøvere må lærere tolke denne definisjonen ut fra hva de vurderer er best for barn. Knut Olav Kristensen, Eilen Bergvik og jeg mener at læreres deltakelse i lek på lekens premisser, det vil si uten å ta over leken, er i tråd med FNs definisjon. I vår undersøkelse har vi vist at læreres deltakelse i lek, som likeverdige deltakere, kan inspirere til mer lek.
De barna vi har snakket med gjennom prosjektet vårt, forteller at ikke alle lærere leker, men at det som regel er en berikelse for den dramatiske leken når lærerne deltar. Lærerne som har deltatt i barns dramatiske lek, forteller også med entusiasme om sine erfaringer. Ikke bare har de det gøy mens de leker, men de lærer å kjenne barna på en annen og bedre måte, og det er lettere for lærerne å forstå hva som er på spill for barna i leken og hva de er spesielt opptatt av.
Birgitte Fjørtoft, en norsk barnehagelærer som kanskje ikke trenger mer presentasjon, skriver i sin bok Perlet Furunål – som jeg anbefaler på det varmeste – at når du leker med barn, viser du samtidig interesse for hva som er viktig i deres liv. Du viser dem at du ønsker å ta del i det barna gjør og at du virkelig er interessert i dem. En lærer må ta mange valg hver dag, og det å vite hva som er viktig for barna, få barnas anerkjennelse og nærhet, hjelper deg når du skal gjøre alle disse valgene på et profesjonelt grunnlag, ifølge Fjørtoft. For å ta gode profesjonelle valg til beste for barna, vil jeg hevde at det er nødvendig å kjenne barna godt. Altså kan det å delta i barns dramatiske lek hjelpe å styrke lærernes profesjonalitet. Ved å vise anerkjennelse og respekt for barna får læreren anerkjennelse og respekt tilbake.
Med referanse til Bakhtin, vet vi at hierarkiske posisjoner kan bli snudd på hodet i lek. I dramatisk lek kan barn bli forvandlet til en sterk voksen og den voksne kan bli til et sårbart barn. Men også i selve det å leke kan rollene bli snudd. I lekprosessen kan læreren bli lærlingen og barnet bli læremesteren som kan lære bort kunsten å leke. I vår studie finner vi at selv om det krever mot, kan lærere ha mye å vinne hvis de våger å gi slipp på kontrollen og innta rollen som lærling når de leker med barna. Dette åpner døren til det muliges rom, hvor alt kan skje i følge Winnicott. Og læreren kan være med barnet inn i deres eventyrlige verden av gleder og sorger, idylliske hendelser og skumle, makabre erfaringer. Det er barna som har nøkkelen til dette rommet, men lærere som viser seg verdige til det, kan kanskje få en kopi av den nøkkelen.
Et interessant funn i vår forskning er at alder ikke ser ut til å være så viktig når det kommer til det å delta i lek eller å bli invitert med i leken. Alle vi tre forskere i dette prosjektet erfarte selv å leke med barna, og at aldersforskjellen ikke så ut til å spille noen rolle – selv om den for noen av oss var over 60 år. Da vi leste gjennom transkripsjonene våre, hendte det at det var vanskelig å se om det var en lærer eller en forsker eller et barn som snakket. Det var et tegn på at alle deltok som likeverdig lekpartnere og viste interesse for hva som skjedde og at man ønsket å ta del i leken. Vår studie viser at det å invitere til lek eller å bli invitert inn i leken, er noe både lærere og barn kan gjøre.
