Læreres deltakelse i barns dramatiske lek – del 5
I del fem av denne bloggen om læreres deltakelse i barns dramatiske lek, som bygger på et forskningsprosjekt som snart kommer til å bli publisert i boken Sammen i lek på Fagbokforlaget, skal jeg skrive noe om de mer vanskelige sidene ved leken. Noen lærere fortalte oss nemlig at den dramatiske leken gikk helt galt, at det ble en total fiasko. Da vi spurte om årsaken til dette, hørte vi ofte at leken hadde utviklet seg til å bli helt annerledes enn hva læreren hadde planlagt: barna startet å krasje med bilene i stedet for å kjøre pent og pyntelig på bilmatten. Eller at barna tok dukkene sine til Mac Donalds i stedet for å være hjemme eller ta dem til parken. Sjørøverbåten stagnerte kanskje på en øy uten at det skjedde noe mer. Disse erfaringene ble veldig negative for lærerne som noen ganger, som et resultat av dette, sluttet å leke mer med barna. De fikk en sterk følelse av å mislykkes både som lærer og rent personlig. Når du leker, gjør du deg selv sårbar. Ifølge teorier om dramatisk lek, handler lek om å uttrykke sine ideer og følelser på en estetisk måte. Hvis det du gjør eller foreslår ikke blir akseptert av de andre som leker, kan dette gi en opplevelse av å være mislykket. Læreren kan fort tenke: Hva hvis barna ikke liker meg? Hva hvis barna ikke vil leke med meg? Hva om jeg ødelegger leken deres? Hvem er jeg som lærer og hvem er jeg som person, hvis barna ikke liker meg? Alle disse spørsmålene kan gå gjennom hodet ditt hvis du er redd eller føler deg usikker som profesjonsutøver eller ikke har nok kunnskap om dramatisk lek.
Men også barna kan erfare å bli avvist på denne måten. Så hvis lærere har den samme erfaringen, kan det være lettere å forstå barnas frustrasjon over å bli avvist, og på den måten gjøre det enklere å hjelpe dem videre. Studien vår lærte oss at en løsning på dette kan være at læreren, for eksempel som regissør eller historieforteller, finner en rolle som kan passe inn i leken. Kanskje læreren kan bli med i leken som skuespiller, eller kanskje læreren og det avviste barnet kan finne på en ny lek sammen, som et nytt team av scenografer, regissører og skuespillere, og la de andre barna være i fred med sin lek. Å holde på med dramatisk lek med barn er en kompleks oppgave som krever dyktige lærere med kunnskap om lek og evne til å reflektere over egne erfaringer, både gode og dårlige, inkludert erfaringer med å bli avvist.
Ifølge Faith Guss er det slik at lærere uten nok kompetanse i dramatisk lek kan oppleve å bli stilt overfor et fremmed språk, et språk de ikke behersker så godt og derfor ikke våger å ta i bruk. Dette kan føre til at lærerne blir usikre og ukomfortable eller til og med flaue, slik noen av lærerne vi har snakket med, forteller om. Vi kan føle det samme ubehaget hvis vi plutselig befinner oss i en situasjon der vi må snakke et fremmed språk som vi ikke behersker så godt. Hvis ikke dette blir diskutert åpent, kan en slik følelse av ubehag føre til at lærere velger bort det å leke. En av lærerne vi snakket med, fortalte at hun syns det var utenfor hennes komfortsone å delta i dramatisk lek. Men så føyde hun til noe viktig, nemlig at man kan øve seg på å leke og at dette var noe hun hadde positiver erfaringer med. Blant annet turte hun en dag å ta på noe utkledningstøy. Og da hun fikk gode tilbakemeldinger fra både kollegaer og foreldre, var dette nok til at hun våget å gå mer inn i leken og gradvis opplevde det som mer komfortabelt å leke. Derfor mener vi som har jobbet med denne boken at det er viktig at lærere ikke bare har nok kunnskap om dramatisk lek, men også har praktisk erfaring med å leke, så man ikke lenger blir så flau eller sjenert av å leke.
Skolebarn i vår undersøkelse pekte på at det kan være vanskelig for lærere å leke fordi lærere kan ha mistet fantasien sin. Samtidig sa de at lærere som ikke hadde sluttet å leke, hadde bevart fantasien sin. For å få tilbake fantasien som lærerne eventuelt har mistet, foreslo barna at lærerne bare måtte leke over en lengre periode. Ved å øve seg, kan man bli en bedre leker.
