Stikkord: barnehageloven

Regjeringens forslag om å endre barnehageloven slik at det blir påbud om å vurdere alle barns norskkunnskaper, vekker motstand. Her er høringssvaret fra seks professorer:

Anne Greve (OsloMet), Jan-Erik Johansson (OsloMet), Lars Løvlie (Universitetet i Oslo), Harald Thuen (Høgskolen i Innlandet), Tom Are Trippestad (Høgskulen på Vestlandet) og Solveig Østrem (OsloMet).

Som erfarne forskere innen pedagogikk og barnehagepedagogikk ønsker vi å uttale oss om regjeringens forslag til endring av barnehageloven. Vi støtter ikke regjeringes forslag om å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper. 

Det er avgjørende at barnehagen arbeider for å skape et inkluderende leke- og læringsmiljø og støtte barn som av ulike grunner har utfordringer med å kommunisere på norsk. Men å innføre en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper er ikke veien å gå, verken for å kunne danne seg et bilde av barnets språklige ferdigheter eller av hva barnet vil ha behov for av videre tilrettelegging. 

I gjeldende rammeplan for barnehagens innhold ligger det en forpliktelse til å observere og følge med på barns språkutvikling. Arbeidet med å fremme barns språk og deltakelse i kommunikasjon med andre er allerede høyt prioritert i barnehagen. Barnehagens plikt til å vurdere barns språkutvikling for å «fange opp og støtte barn som har ulike former for kommunikasjonsvansker, (…) eller som har sen språkutvikling» er tydeliggjort i rammeplanen. Lovendringen regjeringen foreslår, fremstår derfor som et overflødig tiltak som vitner om manglende tiltro til barnehagelæreres innsikt og dømmekraft.

Barn lærer språk gjennom lekende samspill med andre barn og voksne. I barnehagen foregår språklæring i leken, i planlagte aktiviteter, under måltider, ved påkledning og gjennom estetiske opplevelser. En ny doktoravhavdling (Giæver, 2020) viser at det er spesielt viktig at barnehagen arbeider systematisk for at flerspråklige barn blir inkludert i samtaler, lek og fellesskap. Det tar tid å lære seg et nytt språk, det lar seg ikke gjøre å forsere dette.

Fordi det tar tid å lære et nytt språk godt, vil en del barn ha behov for særskilt norskopplæring i skolen. Opplæringslova § 2.8 gir elever som ikke har norsk som morsmål, rett til forsterket opplæring i norsk dersom de trenger det. Vi mener det er uheldig dersom en etablert ordning som bygger på alle barns rett til opplæring, blir forstått som noe man ønsker å komme til livs. 

Vurdering av barns språk er ikke en nøytral og objektiv beskrivelse av hvilket nivå barnets språklige ferdigheter ligger på, men en evaluering ut fra valgte kvalitative kriterier som alltid vil kunne diskuteres. Å vurdere barns språkutvikling krever derfor både kunnskap, faglig skjønn og etisk bevissthet om hvilke forestillinger om barn som gjøres gjeldende. Disse forbeholdene er ikke i tilstrekkelig grad tatt hensyn til i regjeringens forslag. 

Å vurdere barn ut fra en gitt standard for hva som er «god nok» norskspråklig kompetanse, fører både til vilkårlighet og til en innsnevring av hva man blir oppmerksom på i kommunikasjonen med barnet. En slik innsnevring kan være uheldig for barns opplevelse av mestring. Vurderingen kan således stå i veien for viktig læring, både fordi det flytter oppmerksomheten mot det som lar seg måle: ord og grammatikk, og fordi det gir barna dårlig selvfølelse: Barn oppfatter fort at det er noe de ikke mestrer.

Regjeringen har nå ute på høring et endringsforslag av barnehageloven som går ut på at det skal innføres en plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper. I den forbindelse hadde Solveig Østrem og jeg en kronikk i Utdnningsnytt.no. Her kan dere lese den:

Av

Anne Greve, professor i barnehagepedagogikk ved OsloMet – storbyuniversitetet 

Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved OsloMet – storbyuniversitetet 

I 2016 ville regjeringen utarbeide en veiledende norm for det språklige grunnlaget barn bør ha med seg fra barnehagen og kartlegge alle barn før skolealder. Høringsrunden og den offentlige debatten som fulgte, gjorde det tydelig at forslaget hadde liten støtte. Det endte med at regjeringen led et solid nederlag i Stortinget. Nå vil regjeringen ha omkamp. Denne gangen har de kalt det å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart. De fremhever at vurdering ikke må blandes med kartlegging, men det er høyst uklart hva skillet består i. Planen er å utvikle nye verktøy for å kartlegge de barna som vurderes å ha for svake norskkunnskaper. 

Det er bemerkelsesverdig hvordan myndighetene bruker stadig nye retoriske grep for å få innført tiltak som bryter med barnehagepedagogikkens helhetlige tilnærming til omsorg, lek og læring og gjør barnehagen mer lik skolen. Allerede i 2009 skapte politikeres økende tiltro til testing av barn uro i fagmiljøet. Da bedyret kunnskapsministeren at det ikke var snakk om testing, men kartlegging. I 2016, da kritikken rettet seg mot ønsket om å innføre læringsmål i barnehagen, slik NHO og samfunnsøkonomene ønsket, insisterte regjeringen på at veiledende norm for språkutvikling var noe helt annet enn læringsmål. Nå insisterer altså regjeringen på at vurdering er noe helt annet enn kartlegging. Mønsteret er det samme: Regjeringen presser på for å sette massekartlegging av barns ferdigheter i system, og forsøker å legitimere det ved å bruke begreper som finnes i barnehagens pedagogiske tradisjon.

Men hør her, kunnskapsminister: Barnehagene vil ikke ha dette, barnehagelærerne vil ikke ha det, foreldrene vil ikke ha det, barnehagelærerutdannere vil ikke ha det, forskere vil ikke ha det. Alle ønsker at barn i Norge skal klare seg bra på skolen, og alle vet at norskkunnskaper er viktig for å oppnå dette. Men hva hjelper det å vurdere og kartlegge med standardiserte verktøy? Ingenting! I beste fall stjeler det dyrebar tid. I verste fall kan kartleggingen stå i veien for viktig læring, både fordi det flytter oppmerksomheten mot det som lar seg måle: ord og grammatikk, og fordi det gir barna dårlig selvfølelse: barn oppfatter fort at det er noe de ikke mestrer.

En ny doktoravhandling viser at barn ikke lærer norsk av å trene på norske ord, men av å bli inkludert i samtaler (Giæver, 2020). Derfor er det meningsløst å konsentrere språkarbeidet i barnehagen om det som enkelt lar seg kartlegge. Vi vet hva som skal til for å at barn blir inkludert i samtaler og får mulighet til å lære språk: Nok kvalifiserte barnehagelærere og ansatte som tar seg tid til å lytte til, leke med og hjelpe alle barn, og lærere i skolen som er kvalifisert til å fortsette dette arbeidet. 

Det hevdes at mange barn ikke blir «fanget opp» i barnehagen, og at noen barn kan veldig dårlig norsk når de begynner på skolen. For det første: Å lære et språk godt, tar mange år. Det nytter ikke å fremskynde denne læringsprosessen, det tar den tiden det tar. For det andre: Noen barn er så heldige at de lærer flere språk fordi de har et annet morsmål enn norsk. Da kan det ta enda lengre tid å lære norsk. Men bonusen for samfunnet er at vi da får personer som behersker flere språk godt.

Det er vanskelig å overskue hvilke negative konsekvenser det vil ha for barnehagene om regjeringens forslag går igjennom. Hva skjer med de barnehagene som ikke «uteksaminerer» flinke nok barn? Hva skjer med barnehagens pedagogiske arbeid dersom målet blir å sørge for at barna skårer bra på språktester før skolestart? Vi kan risikere at barnas mestringsnivå blir et mål på barnehagens kvalitet, slik vi har sett at det har blitt for skolen, og at hensynet til hvert enkelt barn kan bli satt til side for barnehagens behov for å ikke tape i konkurransen om best mulig skår. 

Regjeringens forslag om obligatorisk vurdering av barns norskkunnskap, er så svakt faglig fundert at det grenser til det parodiske. Det tyder på at det er politisk prestisje som gjør at regjeringen nå går til omkamp – med barna som innsats. Da saken var oppe i Stortinget i 2016, var KrF en viktig bidragsyter til å stoppe regjeringens forslag om språknorm, kartlegging og mer formell læring. Vi håper KrF i regjering ikke har glemt hva de kjempet for den gangen.

Det er verken opposisjonen eller fagmiljøene som er taperne om Guri Melby tvinger dette forslaget igjennom, det er barna.