Ny rammeplan – tid for lek eller tid for læring?

Anne Greve on 15. mai 2017

Nå er den her, den nye rammeplanen for barnehagens innhold. Som kjent vakte forarbeidene til rammeplanen stort engasjement i profesjonen og hele barnehagefeltet. Stortingsmeldingen som dannet grunnlaget for utarbeidelsen av ny rammeplan (Meld. St 19  2015-2016, Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen), skapte et helt barnehageopprør og samlet godt over 7000 underskrifter til forsvar for leken i barnehagen.

Kunnskapsministeren gikk ut og snakket om at han ønsket mer læring i barnehagen og tok til orde for utarbeidelse av en språknorm for femåringene. På dette punktet led han et sviende nederlag i Stortinget. Likevel er det ingen tvil om at regjeringen ønsker et større læringstrykk i barnehagen. Derfor var det med stor spenning mange av oss kastet oss over ny rammeplan da den endelig forelå 24.april. Mange i barnehagefeltet, inklusive Utdanningsforbundet, har uttalt at de er fornøyde med resultatet. Ikke minst er det viktig at barnehagens pedagogiske personale, styrer og pedagogisk leder, har fått det pedagogiske ansvaret. Dette var et viktig punkt for mange som leverte høringsuttalelser.

Nå gjenstår implementeringen av planen. I sin pressemelding nr. 57-17, datert 24.4.2017, kaller Kunnskapsdepartementet rammeplanen for «Barnehagens grunnlov». Men rammeplanen er ikke en grunnlov (vi har en egen lov om barnehager). Rammeplanen er en forskrift som skal utdype og presisere loven. Og som alle ramme- og læreplaner, må også denne tolkes. Det skal vi være glade for. Profesjonen må gjennom sin tolkning av rammeplanen kunne tilpasse den og implementere den på en måte som kommer den enkelte barnegruppe til gode. En rammeplan som gir så detaljerte føringer at det ikke lenger er rom for tolkninger, vil neppe kunne kalles en RAMMEplan.

Hva så med læringstrykket? De aller fleste vil være enig i at det er viktig at barn lærer noe i barnehagen. Barnehagen er en pedagogisk institusjon. Det har barnehagelærerne (og -lærerinnene) vært opptatt av siden den første barnehagen så dagens lys på midten av 1800-tallet. Spørsmålet er bare hvordan barn skal lære, og hva.

Barnehageloven har en formålsparagraf som sier hva barnehagens samfunnsmandat er. Her står det (§1) at barnehagen skal «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.»

Det er dette – og ikke rammeplanen – som er barnehagens «grunnlov». Det betyr ikke at ikke rammeplanen er viktig, men loven er overordnet. Derfor må barnehagens personale ikke bare bruke tid på å sette seg inn i ny rammeplan, men også diskutere hvordan den nye rammeplanen kan forstås i relasjon til loven. Barnehagelærere og barnehageansatte for øvrig må diskutere og reflektere over sitt eget ståsted. Hva er det du som barnehagelærer står for og tror på, hva er det du synes er det viktigste? Hvorfor jobber du i barnehagen? Hva er ditt «credo»? Uten en slik profesjonell, faglig plattform, blir det vanskelig å jobbe grundig med barnehagens samfunnsmandat og implementering av rammeplanen.

Mitt «credo» er at alle barn hver dag skal oppleve å bli anerkjent og respektert. Hvert barn skal oppleve at det er noen i barnehagen som virkelig gleder seg til å se dem igjen, noen som er glad for at akkurat DU kommer i barnehagen og som savner deg hvis du ikke er der. Mitt «credo» er at alle barn skal få kjenne glede over livet og ha troen på at de KAN. I den forbindelse er Berit Baes forskning om anerkjennende væremåter og romslige versus trange relasjonsmønstre sentralt. Barnehagelæreren har stor definisjonsmakt, ikke minst overfor barn, og det er så lett å oppføre seg på måter som gjør at barn taper ansikt. Ikke minst er dette en stor fare i såkalte formelle læringssituasjoner, der det gjerne er ett riktig svar. Og fryktelig mange svar som er gale.

Her er det leken kommer inn som en unik motsats til formell læring. I leken er nemlig alt mulig. Det finnes ikke riktige og gale svar i lek, og dermed er også sjansen for å tape ansikt langt mindre. Barn elsker å lære nye ting. Det gir selvtillit å klare. Barn har også et utrolig pågangsmot. I løpet av de første leveårene viser barna dette gjennom å prøve om og om og om igjen: å reise seg opp i stående, å ta de første skrittene, å klatre opp i sofaen, å få skjeen med mat inn i munnen uten at all maten faller av på veien. Dette er som regel resultat av nitid prøving og feiling og prøving igjen. Barn elsker utfordringer og leker gjerne på måter som utfordrer dem både fysisk og mentalt. Men leken har også et sikkerhetsnett: dersom den blir for utfordrende, kan lekens flyktige karakter gjøre at den kan ta en annen vending slik at den blir håndterbar, og barnet kan ha sin ære i behold. Ellers er det mulig når som helst å forlate leken, uten at det behøver å gi noen negative konsekvenser. Lek er frivillig.

Derfor er det så viktig at barnehagen legger til rette for barns frie lek, slik vi ser et godt eksempel på i filmen Barndom av Margreth Olin. Hvis barnehagen forsøker å innføre mer formell læring, som et forsøk på tidlig innsats eller fordi man tror at jo tidligere barn lærer, jo bedre, risikerer vi bare et motsatte. Da blir vinnerne det mindretallet av barna som klarer å tilpasse seg, de som kjenner kulturen og vet hva de barnehageansatte vil ha. Taperne blir alle de som tenker litt «utenfor boksen», de som har utradisjonelle løsninger, de som er kreative, spontane og lekne. De som ikke klarer å sitte rolig i samlingsstunden eller ved matbordet. De som synes det er kjedelig med språkpakker. Men vi skal ikke glemme at det kanskje er nettopp disse samfunnet vårt trenger. De som klarer å se utenfor normen, de som kan finne helt utradisjonelle løsninger som ingen har tenkt på før. De lekne, kreative med evne til improvisasjon, evne til å tenke nytt. Trolig er det mennesker med slike egenskaper som kan være med på å «redde jordkloden» og hjelpe oss ut av ulike kriser. Alle disse egenskapene blir dyrket frem i leken. Derfor håper jeg at den neste stortingsmeldingen om barnehager kommer til å hete «Tid for lek, det viktigste i barndommen».

 

Om lek og utvikling av barns hjerner

Anne Greve on 6. april 2017

Det er en ære for meg å introdusere min første gjesteblogger: professor emeritus Per Brodal, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Velkommen!

For en hjerneforsker med langvarig interesse for læring var det en stor opplevelse å se Margreth Olins film ”Barndom”. Den gir et levende eksempel på hvordan barn – når forholdene er lagt til rette for det – aktivt utforsker seg selv og verden gjennom lek og samspill med voksne. Det er urovekkende at man i dagens barnehager vil fortrenge barnets naturlige læringsmåte til fordel for formalisert innlæring av ”fag” som matematikk og lesing. Det vitner både om et alt for snevert syn på hva barn trenger å lære før de begynner på skolen og manglende forståelse av hva som driver læring både hos barn og voksne.

 

Hjernens nettverk utvikles ved meningsfull bruk

Barns hjerner nær tredobler sin vekt fra fødselen til ett-årsalder, og deretter skjer det en langsom økning frem til 5-6 årsalder. Dette skyldes ikke minst en enorm økning i koblinger (synapser) mellom hjernens milliarder av nerveceller, og går sammen med at barnet lærer om seg selv og om verden. Frem til 20-årsalder skjer det så en stadig utvikling og ombygning av hjernenettverk, med særlig store endringer i de første leveårene og i ungdomstiden.  Nettverk for styring av bevegelser, for tolkning av sanseinformasjon, for tanker og for følelser skal utvikles og ikke minst etterhvert samordnes. Denne biologiske utviklingen av hjernenettverkene drives av meningsfull bruk – det vil si gjennom aktivitet for å oppnå mål som barnet oppfatter som viktige. (Det kan for eksempel være å finne ut av ting ved spørre de voksne, det kan være etablering av vennskap gjennom å vise medfølelse med en som er lei seg, eller som i filmen å prøve om og om å komme seg opp på styltene.) Hvis ikke hjernenettverkene tas i meningsfull bruk i en bestemt periode, er muligheten for god utvikling senere mye dårligere. Nettverk som danner grunnlaget for evne til å tilpasse seg andre i en gruppe, til å utsette behov og til å leve seg inn i andres tanker og følelser kan ikke vente med å utvikles til etter skolestart.

 

Hvordan vi lærer best

Det hjelper ikke hva de voksne mener er viktige mål – det er barnets ”prosjekt” i øyeblikket som bestemmer. Riktignok både kan og skal de voksne legge til rette for at barnet lærer det som de mener er viktig, men de kan ikke lære for barnet. I et overordnet perspektiv er barnets ”prosjekt” å oppnå oversikt, forutsigbarhet og kontroll i en overveldende kompleks verden. Dette krever aktiv utforskning av en selv og av hvordan samspillet med andre mennesker kan mestres. Et hovedpoeng ved læring – uansett alder – er at den drives av hva personen oppfatter som viktig, og at egenaktivitet er mer effektivt enn passiv overføring. Mange har vel erfart hvor lite en lærer i situasjoner som gir svar på spørsmål en selv ikke har stilt, og hvor mye større glede en opplever i læringssituasjoner hvor en selv er aktiv. Selv spedbarn viser større glede når de selv tar tak et ønsket objekt enn hvis det blir gitt av en voksen. Vi vet også at utrygghet og stress i en læringssituasjon driver oss mot enkle, automatiske forsvarsreaksjoner fremfor læring av noe nytt.

 

Lek i et evolusjonsperspektiv

Menneskets hjerne er spesiell ved at nettverkene er så lite spesifisert for bestemte oppgaver ved fødselen. Det betyr at hvordan nettverkene skal fungere bestemmes – på godt og ondt – av læring i samspill med omverdenen i de første leveårene.  I et evolusjonsperspektiv er det rimelig å forklare barns nysgjerrighet og mot til å utforske seg selv og verden med at det er nødvendig for å sikre livsviktig læring. Grunnleggende følelser kan forstås som signaler om at noe er viktig – enten å oppnå eller å unngå. Hjernens nettverk for belønning og straff danner det biologiske grunnlaget for gleden ved mestring og ubehaget ved å mislykkes. Gleden ved mestring sikrer at vi strever etter å nå mål, mens gjentatte nederlag fører til tristhet og unngåelse av skadelige aktiviteter. Hvis vi ser på dyreungers atferd, er det påfallende hvor mye tid som brukes til lek. Hvorfor skulle de i en farefull og matknapp tilværelse bruke så mye tid og energi på lek hvis det ikke var knyttet til overlevelse? Det er åpenbart ikke ”for moro skyld”, men glede er likevel selve drivkraften. Lek er derfor både alvorlig og viktig for dyrs og menneskers utvikling, men trives paradoksalt nok bare i trygge, lek-stimulerende rammer som gir rom for spontanitet, fantasi og glede, som så vakkert vist i filmen ”Barndom”.

 

Hva skal til for å lykkes i skolen og i livet?

I boken ”The importance of being little. What preschoolers really need from grownups” stiller Erika Christiakis spørsmålet ”Vis meg en eneste voksen…som ikke ønsker at barn skal utvikle livslange ferdigheter eller bli dyktige til å lese, skrive, samarbeide og løse problemer”, og fortsetter med at ”The million dollar question…” er hvorfor så mange har bestemt seg for at lek i barnehagen er en fiende av slik læring. Boken kan anbefales til alle som ønsker en forskningsbasert begrunnelse for lekens plass i barndommen. Vi vet for eksempel at barns evne til selvregulering utvikles best i et lekeorientert miljø, og at evne til selvregulering ved skolestart er sterkere assosiert med senere suksess enn IQ, matte- og leseferdigheter.

Forutsetning for læring i en skolesituasjon er jo at barnet kan konsentrere seg om en oppgave, skjønner reglene som gjelder, kan utsette umiddelbare reaksjoner, etablerer gode relasjoner til lærere og medelever, og kan reflektere over ny informasjon og erfaringer. Et smalt fokus på lesing og matematikk som fortrenger aktiviteter som befordrer regulering av emosjoner, kritisk tenkning og viljestyrke vil være et alvorlig feilgrep, i følge Christiakis. Det hjelper ikke med flere timer med formalisert undervisning hvis det biologiske og psykologiske grunnlaget for læring ikke er lagt før skolestart.

e-post: pabrodal@gmail.com

Å lære å bli en taper

Anne Greve on 14. januar 2017

Regjeringen har nå ute på høring et utkast til ny rammeplan for barnehagen. Som en forberedelse til dette arbeidet kom regjeringen før sommeren 2016 med en Melding til Stortinget (nr. 19 2015-16): Tid for lek og læring – Bedre innhold i barnehagen. Denne stortingsmeldingen tok blant annet til orde for mer målstyrt læring i barnehagen med en tydeliggjøring av det sosiale og språklige utbyttet. Heldigvis falt flere av disse forslagene under behandlingen i Stortinget, og utkastet til ny rammeplan inneholder færre slike klare føringer. Likevel mener jeg det er nødvendig å være på vakt og å lese utkast til ny rammeplan grundig med tanke på hvordan den kan tolkes og brukes ute i barnehagene. Hvilken plass får leken? Blir for leken for eksempel et instrument for å nå mål i fagområdene, eller blir fagområdene presentert som et middel til å styrke leken? Hvis vi mener alvor med at leken har egenverdi og er den viktigste aktiviteten, holdningen, yttrykksmåten og væremåten  i barnehagebarns liv, burde alle fagområdene brukes til å styrke leken. Jeg opplever ikke at det er det som kommer til uttrykk i høringsforslaget. Jeg vi derfor publisere på nytt en kronikk jeg fikk inn i Klassekampen 31.3.2016.  God lesning og lykke til med høringsuttalelsene. Jeg håper det er mange som benytter anledningen til å sende inn høringssvar.

Å lære å bli en taper

Klassekampen, 31.3.2016

Anne Greve, Høgskolen i Oslo og Akershus

Regjeringen arbeider med en endring av rammeplan for barnehagens innhold, som legger opp til at det skal være mer direkte språkopplæring i barnehagen. Blant annet ønsker regjeringen at ny rammeplan «tydeliggjør det språklige og sosiale utbyttet barn skal ha med seg etter endt barnehagetid».  Det skal også stilles krav til progresjon. «Jo eldre barna blir, jo mer tid vil bli brukt også til voksenledet, strukturert arbeid i forbindelse med de fem fagområdene».  Barnehagemeldingen som regjeringen har lagt frem, er dypt problematisk. Den kan føre til at det norske samfunnet begynner å produsere tapere alt på barnehagestadiet.

Alle er enige om at barn må lære å snakke og forstå norsk i god tid før de begynner på skolen. Ingen vil heller protestere mot at barnehagen er en viktig læringsarena. Spørsmålet er hvordan læringen foregår.

Den «voksenledete», strukturerte språkopplæringen blir fort et eksempel på det barnehageforskeren Berit Bae kaller for trange relasjonsmønstre: den som spør, vet allerede svaret. Det er ett riktig svar. Selv om man kan ha en lekende tilnærming til læringen, har man en forventning om at barna skal lære noe bestemt. Og da er det ikke sikkert at barna når opp til forventingene. Sjansen for å tape ansikt er stor. Barna risikerer å få en grunnleggende oppfatning av at jeg er en person som ikke kan. Jeg har i min egen forskning hørt barnehageansatte fortelle at barn i såkalte «språkgrupper» sitter og kniper munnen sammen og nekter å snakke. Sett ut fra barnets perspektiv er dette en god strategi. Ved å nekte å svare, risikerer du ikke å svare feil og på den måten tape ansikt. Barn som opplever tidlig i livet at de svarer feil på barnehagelærerens spørsmål (f.eks. «Hvilken farge er det på bilen?») risikerer å få en grunnleggende knekk i selvtilliten og en forståelse av at «Jeg er en person som pleier å svare feil». Slike barn vil få det vanskelig videre oppover i skolealder.

Lek er eksemplet på det Bae kaller åpne relasjonsmønstre.  I leken er alt mulig, fordi alt er på liksom. I leken kan man bli til en superhelt som kan fly, en allmektig hersker, en kjeltring eller en liten sårbar mus. Man kan dø og bli levende igjen fordi det fantes et magisk pulver. Nettopp fordi alt er mulig, er leken en uhyre effektiv læringsform.   I leken lærer ikke bare barnet et utall av konkrete ting. Barnet lærer at det kan. Og blir utfordringene for vanskelige eller for store, er lekens vidunderlige karakter slik at den også er helt frivillig – man kan når som helst gå ut av leken, eller leken kan endre innhold slik at det som fremstod som for vanskelig, ikke lenger blir uoverkommelig. I leken taper man ikke ansikt. Derfor er leken genuin for mennesker i alle aldre. Ikke minst er den viktig for barn i barnehagealder, som er i ferd med å bygge opp sin selvtillit og en forståelse av hvem de er som personer.

I kjølvannet av den læringen regjeringen legger opp til, følger behov for vurdering og dokumentasjon. Har barnet lært det vi har hatt som mål at det skal lære? Barnehagemeldingen legger opp til en utstrakt bruk av dokumentasjon og vurdering av enkeltbarn, noe som innebærer et klart brudd med tidligere praksis. Datatilsynet mener den praksisen det legges opp til, vil gi et dårligere personvern for barna. Men mer alvorlig er at den også legger opp til en praksis der barn blir definert som «problem» og ikke som en ressurs.

Et viktig prinsipp i en tradisjonell barnehagepedagogikk er at alle skal inkluderes og føle seg verdsatt. Slik har barnehagen vært tidlig ute med å integrere alle barn, uansett funksjonsnivå og bakgrunn, i barnehagens fellesskap. Fordi man ikke har lagt vekt på prestasjoner og måloppnåelser, har alle kunnet oppleve seg selv som jevnbyrdige. Det vi ser konturene av nå, er et brudd med denne tradisjonen idet barnehagen i større grad skal få en rolle som skoleforberedende institusjon med mer vekt på formell læring.

Barn er av natur nysgjerrige og vitebegjærlige og elsker å lære nye ting. Det er vel knapt noen periode i livet mennesker lærer så mye som i de aller første årene: å gå, å snakke, å spise selv – dette er bare noen eksempler. Men den viktigste lærdommen barn kan få tidlig i livet, er at de kan oppnå hva som helst, bare de selv vil. Det handler om å ha en grunnleggende selvtillit, en forståelse av at «jeg er en person som kan», «jeg er en person som har verdi, som andre blir glade for å se, jeg er en person som betyr noe for fellesskapet». Med en slik start er man rustet til å takle både motgang og utfordringer og til å våge å kaste seg ut i ukjent terreng. «Å utvikle positivt selvbilde og positiv holdning til egen læreevne» ble trukket frem som en viktig basiskompetanse allerede i den første rammeplanen for barnehagens innhold som kom i 1996. Denne basale kunnskapen oppnår barn gjennom lek.

I de første fem årene av et menneskes liv legges grunnlaget for selvbildet. Det viktigste barn i barnehagealder kan lære i løpet av disse første årene i livet er å få så stor selvtillit som mulig – jeg er en person som kan få til alt, hvis jeg bare prøver hardt nok. Derfor er leken den viktigste aktiviteten i barnehagen. Dersom vi mener alvor med å snakke om «tidlig innsats» og «livslang læring», må vi forstå at i de første årene av en menneskes liv handler dette om retten til å få troen på seg selv. Den troen får barnet gjennom å leke sammen med andre barn og dyktige barnehageansatte som kan hjelpe til i leken der et er nødvendig, vise barnet at det er fint å leke sammen, støtte barnet i sine forsøk på å prøve ut nye ting og gi barnet erfaring med å være en verdifull bidragsyter. Å bygge opp og bevare selvtilliten er en viktig drivkraft for alle mennesker. Hvis du mister selvtilliten, mister du også troen på deg selv, troen på at du kan lære noe og troen på at du har en verdi. Det kan være farlig. Barnehagen er en viktig arena for å gi barna en grunnleggende selvtillit. La oss ikke ødelegge dette.