FN slår fast at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning. Med sikte på å virkeliggjøre denne rettigheten uten diskriminering, og på basis av like muligheter, skal partene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer» (UNCRPD, artikkel 24).
Utdanningsrevolusjon, for hvem?
I en fersk NOVA-publikasjon legger forskerne Jon Erik Finnvold og Therese Dokken frem funn fra en omfattende registeranalyse. I Navs register over grunn- og hjelpestønad har de sett på seks ulike diagnosegrupper født mellom 1977 og 1995.
Øker utdanningsgapet?
Å få flest mulig til å fullføre videregående skole er en sentral utdanningspolitisk målsetting i Norge. Frafallet varierer mellom gruppene vi har sett på, men er stort for Downs syndrom (97 prosent), barn med cerebral parese og fysiske funksjonsnedsettelser (57 prosent), sansetap syn (34 prosent) og sansetap hørsel (40 prosent). Til sammenligning var frafallet 18 prosent i et kontrollutvalg med samme alderssammensetning. For barn med astma var frafallet 28 prosent, mens barn med diabetes avvek lite fra kontrollutvalget.
Med relativt stort frafall i videregående følger det også at muligheten til å fullføre en universitets- eller høyskoleutdanninger mer begrenset.
Høyere utdanning
Når vi ser på andelen som fullfører høyere utdanning (lavere grad, ca. tre år) for tre ulike alderskohorter (født 1977-81, 1982-86 og 1987-91), er det tydelig at forskjellene mellom de ulike gruppene ikke utjevnes over tid.
I noen grad øker forskjellene, noe som i hovedsak skyldes en heving av utdanningsnivået i befolkningen generelt, altså kontrollutvalget.
Et liknende mønster ser vi også for lang høyere utdanning.
Hva har et økende utdanningsgap å si?
Utfordringen på utdanningsarenaen er noe av bakgrunnen for risiko for uførhet som ung voksen (18 – 22 år). For sansetap og fysiske funksjonsnedsettelser var andelen uføre fra 22 til 44 prosent, mens nesten alle (97 prosent) med Downs syndrom var uføre som unge voksne.
