Inntil høymiddelalderen var den høyere utdanningen i Europa et kirkelig ansvar som gjerne ble utført i klostre. Etter hvert som behovet for utdanning spredte seg til mer enn prestegjerningen, gikk klosterutdanningen tilbake og universitetene vokste fram. Men på noen måter adopterte universitetene en idé om en arv fra en klosterkultur, en arv som etter hvert gikk over til å bli en metafor: Universitetet er et kloster.
Klosteret som metafor hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, hvor kunnskap, har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring. Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap.
Selv om dette har lite med hvordan middelalderens universiteter faktisk fungerte, ei heller hvordan dagens universiteter fungerer, er det for mange en forlokkende metafor, en metafor som tegner et ønsket ideal. Men noen sider ved dette idealet, denne metaforen, er omdiskuterte.
Har for eksempel klostermetaforen videreført et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et unødvendig skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte?
Eller har klostermetaforen appell nettopp fordi den gir en beskrivelse av universitetet som er ubundet av den virkelige verdens bekymringer – og ubundet av krav om å addressere disse bekymringene? Universitetet skal i prinsippet være et senter for intellektuell mangfold som fostrer en kultur for gjennomtenkt og mangevinklet diskurs om viktige saker. Men tegner klostermetaforen et ideal som er for stille, for ryddig, for frakoplet? Et ideal som forherliger istedet for å kritisere en tendens til å reflektere stadig mer om stadig mindre av betydning, en tendens til å se innover istedet for utover for stimulans og inspirasjon?
Som et korollar til paragrafen over, kan man spørre om klostermetaforen ved å fostre ønsket om å abstrahere debatten, refleksjonen og forskningen fra virkelighetens rufsete virkelighet, sakralt idealiserer disiplinfagene på bekostning av profesjonsfagene?
Har klostermetaforen appell fordi den gir en argumentasjon for hvorfor kollegiet bør få være i fred? Klostermetaforen peker mot en uavhengig og internt fokusert organisasjon som reflekterer verdiene og forventningene til kollegiet, et kollegium som selv bestemmer sine rammer, pensum, lærebøker og krav. Ikke er det bare kollegiets ansvar å sette og vedlikeholde standardene, ingen andre har kunnskapen til å kunne gjøre det. Eller, så sier kollegiet. Er krav om måloppnåelser, relevansorientering og beskrivelser av læringsutbytter ikke bare et overgep mot denne uavhengigheten, men også en tvungen og ubehagelig realitetsorieentering som forstyrrer freden i klosteret?
Har klostermetaforens ideal om kollegialitet skapt en konserverende, langsiktig og endringsfiendtlig styreform? Er det bra eller ikke? Er modellen arkaisk? Passer den størrelsen og oppgavene til et moderne universitet? Hvordan skal kollegialitet som ledelsesform tilpasses en institusjon som HiOA med 2200 ansatte?
Har klostermetaforen fostret en privatisert arbeidsform, både når det gjelder pedagogisk tilnærming og relasjon til studentene? Hvor mye av undervisningen ved norske universiteter i dag foregår på en privatisert og, bokstavelig talt, middelaldersk måte?
Masseutdannelse utfordrer klostermetaforen – det er 220 000 studenter i Norge og omtrent 20 millioner i EU. Med slike tall og slik stor investering er det ikke rart at myndighetene søker å avprivatisere arbeidsformene ved universitetene, institusjonalisere dem, for å få jevnere og høyere kvalitet, etablere sterkere fagfellekontroll, styrke eksponeringen til praksisfelt og behovseiere, og øke pensumets samfunnsrelevans.
Også ny teknologi utfordrer klostermetaforen og dens arbeidsformer. Våre unge finner sine lærde, sine mestere, på internettet først, hvor de gjerne finner bedre og mer interessante lectio enn enn på sitt fysiske universitet. Mobiltelefonen gir deg tilgang til nært sagt all menneskelig kunnskap. Hva skal da være universitetets rolle?
Har klostermetaforen utspilt sin rolle?
Metaforer kan gi utgangspunkt for refleksjon. En rekke metaforer er benyttet for universitetene, og det som selvfølgelig kjennetegner dem er at de på en eller måte beskriver en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse, en karikatur, og at et virkelig universitet ikke reflekterer noen av disse, alle eller noen. Men de fleste universiteter har, bevisst eller ubevisst, valgt seg en eller flere metaforer som grunnlag for sitt narrativ. Jeg har skrevet om noen av disse:
- Universitetet er et skip.
- Universitetet er et kloster.
- Universitetet er en narr.
- Universitetet er et pass.
- Universitetet er et mangfold.
- Universitetet er en vind.
- Universitetet er en maskin.
- Universitetet er en rebell.
Og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler.