Lærerutdanning i hovedstaden var lenge ganske begrenset og også privat. Riktignok hadde Stortinget i 1827 vedtatt en ny skolelov der det var bestemt at det skulle være et lærerseminar i hvert stift eller bispedømme. I Akershus stift, som omfattet hovedstaden, ble seminaret lagt til Asker i 1834. Det var ikke tilfeldig at seminaret ble plassert på landsbygda. For det første skulle det utdanne lærere for skolen på landet og ikke til byskolen, for det andre representerte bylivet med dets luksus og bedre betalte poster et faremoment for seminaristene. Asker seminar ble i 1898 flyttet til Holmestrand og fikk dermed enda mindre tilknytning til hovedstadsregionen. Så å si alle som tok lærerutdanning ved seminarene kom fra landsbygda, byungdom var unntak.
Kulturkollisjon
Lærerutdanning var lenge forbeholdt menn. Men fra 1860-årene økte antallet lærerinner i byskolen og kanskje særlig i Kristiania. De hadde ingen formelle kvalifikasjoner, og var først og fremst billig arbeidskraft i en ekspanderende skole. I tillegg ble deres kvinnelighet sett på som et fortrinn, og de kom også fra byens kondisjonerte hjem og kunne bidra med en viss dannelse. I Kristiania-skolen utgjorde kvinnene om lag tre fjerdedeler av lærerstaben i tiårene rundt århundreskiftet.
Lærerne som Kristiania-ungene møtte på skolen var derfor enten mannlige lærere fra bygda eller kvinnelige lærerinner fra byens middel- og overklasse. Lærerne hadde en annen kultur enn byens, de var ofte preget av en nasjonaldemokratisk norskdomskultur der også landsmålet sto sterkt. Dette var andre holdninger enn det som preget både byens borgerskap og arbeiderklasse. Lærerinnene på sin side var preget av sin borgerlige bakgrunn og var kjent med en annen kultur enn barna som skulle undervises. Dette kunne skape konflikter. Knut Kjeldstadli refererer i sin Oslo-historie til en episode der en lærerinne på Kampen leste ekstra for en elev for å få han opp fra tredje til fjerde klasse. Mora kom busende inn under ekstratimene: «Jaså, er det her du sitter og plager gutten min. Jeg veit nok åffer du gjør det. Det er for å tjene flere penger til stas og fjas.»
Da kvinnene ikke slapp inn på de ordinære lærerseminarene, ble det i stedet satt i gang kortere kurs for lærerinner. I Kristiania sto Foreningen til fremme av kvinnelig håndverksdrift bak disse. Foreningen var den samme som fikk i gang Den kvindelige industriskolen i Kristiania, det som senere ble Statens lærerskole i forming, Oslo og nå er en del av HiOA. Men lærerinnekursene fikk ingen offentlig støtte og levde en usikker tilværelse. I 1890 fikk kvinnene adgang til lærerseminarene og i 1891 startet Nissens pikeskole med et toårig lærerseminar for kvinner. Etter en lovendring i 1902, der seminarbegrepet ble erstattet av lærerskole, het utdanningen Kristiania lærerskole.
Indremisjonens lærerskole
I 1912 etablerte konservative kristne med støtte fra blant annet Indremisjonen, Den nye lærerskolen i Kristiania. Disse så med skepsis på den liberale teologien som hadde fått innpass ved lærerskolene og ønsket å utdanne sine egne lærere for å oppdra barna i det de forsto som en rett kristen ånd. Skolen skulle også gi et tilbud for mannlige lærerstudenter, noe som da manglet i hovedstaden. Etter noen år hadde den konkurrert ut Kristiania lærerskole, som ble nedlagt i 1918. Den nye lærerskolen i Kristiania skiftet senere navn til Oslo lærerskole og da Holmestrand lærerskole ble nedlagt i 1931, ble den ene klassen som da var igjen overflyttet til Oslo lærerskole. Oslo lærerskole så seg dermed som rette arvtaker av seminaret som i sin tid hadde ligget i Asker. Den forble likevel drevet av Indremisjonen, men var helt avhengig av offentlig støtte. Først etter krigen, i 1947, ble den som den siste av de private lærerskolene overtatt av det offentlige. Men det skjedde ikke uten sverdslag. For flertallet i Stortinget var dette et spørsmål om demokrati; lærerutdanningen skulle ikke preges av et bestemt livssyn. For indremisjonen og store deler av kirken var overtakelsen tvert om uttrykk for et flertallsdiktatur; nå var det forbudt med en lærerutdanning basert på et kristent grunnsyn.
Endringene ble ikke store. Rektor fikk fortsette og ingen lærere ble sagt opp. Men regjeringen ansatte nå de nye lærerkreftene. Mest oppmerksomhet ble det da den gamle motdagisten og arbeiderpartimannen Trygve Bull ble ansatt. Som for indremisjonen var åndskampen om lærerne viktig også for Arbeiderpartiet. Men radikaleren Bull fant seg overraskende godt til rette på skolen.
To lærerhøyskoler ble til én
Noen år før, i 1945, startet staten sine lærerskoleklasser ved Sagene. Fra 1962 skiftet tilbudet navn til Sagene lærerskole og det var dermed to offentlige lærerskoler i Oslo. Den ene – Oslo lærerskole – hadde ord på seg for å være ganske konservativ, både pedagogisk og i et livssynsperspektiv. Arven fra Indremisjonen hvilte over skolen, i det minste over omdømmet. Sagene hadde derimot ord på seg for å være radikal og nyskapende. Det kan nok tenkes at forskjellene ble overdrevet, men artikuleringen av forskjellene spilte uten tvil en rolle da man alt på 1960-tallet begynte å snakke om å slå de to skolene sammen. Det var likevel først på 1980-tallet det ble fart i samlingsbestrebelsene, drevet fram av myndighetenes tro på stordriftsfordeler og påskyndet av begge skolenes plassproblemer. Men motstanden var stor, særlig på Sagene. Der ble det særegne og unike med skolen understreket, noe man fryktet ville gå tapt ved en sammenslåing. Det ble argumentert for at det var bedre med to ulike lærerutdanninger i Oslo, framfor én strømlinjeformet. Men motstanden avtok, kanskje var forventningene om bedre og mer tidsmessige lokaler utslagsgivende. I alle tilfelle ble de to skolene én i 1992, da de ble samlet i Bislet høgskolesenter.
Sammenslåingen kan vanskelig sies å ha vært en kulturkollisjon, men at det var ulike kulturer som møttes i allmennlærerutdanningen på Bislet er vel også ganske sikkert. Slik sett føyer dette seg inn i en lang linje i lærerutdanningen i hovedstadsområde. Det har vært indremisjon mot radikalisme, kvinnelige middelklasse mot nasjonaldemokratiske bygdegutter. Men den kulturkollisjonen som kanskje er vært å reflektere over er den som preget hovedstadens skoler ved det forrige århundreskiftet. Da møtte elevene en erfaring og kultur hos lærerne som sto langt fra deres egen. Spørsmålet er om ikke det samme kan sies om dagens skole.
Kilder:
Knut Kjeldstadli Den delte byen. Bind 4 av Oslo bys historie. Cappelen 1990.
Gro Hagemann: Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Oslo 1992.
Rolf Jerpseth: Sagene lærerskole 1945 – 1992. Fra lærerskoleklasser til lærerhøgskole. Oslo 2000
- C. Mamen (1962): «Asker seminar i Vestre Bærum.» i Asker og Bærum historielag, Skrift nr. 6.
Odd Ramsfjell: Tradisjon og fornyelse i norsk allmennlærerutdanning. Oslo lærerhøgskole 1912 – 1992. Oslo 1997
.