Mange er de høyskolene som har fått skrevet sin historie, og mange er på vei. Sentralt i disse står fortellingen om hvordan foregangsmenn og -kvinner har kjempet en heroisk kamp for å få etablert et tilbud om høyere utdanning i sin region eller sitt fylke. Fienden har vært sentrale myndigheter i Oslo som ikke har skjønt hvor viktig det er med et lokalt studietilbud. Grunntonen er distriktenes kamp mot sentralisering og hovedstadssjåvinisme.
Da distriktshøyskolene ble etablert fra slutten av 1960-tallet, var det blant ut fra et ønske om å spre høyere utdanning utover hele landet, i tråd med datidens distriktspolitiske målsettinger. Oslo ble sett på som en utsuger som tappet resten av landet for menneskelige og økonomiske ressurser. Strømmen måtte snus, distriktene skulle nå få sitt, også i form av utdanningstilbud. Dette ble supplert med en forestilling om bygde-Norges verdimessige overlegenhet. Det var her det egentlig norske eksisterte, det var her de verdifulle motkreftene til tidens materialisme og statusjag hadde fotfeste. Distriktshøyskoler ble lagt til Bø og Volda.
Men hvordan sto det egentlig til i hovedstaden? Byen hadde uten tvil landets mest varierte og best utbygde tilbud om høyere utdanning. Dette var som en magnet på ungdom som ville skaffe seg en profesjonsutdanning. Fra store deler av landet kom de hit for å bli lærer, sykepleier, sosialarbeider, fysioterapeut eller førskolelærer. Det som møtte dem var overfylte klasserom, foreldet utstyr og ganske kummerlige forhold. Formingsundervisningen på Sagene lærerhøgskole foregikk i et mørkt rom med jordgulv. Oppussing og utbygging kom ikke på tale, nå skulle distriktene få sitt. I 1970- og 1980-tallet gikk høyskolene i Oslo for lut og kaldt vann. Hovedstaden var blitt en periferi i utdanningspolitikken. Først ved overgangen til 1990-årene begynte igjen myndighetene å interessere seg for å bygge ut kapasiteten i Oslo.
De trange og elendige undervisningsforholdene banet veien for sammenslåinger og til slutt for etableringen av HiO i 1994. Ved de ulike høyskolene skjønte man at sammenslåinger var den eneste veien til anstendige lokaler. Det brøt ned mye av motstanden mot sentraliseringen i større enheter. Antagonistene ved den radikale Sagaene lærerhøgskole og den kristenkonservative Oslo lærerhøgskole – Oslo off – fant sammen med løfte om bedre lokaler. Fysioterapihøgskolen flyttet til Bislett sammen med andre helseutdanninger som en begynnelse på Bislet høgskolesenter. Andre fulgte etter. Motstanden mot en samling av høyskoleutdanningene i Oslo var egentlig overraskende liten. Kanskje kan man takke flere tiår med distriktspolitikk og neglisjering av Oslos behov for at prosessen mot én høyskole tross alt gikk så smertefritt.
Ett svar til “Den gang Oslo var en utkant”
Kunne det være en tanke å kople det til hva de opprinnelige byggene brukes til i dag – eller om de er erstattet av nye bygg. Sagene lærerskole har jo blitt en del av Sagene skole og lever videre i beste velgående som skolebygg.