3. november 1994 sto Steinar Stjernø, den nyvalgte rektoren ved Høgskolen i Oslo, utenfor Stortinget og regjeringsbygningene og ledet an i slagordene som runget mot de folkevalgte og statsråder. Anslagsvis 4000 mennesker deltok, i hovedsak ansatte og studenter fra HiO. Demonstrasjonstoget gikk fra høyskolen, stoppet ved Stortinget og endte utenfor regjeringsbygningene. Ved siden av slagord, sambatrommer og blåseorkester ble det sunget spesialkomponerte kampsanger som denne, laget av sykepleierstudentene på Ullevål sykehus:
Studentan mana te budsjett-kamp
Hei fara til budsjett-kamp
Et drabelig oppgjør med en statsrådspamp
Hei fara faltirilturatura
16 millioner skal skjæres bort
Hei fara skal skjæres bort
Rektor for høgskolen stiller opp
Læreran er også med
Hei fara er også med
For budsjett-kuttet meier dem ned
Protestene rettet seg mot nedskjæringene som var foreslått av regjeringen, og mot Stortinget som skulle vedta forslagene. Samtidig med høyskolereformen i 1994, fant myndighetene det nødvendig å finne fram sparekniven. Andre reformer innen skoleverket, som Reform 94, kostet mye og høyskolene måtte ta støyten. HiO ville få 16 millioner mindre å rutte med, noe som kom i tillegg til flere år med nedskjæringer før reformen. «Dette er en forferdelig start for en ny høgskole», skrev Stjernø. Både ledelse og ansatte ved HiO fryktet at dette ville gå ut over kvaliteten på undervisningen. I stedet for budsjettkutt var det nødvendig med nye midler for å utvikle den nye høyskolen faglig.
Demonstrasjonen var godt forberedt og ledsaget av mange andre aksjonsformer. En aksjonskomité styrte det hele, med rektor Stjernø i spissen. Han hadde erfaring som politiker i SV, et omfattende kontaktnett og var, må vi anta, rimelig forbanna. Han var i media, og han kontaktet Oslo-representantene på Stortinget. Men han var ikke alene. Hele høyskolen ble mobilisert. Undervisningen var endret slik at alle kunne være med på demonstrasjonene. Busser ble satt opp fra studiestedene i utkanten, formelt sett til et informasjonsmøte i forkant av demonstrasjonen. Studentrådet lagde aksjonsavis og studentene sluttet opp om aksjonene. Etter initiativ fra HiO stilte også de berørte profesjonsorganisasjonene seg bak kravene gjennom et opprop publisert i Dagbladet.
Hva oppnådde man med protestene? I første omgang ikke stort. Nedskjæringene ble som opprinnelig foreslått. Men protestene og aksjonene fortsatte utover våren og nå var også de andre høyskolene med. De fikk igjennom en viss påplussing ved revidert budsjett senere på våren 1995. Flere studieplasser ga også muligheter til å utnytte stordriftsfordeler. Men årene som fulgte var preget av økonomiske innsparinger og anstrengt økonomi for høyskolene. HiO måtte redusere antallet faglig ansatte pr. student med en tidel i de følgende årene. Det var ikke en enkelt prosess. Enkelte av de ansattes representanter mente alt i 1994 at det var riktig å trekke seg i protest. Stjernø ønsket i stedet å bli værende på post.
Protestaksjonene hadde også en annen betydning. Den sveiset på et vis den nyetablerte høyskolen sammen i protestene og ble en kick-start på det identitetsarbeidet Stjernø mente var så viktig. Kanskje ga Stjernøs rolle også legitimitet til det spareprogrammet han var nødt til å gjennomføre på høyskolen.
Den daværende minister for høyere utdanning, Gudmund Hernes, var ikke blid på aksjonen og HiOs rolle. Han mislikte den politiske støyen det hadde skapt. Svaret var å granske høyskolen for å se om de styrte pengebruken godt nok. Men han fant visstnok ingen ting å sette fingeren på. Det spørsmålet man naturligvis kan stille seg nå er: Kunne vi sett en tilsatt rektor som opprørsgeneral mot regjeringen? Curt Rice med megafon utenfor Stortinget i protest mot den nye finansieringsordningen?
Kilder:
Nytt fra Høgskolen i Oslo 5 og 6/1994
Diverse avisutklipp
HiOs arkiv