Foto: Knut B. Eng/Oslo Museum
Oslo Kommunale Røntgenografskole ble vedtatt etablert i 1969 av Oslo kommune og startet i januar 1970 som en avdeling ved Ullevål sykehus, lokalisert i Oslo helseråds bygning i Heimdalsgt. 14 på Grønland. Astri Bjerland var skolens første leder. Det første studentkullet på 33 startet 15. januar 1970 på sin 2 ½-årige utdanning og var ferdig utdannet våren 1972. Se bilde. Sykepleierne hadde at utdanningsløp på 15 måneder. Det var den første formelle utdanningen for røntgensykepleiere.
Radiografutdanningen runder snart 50 år og er en relativt ung utdanning. Den har ennå ikke fått skrevet sin historie. I det følgende notatet er det skissert noen utviklingstrekk i årene 1970-1994.
Radiografen og radiograffaget.
Wilhelm Conrad Røntgen oppdaget strålene i 1895. Første røntgenbilde ble tatt i Norge i 1896. Diakonisse-anstaltens Sygehus i Oslo skaffet seg det første røntgenapparat i Norge i 1897.
Ellen Gleditsch arbeidet med Marie og Pierre Curie som oppdaget polonium og radium. Gleditsch ble seinere professor ved Universitetet i Oslo. Hun hadde med radiumstaver til Norge. Det norske radiumhospital ble etablert i 1932 og grunnlaget for strålebehandling ble lagt.
Computer-tomografi ble ansett for å være det mest revolusjonerende fremskrittet innen radiologien siden oppdagelsen av røntgenstrålene. Ullevål sykehus fikk den første maskinen i 1975, Rikshospitalet fikk en i 1977. Da ble røntgenfaget «digitalisert» og en stor utvikling startet. Beatles hadde tjent mye til EMI som finansierte utviklingen av CT-teknologien.
I 1986 fikk Stavanger en Magnetisk Resonanstomograf (MR) og en stor fagutvikling startet.
Radiografi er læren om å avbilde menneskets anatomi og fysiologi. Radiografen utøver faget, etter å ha fått autorisasjon, jfr. helsepersonelloven, § 48.
Yrkestittelen røntgenograf ble erstattet med betegnelsen radiograf i 1974.
Radiografen utfører pasientundersøkelser ved hjelp av røntgenstråler, ultralyd og MR-teknologi for å oppdage, behandle eller lindre sykdommer og lidelser hos pasientene. De fleste arbeider med opptak og bearbeidelse av medisinske bilder. Noen tar spesialistutdanninger som gjør dem kvalifisert til å ha selvstendige oppgaver med f. eks. ultralydundersøkelser. Noen tar videreutdanning i stråleterapi og kalles da stråleterapeuter (terapi-radiografer er den internasjonale betegnelsen).
Radiografen arbeider selvstendig og i nært samarbeid med annet helsepersonell, spesielt radiologer (leger) ved sykehus og helseinstitusjoner. De fleste radiografer arbeider på sykehus og andre helseinstitusjoner, i radiologiske avdelinger, bildediagnostiske sentre eller stråleterapiavdelinger. Andre arbeidsplasser er ved utdanningsinstitusjoner og innen utstyrs- og legemiddelindustrien.
I henhold til Statistisk sentralbyrå sin statistikk for 2017 var det 3752 yrkesaktive radiografer. 85,4% av disse arbeidet i helse- og sosialsektoren, 3% i undervisning og 2,2% i offentlig administrasjon. 18 var registrert som ledige.
Utdanningstilbud i radiografi finnes i dag ved følgende institusjoner: OsloMet, NTNU-Gjøvik, NTNU-Trondheim, Høgskolen på Vestlandet-Bergen, Universitetet Sør-Norge-Drammen, Norges arktiske universitet-Tromsø. Departementet sitt kandidatmål for radiografutdanninga for 2019 er 154 kandidater totalt, for OsloMet 34 kandidater.
Etablering av utdanning for radiografer.
I Storbritannia ble radiografutdanning etablert i 1916. Finland etablerte slik utdanning i 1956. Sverige og Danmark etablerte radiografutdanning før Norge.
Fram til utdanningen av radiografer ble etablert i Norge, hadde sykepleiere fått opplæring i røntgenavdelinger til å foreta røntgenundersøkelser, strålebehandling og isotopundersøkelser. De dannet en egen Landsgruppe for røntgensykepleiere.
I Norge ba Helsedirektoratet i 1962 professor dr. med. Torleif Dahle om å utrede spørsmålet om å etablere en «Statens skole for røntgenassistenter». Dette skulle være et tiltak for å forbedre rekrutteringen til røntgenavdelingene. Dahle-utvalget mente en utdanning kunne startes allerede fra 1963. Forslaget ble ikke realisert. Bl.a. gikk Landsgruppen for røntgensykepleiere imot forslaget om en utdanning for røntgenassistenter. De mente det ville være riktigere å legge opp til en organisert videreutdanning for sykepleiere som ønsket å spesialisere seg for å arbeide ved røntgenavdelinger.
I 1968 fikk en komite bestående av røntgensykepleiere, radiologer og pedagoger i oppdrag av Oslo kommune å legge fram en innstilling om opprettelse av en skole for utdanning av røntgenpersonell. Det var mangelen på røntgensykepleiere samtidig som det var behov for en mer formell utdanning som var bakgrunnen for arbeidet. Utvalget foreslo i april 1969 at det skulle startes en utdanning som gikk over 2 ½ år med en utdanningskapasitet på 40 studenter per år. Utdanningsplanen tok utgangspunkt i tilsvarende utdanninger i Sverige og Danmark. Radiografene skulle ha samme arbeidsområde som røntgensykepleierne.
Oslo Kommunale Røntgenografskole ble vedtatt etablert av Oslo kommune i 1969. Skolen startet 15. januar 1970 som en avdeling ved Ullevål sykehus med Astri Bjerland som den første undervisningslederen. Det var den første offentlige utdanningsinstitusjon for radiografer i Norge.
Det første studentkullet på 33 startet i januar 1970 på en 2,5 års utdanning. 13 sykepleiere startet samtidig på et 15 måneders utdanningsløp.
Skolen ble først lokalisert i Oslo helseråds bygning i Heimdalsgt.14 på Grønland. Sommeren 1973 ble den flyttet til Ullevål sykehus, Paviljong 1 b. Den fikk endret navn til Ullevål radiografskole i 1975.
Også ved de statlige sykehusene var det stor mangel på røntgenpersonell. I 1969-70 meldte Rikshospitalet at de ønsket å starte en utdanning på linje med den som ble etablert av Oslo kommune. I det statlige systemet tok dette mer tid og etableringen av Radiografskolen Rikshospitalet ble først klar i forbindelse med Statsbudsjettet for 1973. Radiografutdanningen startet høsten 1973 som en avdeling under Rikshospitalet. Skolen ble ledet av interimsstyre til ordinært styre ble etablert i 1975.
Det ble i 1973 startet radiografutdanning i Tromsø som en avdeling ved Breivika videregående skole. Bergen radiografskole ble startet i 1975.
Helsefagutdanningene overføres til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Det var den såkalte Bjørnson-komiteen som i april 1972 la fram «Utredning om den fremtidige utdanning av sosial- og helsepersonell». Utredningen ga grunnlaget for den seinere behandlingen i Stortinget av St. meld. nr. 13 (1976-77) Om organisering av den fremtidige utdanning av sosial- og helsepersonell, jfr. Innst. S. nr. 300 (1976-77). Stortinget besluttet i 1978 at bl.a. radiografutdanningen skulle plasseres på høgskolenivå. Dette medførte at det ble satt i gang planlegging av overføringen av helsefagutdanningene til det departementet som hadde ansvaret for de fleste høgskoleutdanningene i landet.
Fra 1. januar 1981 ble helsefagutdanningene overført fra Sosialdepartementet til Kirke- og undervisningsdepartementet. Dette medførte bl.a. at utdanningene fikk status som høgre utdanninger og institusjonene fikk benevnelsen høgskole i navnet. Det gjaldt både de statlige og de som i en overgangsperiode fortsatte som fylkeskommunale høgskoler. De statlige helsefaghøgskolene ble lagt inn under de regionale høgskolestyrenes myndighetsområder, mens de fylkeskommunale høgskolene fikk observatørstatus. Disse ble likevel trukket inn i ulike former for samarbeid under høgskolestyrene, da det ble tatt sikte på at de etter hvert skulle overføres til staten. Ved delingen av departementet fra 1. januar 1982 ble helsefagutdanningene sammen med annen høgre utdanning organisert i det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet.
Det ble etablert nasjonale fagråd for helsefagutdanningene på høgskolenivå med fellessekretariat i Fredrikstad. Rådet for radiografutdanning ble oppnevnt fra 1. mars 1981 med Anne Berit Grindstad som leder. Hun var leder av rådet i to perioder fram til 1990.
Organisatorisk utvikling av radiografutdanningen i Oslo.
Ullevål radiografhøgskole var kommunal til 31. desember 1985 og ble statlig fra 1. januar 1986. Fra 1986 hadde Radiografhøgskolen Rikshospitalet felles høgskoleråd og lærerråd med Ullevål radiografhøgskole.
Fra 1. januar 1991 ble Radiografhøgskolen Rikshospitalet og Ullevål radiografhøgskole etter en lengre planleggingsperiode slått sammen til Radiografhøgskolen i Oslo.
Det var kulturforskjeller mellom de to tidligere høgskolene som skapte utfordringer i det interne samarbeidet. En bakgrunn kan ligge i at skolen på Rikshospitalet hadde utviklet seg mer i en naturvitenskapelig retning enn skolen på Ullevål som mer hadde vektlagt pleieaspektet i utdanningen. På Rikshospitalet hadde en bl.a. rekruttert lærere med tradisjonsrik britisk utdanningsbakgrunn som radiografer. På Ullevål kan en si at de fulgte mer en nordisk omsorgstradisjon.
Marit Amundsen var rektor for Radiografhøgskolen Rikshospitalet fra 1974. Tine Iwe Thorsteinsen var rektor for Ullevål radiografhøgskole ved sammenslåingen av de to høgskolene. Marit Amundsen ble studieleder etter sammenslåingen. Tine Iwe Thorsteinsen gikk i gang med et FoU-prosjekt.
Sammenslåingsprosessen ble av mange oppfattet som både tung og utmattende. Bakgrunnen for dette var nok ulikheter i det faglige opplegget og en viss rivalisering om å være best. Ledelsesformen ved de to høgskolene var også noe ulik, med mer medvirkning fra de tilsatte på Ullevål. Personkjemien mellom enkelte aktører var nok heller ikke den beste.
Fra 1. august 1992 – 31. juli 1994: Institutt for radiografutdanning ved Bislet høgskolesenter. Ledelse og administrasjon ble lokalisert til Pilestredet 52, fra 1993 også lærerne og teoriundervisningen.
I boka Visjon og virkelighet. Bislet høgskolesenter i perspektiv, gir Marit Amundsen uttrykk for positive opplevelser knyttet til de mange utfordringene ved sammenslåingen av de to radiografutdanningene i Oslo og flyttingen til Bislet høgskolesenter. Hun hadde som mange andre ved det nye senteret et sterkt engasjement i arbeidet med å etablere noe nytt og uttrykker klar skuffelse over at senteret etter så kort tid ble omorganisert.
Fra 1. august 1994 var radiografutdanning egen enhet/studielederområde ved Avdeling for helsefag ved Høgskolen i Oslo. Fra samme tid ble radiografutdanningen med ledelse, lærere og undervisnings- og laboratorielokaler lokalisert i Pilestredet 50 (Katti Anker Møllers hus).
Samlingen av de to tidligere høgskolene og hele virksomheten til Frydenlund betydde en vesentlig bedring av arbeids- og studieforholdene for tilsatte og studenter. Her var nytt bibliotek, leseplasser og studierom. Nytt var også etablering av røntgenlaboratorier i høgskolens lokaler med nytt og tidsriktig utstyr. Sykehusene bidro også med utstyr til laboratoriene.
Ved Bislet høgskolesenter og seinere Høgskolen i Oslo kom utdanningen inn i et større høgskolemiljø og fellesskap med kollegaer fra flere andre utdanninger. Det ble raskt tatt fatt i felles utfordringer knyttet til kompetanseheving for lærerne, utvikling av FoU-virksomhet og internasjonalisering. Felles møter, seminarer og temasamlinger på tvers av utdanninger ble en del av den nye hverdagen. 1990-årene beskrives likevel av flere ved radiografutdanningen som tunge. Det tok både energi og overskudd å måtte bruke det meste av arbeidsdagen til å holde undervisning, veiledning og studie administrasjon i fokus.
Etter omorganiseringer ved Høgskolen i Oslo og Akershus (etablert fra 1. august 2011) er radiografutdanningen del av Institutt for naturvitenskapelige helsefag og hadde felles studieleder med tannteknikkutdanningen. Fra 1918 har utdanningen egen studieleder. Høgskolen fikk i januar 2018 status som universitet: OsloMet – storbyuniversitetet. Radiografutdanningen er nå universitetsutdanning i likhet med de fleste andre radiografutdanninger.
Faglig utvikling.
Utdanningen som startet ved Oslo kommunale røntgenografskole (OKR) i 1970 hadde et utdanningsomfang på 2 ½ år. Det var organisert slik at sykepleiefaget og medisinske fag (anatomi, fysiologi og sykdomslære) var lagt til første halvdel av studiet. Tekniske fag strålefysikk, røntgen og diagnostikk) var lagt til siste halvdel. Sykepleierne kunne da komme inn i siste del av studiet og fullførte studiet på 15 måneder. Den første tiden var det forutsetningen at de som ble utdannet, fikk arbeid i Oslo kommune ett år etter utdanningen. Denne bindingen ble endret fra opptaket til OKR i 1974.
Radiografskolen Rikshospitalet fulgte samme opplegg som OKR da de kom i gang med utdanningen i 1973.
Overføringen av helsefagutdanningene til Kirke- og undervisningsdepartementet i 1981 førte ikke umiddelbart til endringer i faglige opplegg og studieordninger. Rådet for radiografutdanning satte i gang arbeid med ny rammeplan. Det ble et arbeid som gikk over mange år.
I 1983 ble det en ny organisering av studiet ved Ullevål radiografhøgskole med bolker av tekniske fag lagt tidligere i studiet. Utdanningen ble da 3-årig. Etter den tid måtte sykepleierne ta hele studiet. Denne omleggingen skjedde noe seinere ved Radiografhøgskolen Rikshospitalet.
Ny opptaksforskrift ble fastsatt i 1984 med virkning fra opptaket høsten 1985. Opptakskravene til radiografutdanningen var som tidligere basert på generell studiekompetanse. Det hadde som konsekvens at mange studenter hadde svake forkunnskaper i realfag og slet med å følge undervisningen. Etter en del diskusjoner og vurderinger ble det ved opptaket i 1987 stilt krav om fordypning i visse realfag for opptak. Konsekvensen var sviktende rekruttering og ledige studieplasser. Etter opptaket i 1988 med samme regler og resultat, ble de særskilte realfagkravene tatt bort.
I 1991 ble helsefagene innlemmet i den regionale cand. mag.-graden. Radiografutdanningen etter rammeplanen av 1989 ble godkjent tilsvarende 2 ½ år. Utdanning etter tidligere planer ble godkjent som tilsvarende 2 år.
Med forskrift fra departementet 20.oktober 1998 ble radiografutdanning etter rammeplanen av 1989 godkjent tilsvarende 3-årig høgre utdanning.
Det har skjedd en rivende utvikling innen teknologibruken til radiografene. Fra å bruke bilder som ble fremkalt for hånd i mørkerom, fremkalles nå bilde digitalt og overføres via nettet. Utviklingen har gitt sikrere og bedre diagnostikk.
Ny rammeplan i 1989.
Rådet for radiografutdanning hadde som en av sine oppgaver å utvikle ny nasjonal rammeplan for 3-årig radiografutdanning. Dette arbeidet tok lang tid til ny rammeplan forelå. Dem ble godkjent av Kultur- og vitenskapsdepartementet i mai 1989. Dette var en rammeplan som dannet grunnlag for høgskolene til å utvikle studieplaner som skulle godkjennes av rådet.
Den nasjonale rammeplanen fastsatte organisering og emneområdet for studiets 3 år med i alt 60 vekttall fordelt slik:
Radiografiske emner minimum 25 vekttall
Prekliniske og kliniske emner minimum 20 vekttall
Realfaglige emner minimum 5 vekttall
Samfunnsfaglige emner minimum 5 vekttall
Disponibelt 5 vekttall
Innenfor dette skulle minst 20 vekttall tilrettelegges som praktisk undervisning. Radiografi vektlegges med minimum 12 vekttall, kliniske fag vektlegges med minimum 5 vekttall. 3 vekttall var disponibelt for høgskolen.
Mål for studiet var bl.a. at «Studiet tilrettelegges slik at studentene får brede basiskunnskaper som kan danne grunnlaget for senere utvidelse av kunnskaper og ferdigheter.
I planen ble spørsmålet om hvorledes utdanningen skulle innrettes mot yrket behandlet. Opplæringen måtte sikre at studentene behersket dagens teknikk samtidig som den skulle gi nødvendig grunnlag for å lære ny teknikk. Det var viktig med solide grunnkunnskaper i fag som ikke forandret seg i større grad. Yrkesspesialiseringen måtte utvikles videre i arbeidslivet. Praksisopplegget måtte endres fra å være arbeidshjelp til at studentene skulle få tilrettelagt og veiledet praksis – integrert med teoretisk opplæring. Frie arbeids- og studieformer var en viktig forutsetning for en utdanning på høgskolenivå.
Studieplan for radiografhøgskolen i Oslo ble utviklet av lærere fra de to høgskolene som det var planlagt skulle slås sammen. Studieplanen forelå i mars 1991. Den var utarbeidet av en arbeidsgruppe bestående av Vigdis Berger, Turid Carlsen og Randi Føleide. Felles lærerråd fungerte som styringsgruppe for arbeidet. Det ble pekt på at radiografutdanningen var en forholdsvis ung utdanning. I løpet av arbeidet var arbeidsgruppen blitt slått av all den tause kunnskapen som finnes i forhold til skole-tenkning innenfor utdanningen. Dette var et forhold som tilsa at det ble utarbeidet en ganske omfattende plan med bl.a. verbalisering av kunnskap og nedskriving av funksjonsområder.
Tilgangen på praksisplasser innen Oslo-området var vanskelig. For en del studenter måtte praksis organiseres i andre byer. Praksisopplæringen skulle tilsvare minst en tredjedel av studiet (20 vekttall). Det var mindre enn det tidligere praksisomfanget på ca. halvparten av studiet. Med veiledet praksis og teori knyttet til praksis ble organiseringen av praksis også basert på et studentene den første tiden mer observerte enn at de gikk direkte inn i praksissituasjonen.
Fra brukerinstitusjonene fremkom det en del innsigelser mot utdanningen og de nye kandidatene i forhold til deres kvalifikasjoner for yrket i forhold til den tidligere utdanningen. En kan her vise til Tine Iwe Thorsteinsens brukerundersøkelse ved radiologiske avdelinger i 1994.
Niru Kolmannskog har i sin hovedoppgave ved Statens yrkespedagogiske høgskole i 1993 gjort undersøkelse av overgangen fra studentrolle til radiografrolle. Hennes undersøkelse var knyttet til de radiografene som ble ferdig utdannet våren 1992. Av de 43 som svarte på spørreundersøkelsen, opplyste om lag halvparten at de hadde opplevd visse vansker med å gå over fra student- til radiografrollen.
Disse undersøkelsene er med på å indikere at høgskolenes mangeårige arbeid med å organisere utdanningene som høgskoleutdanninger, har før til at interne forhold på høgskolen er blitt sterkere vektlagt enn forholdet til helseinstitusjonene og yrkesfeltet.
Kompetanseheving for undervisnings- og forskerstillingene.
Som for andre helsefagutdanninger ble det allerede på slutten av 1970-tallet klart at høgskolestatus ville innebære at de faglige kvalifikasjonene til undervisnings- og forskerpersonalet måtte heves. De aller fleste hadde status som høgskolelærere og fulgte med inn i den nye statusen som høgskoler. Mulighetene for høgskolelærerne til å ta videreutdanning og hovedfag var få.
Den første videreutdanningen for radiografer var i stråleterapi. Dette utdanningstilbudet ble etablert i 1987 som et samarbeid med Radiumhospitalet. Utdanningen var definert som «bedriftsintern» på grunn av det nære forholdet til praksis. Tilsvarende utdanning ble seinere etablert i Tromsø.
Utover 1980-årene ble det foretatt utredninger, bl.a. ledet av Universitetet i Oslo. Det ble etablert hovedfagsstudier ved universitetene i Oslo og Bergen, men det var en ekstra vei til å få startet på disse med først å skulle ta cand. mag.-grad, herunder forberedende prøve i filosofi. Det var en mulighet å ta hovedfagsstudiet ved det som den gang var Statens yrkespedagogiske høgskole. Anne Berit Grindstad ble den første radiograf som tok hovedfag i 1985.
Ved begynnelsen av 1990-tallet ble det etablert et hovedfag for lærere i helsefag, lokalisert ved Bislet høgskolesenter men formelt underlagt Universitetet i Oslo, knyttet til Institutt for spesialpedagogikk (Tidligere Statens spesiallærerhøgskole). Flere av høgskolelærerne ved radiografutdanningen i Oslo deltok på dette studiet og fikk sitt hovedfag her. Dette studiet ble i 1995 lokalisert til Blindern-området og knyttet til Universitetet i Oslo.
Det tok en del år før de fleste lærerne i radiografutdanningen og øvrige helsefagutdanninger hadde status som høgskolelektorer. I dag er flere på professor- og førstestillingsnivå.
Arbeidet for å oppnå status og anerkjennelse for radiografutdanningen og radiografyrket.
Det var først sykepleiere som hadde ansvaret for å betjene røntgenapparater sammen med legene (radiologene). Det fikk sin opplæring gjennom arbeidet og hadde ikke noen formalisert utdanning.
Som det er skissert ovenfor, var det allerede tidlig på 1960-tallet en skepsis fra røntgensykepleierne mot å etablere et utdanning for røntgenografer. Røntgensykepleierne hadde etablert en landsgruppe. De var opptatt av at det heller måtte organiseres en videreutdanning for sykepleiere for å arbeide ved røntgenavdelinger.
Behovet for røntgenmedarbeidere ved sykehus og helseinstitusjoner, og forholdene i våre naboland i Norden og i andre land gjorde at helsemyndighetene fant den nødvendig å etablere egen radiografutdanning. Den ble som nevnt først etablert av Oslo kommune som en 2 1/2-årig utdanning, men da også som en videreutdanning for sykepleiere over 15 måneder. Denne to-delingen la naturlig opp til at det ville oppstå visse motsetningsforhold mellom radiografer med ulik bakgrunn.
Radiografer og røntgensykepleiere arbeidet side om side ved laboratoriene. Den første tiden var røntgensykepleierne i flertall i forhold til de med den nye 2 ½-årige røntgenografutdanningen. Radiograf var en anerkjent yrkesbetegnelse internasjonalt og ble formelt tatt i bruk i 1975.
Norsk Radiografforbund ble stiftet i 1973 med Tine Iwe Thorsteinsen som den første leder. Forbundet ble etter hvert medlem av hovedsammenslutningen Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS) og var der tilknyttet Kommunale funksjonærers landsforbund (KFL).
Etter landsmøtevedtak i september 1986 søkte forbundet medlemskap i Akademikernes fellesorganisasjon (AF). Der ble de medlem i 1988 og fikk da egen forhandlingsrett.
Etter at AF ble oppløst i år 2000 ble Norsk radiografforbund igjen medlem av YS fra 1. januar 2002.
Forbundet opplyser at det har ca. 2500 medlemmer og 280 ikke aktive.
Fra 1974 har radiografene hatt sitt eget fagtidsskrift: Hold Pusten. Stig-Olav Persvik var den første redaktøren.
Ved kongelig resolusjon 24. juni 1977 ble offentlig godkjenning av radiografer vedtatt.
I årenes løp har det oppstått situasjoner der det har vært nødvendig og viktig for radiografene å markere seg. Det har bl.a. vært i forhold til kvalifikasjonskrav ved utlysing av lederstillinger, der røntgensykepleiere kunne bli foretrukket fram for radiografer. Ellers har radiografene markert seg i forhold til strålefarer og strålevern. I 1983 markerte de seg ved å gå til politisk streik, da retten til 6 ukers ferie (2 ekstra uker på grunn av strålefare) uten forvarsel ble fjernet. Borgny Ween var aksjonsleder.
Kontakt og samarbeid med tilsvarende utdanninger og yrkesgrupper I andre land er viktig. Radiografene har siden 1960 vært medlem i International Society of Radiographers and Radiological Technologists (ISRRT). Organisasjonen arbeider for radiografers utvikling og posisjon I globalt perspektiv, for utvikling av faglige standarder og internasjonal harmonisering.
Norsk Radiografforbund har siden 2008 vært medlem av European Federation of Radiographer Societies (EFRS). Organisasjonen har tilslutning fra 32 land, 49 utdanningsinstitusjoner og mer enn 100 000 radiografer og studenter.
I 1984 ble det holdt en første nordisk fagkongress mellom radiografutdanningene i alle de fire nordiske landene, Sverige, Finland, Danmark, Island og Norge. Også tidligere hadde det vært holdt fagmøter mellom landene som gikk på rundgang.
Radiografene I Norden har nå et eget forum: Nordic Society of Radiographers (NSR) som arrangerer årlige møter for å drøfte saker av felles interesse i Norden. NSR arrangerer kongress annet hvert år, den neste i mai 2019 i København.
Kilder:
Radiografi: Wikipedia (4 sider).
Medisinsk radiologi i Norge 100 år, Kap. 26 Røntgensykepleiere og radiografer. Tano 1995.
Hold Pusten. Flere artikler er brukt.
Brev fra Kirke- og undervisningsdepartementet 20.10. 1980 om overføring av det administrative ansvaret fra Sosialdepartementet.
Fagrådene for høgskoleutdanning av helsepersonell. Årsmelding 1982.
St. meld. nr. 66 (1984-85) Om høyere utdanning, Kap. 10.2 Helsepersonellutdanning.
Radiografutdanningen i Norge. Norsk radiografforbund (1973-1988)25 år.
Innstilling om hovedfag for bioingeniører(fysiokjemikere), ergoterapeuter, fysioterapeuter, radiografer og vernepleiere, leder Jørg Kvam, Blindern 9. desember 1988.
Rammeplan for radiografutdanning 1989.
Studieplan for radiografutdanningen i Oslo, mars 1991.
Ola Lars Andresen: Noen ser mer enn ande.. 30 strålende år. Jubileumsbok Norsk radiografforbund 2003.
Niru O. Kolmannskog. Fra student til radiograf. Radiografers yrkesdebut. Hovedfagsoppgave i yrkespedagogikk (SYH) april 1993. Også artikkel med sammenfatning av oppgaven.
Tine Iwe Thorsteinsen: Brukerundersøkelse ved radiologiske avdelinger om radiografhøgskolens utdanningstilbud. Prosjektoppgave juli 1994.
Marit Amundsen, rektor ved Institutt for radiografutdanning: En instituttleder ser på Bislet. Artikkel i Fra visjon til virkelighet. Bislet høgskolesenter i perspektiv, Oslo 1994.
Behovsanalyse for radiografer i tidsrommet 1984 – 1994. Avgitt av Fellessekretariatet- Fagrådet for høgskoleutdanning av radiografer, 26. mars 1984.
Torleiv Kronen og Alexis C. Poppe: Ellen Gleditsch. Et liv i forskning og medmenneskelighet. Adventure forlag 1987.
Ingar O. Skalpe og Ove Sortland: Computer-tomografi med hodescanner. Universitetsforlaget 1978.
Kilder som ikke er brukt i dette notatet:
Arkivmateriale for Radiografhøgskolen Rikshospitalet for tiden 1969-1991 er avlevert til Statsarkivet i Oslo (3,5 hyllemeter).
Arkivene ved Ullevål radiografhøgskole etter 1. januar 1996 er avlevert til Statsarkivet i Oslo. Det gjelder også en del materiale fra tiden 1969-1985 som henger sammen med tiden etter.
Fra tiden som kommunal eiet skole er arkivene sammen med arkivmaterialet til Ullevål sjukehus.