Kategorier
Historie

«Å løfte seg selv etter håret…» – forskning ved HiO og HiAk

førstekompetanse

I 2016 er det slått fast som en selvfølge at HiOA er en forskningsinstitusjon. Slik har det ikke alltid vært. «Å løfte seg selv etter håret» var professor Ragnar Audunsons beskrivelse i 2004 av hvordan HiO hadde klart å etablere seg som en forskningsinstitusjon. HiO, og HiAk i noe mindre grad, hadde ut fra en spinkel start og manglende tradisjoner klart å etablere en ganske omfattende forskningsaktivitet. Det hadde krevd sine ofre og hadde ikke bare vært lett. Ved utdanningene var oppmerksomheten rettet mot nettopp det å utdanne gode og dyktige profesjonsutøvere. Det var ikke opplagt at det å bruke en fjerdedel av kreftene på forskning og utvikling ville gjøre den jobben bedre. Det var heller ikke opplagt at en førsteamanuensis fra universitetet var bedre til å lære opp nye profesjonsutøvere enn en med mange års erfaring nettopp som profesjonsutøver. Det skulle et visst arbeid til for å overbevise alle faglig ansatte om forskningens fortreffelighet og nødvendighet.

Men forskningen hadde også viktig drahjelp. For det første var det noen forskningstradisjoner å bygge på da HiO og HiAk hadde blitt etablert. Audunson selv kom fra bibliotekarhøyskolen som hadde hatt en egen forskningsavdeling. Også ved Norges kommunal- og sosialhøgskole (NKSH) der HiOs to første rektorer kom fra, hadde hatt en egen forskningsavdeling og en ikke ubetydelig forskningsaktivitet. Ved HiAk var det nok mindre å bygge på. Det regionale høgskolestyret for Oslo og Akershus (RHOA) hadde også aktivt stimulert FoU-arbeid ved høyskolene i Oslo og Akershus. Flere av virkemidlene derfra ble videreført inn i de nye høyskolene.

Fra myndighetenes side var bestemmelsene i den felles loven om høyskoler og universiteter fra 1995 viktig. Den slo fast det som nå ble vedtatt politikk: at også institusjoner for kortere profesjonsutdanninger skulle være en del av forskningssystemet. Sammen med felles karriereveier for ansatte ved universiteter og høyskoler, bekreftet dette at forskning var blitt den symbolske kapitalen for hele systemet. Det var forskning som ga prestisje og som suksess ble målt etter. Samtidig introduserte loven krav om forskningsbasert undervisning. Det ble et kraftig våpen for forskningsforkjemperne, et begrep som ingen kunne være mot og som kunne utlegges på ulikt vis.

Forskerforbundet grep dette og brukte kravet om forskningsbasert undervisning til å utlede et krav om individuell rett til forskning for faglig ansatte. Gjennom etablering av «forskerstigen» som bærende prinsipp for opprykk og lønnsøkning hadde Forskerforbundet også tilsluttet seg – og kanskje vært en av de viktigste pådrivere for – forestillingen om forskning som den viktigste symbolske kapitalen i systemet. Men det betyr ikke at de vitenskapelige ansatte ved HiO og HiAk entydig sluttet opp om dette. For det første var Forskerforbundet ikke alene om å organisere de ansatte, andre forbund med mindre klar forskningsprofil hadde også innflytelse. Dessuten var standpunktene til Forskerforbundet og de andre organisasjonen sammensatt. De var alle for forskning som en individuell rett, men de var motstandere av å fjerne FoU-arbeidet fra undervisningsvirksomheten i form av sentrale forskningssentre. Debatten om forskningens plass gikk dessuten inn i en større sammenheng der mange ansatte ved de to høyskolene fryktet en økt teoretisering av utdanningene på bekostning av praktisk kunnskap og det yrkesnære.

De insentivsystemene som fulgte sammen med «Kvalitetsreformen», ga ytterligere driv til forskningsaktiviteten. Formale målinger av forskningsaktiviteten knyttet til økonomiske belønninger for institusjonene, fikk større betydning enn størrelsen på belønningen skulle tilsi. Det ble viktig for begge høyskolene å kunne dokumentere høy forskningsaktivitet i form av internasjonal publisering og å få tilslag på forskningsprosjekter, uten at denne aktiviteten nødvendigvis bidro til å oppfylle den mer substansielle meningen med den profesjonsrettede forskningen som skulle være høyskolenes oppgave.

Måling og veiing

Høyskolene målte og ble målt på FoU-arbeidets størrelse og betydning. Det enkleste målet var den formelle akademiske kompetansen, altså hvor mange som hadde førstekompetanse og hvor mange, eller rettere sagt hvor få, som var høyskolelærere. Dette var riktignok mer et virkemiddel for å få opp FoU-aktiviteten, men dermed også en pekepinn på hvilke FoU-ressurser HiAk og HiO hadde. Den akademiske kompetansen økte kraftig etter etableringen i 1994. Ser vi de to skolene under ett, hadde under 20 prosent av de faglig ansatte førstekompetanse i 1996, mens de i 2003 nærmet seg 30 prosent. I 2014 hadde over 50 prosent av de faglig ansatte i den fusjonerte HiOA førstekompetanse. Tilsvarende hadde antallet høyskolelærere sunket fra 23 prosent i 1996 til 13 prosent i 2003 og under 3 prosent i 2014.

Men det var forskjeller mellom de to høyskolene ved etableringen, og det var store forskjeller internt på hver høyskole. Ulikheten i andelen med førstekompetanse mellom HiAk og HiO ble videreført, mens reduseringen av antallet høyskolelærere foregikk omtrent i samme takt.

Utviklingen på avdelingsnivå var også ganske likeartet, men avdelingene med lavest andel førstekompetanse økte noe mer enn de som i utgangspunktet lå høyt. Det skjedde altså en viss utjevning mellom avdelingene, men ikke nok til å utligne forskjellene. På tross av at begge høyskolene la vekt på kompetanseheving ved de utdanningene der det i utgangspunktet var lav akademisk kompetanse, spilte trolig faglige tradisjoner en viktig rolle. Det var samtidig noen unntak fra det vanlige mønsteret. Avdeling for formgiving og produktdesign ved HiAk hadde i utgangspunktet lav akademisk kompetanse, men den økte raskt og allerede før årtusenskiftet var den blant avdelingene med relativt sett flest med førstekompetanse. Men avdelingen var svært liten og det dreide seg egentlig bare om at det ble et par nye førsteamanuenser og et par førstelektorer, samtidig som det totale antall ansatte gikk ned. Ved Avdeling for yrkesfag ved HiAk var det derimot en stagnasjon. Avdelingen hadde vært den med høyest kompetanse da HiAk ble etablert, men en videre vekst lot vente på seg. Det er grunn til å tro at dette hadde sammenheng med den motstanden mot å ta doktorgrad som sto sterkt i miljøet. Fram til 2006 besto styrkingen av den akademiske kompetansen bare i flere førstelektorer, mens det faktisk ble færre førsteamanuenser. Også avdeling for journalistikk, bibliotek og informasjonsfag hadde i utgangspunktet en høy andel ansatte med førstekompetanse, men også her stagnerte veksten.

Det viktigste FoU-målet for HiO de første årene var andelen av den samlete arbeidstiden som ble brukt på FoU. Den var anslått til 12 prosent i 1994 og målet var å oppnå 25 prosent innen 2000. Ledelsen ved HiO anså målet som nådd en gang tidlig på 2000-tallet, men det er knyttet stor usikkerhet til dette og det måtte en viss talltriksing til for å få det til å gå. Rapportering var også beheftet med usikkerhet. Noen avdelinger beregnet tiden ut fra individuelle arbeidsplaner, andre med flat fordeling av FoU-tiden brukte dette som grunnlag. Beregningsgrunnlaget varierte også, fra år til år og mellom avdelingene. Det var heller ingen entydig forståelse av FoU-arbeid var. Sammenhengen mellom anvendt tid til FoU-arbeid og avdelingenes akademiske kompetanse var også svak, noe som også tyder på at tallgrunnlaget er noe vilkårlig. Men for HiO var det viktig å nå målet, uansett all usikkerhet som heftet ved tallene. For HiAks del var dette derimot ikke noe aktuelt måltall. Trolig lå andelen her langt lavere enn ved HiO.

FoU-begrepet

Men hva var egentlig FoU? Som en distinkt formulering kom Forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) inn i begrepsbruken gjennom et ønske om oversikt og mulighet for statistiske sammenligninger på tvers av nasjonene. OECD publiserte i 1963 en håndbok til bruk for utarbeidelse av nasjonale forskningsstatistikker, kalt Frascati-manualen, som senere har blitt oppdatert flere ganger. FoU-begrepet besto her av to hovedkomponenter: forskning og utvikling. Forskning var igjen forstått som grunnforskning og anvendt forskning. Selv om manualen skulle være et redskap for å skape sammenlignbar statistikk fra ulike land, var det fra første stund uklarheter om hva FoU inneholdt. Særlig var avgrensingen av utviklingsarbeid vanskelig.

FoU bygde på et lineært begrep om forskning, fra grunnforskning, til anvendt forskning og videre til utvikling. Skepsisen som ble artikulert i HiOs første år, dreide seg om et slikt skjema virkelig fanget den forskningen som foregikk ved profesjonsutdanningene. Særlig ble det klare skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning problematisert. Men dette ble tonet ned og begrepet ble etter hvert brukt ganske friksjonsløst.

Noe av grunnen til begrepets suksess lå, slik jeg oppfatter det, i den mangesidigheten det inneholdt. På et vis ble forskning ofte brukt som synonym for FoU, ulike former for utviklingsarbeid kunne dermed gi tilnærmet den samme symbolske kapitalen som forskningen ga. Men samtidig kunne det kamuflere en motstand mot forskning. Mange av de faglig ansatte ved høyskolen som var skeptiske til forskning, så utviklingsarbeidet langt mer forenlig med det de oppfattet som høyskolens primære oppgave, det å utdanne gode profesjonsutøvere på bachelornivå.

Basert på en spørreundersøkelse ble det anslått at FoU-arbeidet ved HiO i 1997 fordelte seg med noe mer tid på utvikling enn på forskning, 54 mot 46 prosent. Den anvendte forskningen utgjorde en vesentlig større del enn grunnforskningen, 30 mot 16 prosent. Åtte år senere var det forskning som tok mest tid, 53 prosent, og fremdeles var det mest anvendt forskning (35 mot 18 prosent). Utviklingsarbeid tok 47 prosent, og av det utgjorde pedagogisk utviklingsarbeid 21 prosent og annet utviklingsarbeid 23 prosent. Dette var omtrent som de andre høyskolene.

 

Kilder

Ragnar Audunson: «Om å løfte seg selv etter håret: Høgskolen i Oslos utvikling til forskningsinstitusjon.» i O. C. Lagesen, P. Østerud, B. Rimstad, K. R. Håberg & T. S. Hansen (red.), Høgskoleliv i Pilestredet – om Grotid og tids-Cleme(t). Oslo 2004.

Narve Fulsås: «Frå binært til hierarkisk system i høgare utdanning.» Historisk tidsskrift, nr. 3/2000.

Stein Kyvik & Ole-Jacob Skodvin,: FoU ved statlige høgskoler NIFU, Oslo 1998.

Ingvild Marheim Larsen & Stein Kyvik: Tolv år etter høgskolereformen – en statusrapport om FoU i statlige høgskoler. NIFU, Oslo 2006.

 

HiOs, HiAks og HiOAs arkiver.

NSD, DBH.

 

Kategorier
Ukategorisert

Hvorfor skrive HiOAs historie

Velkomstseremoni ved HiOA. Foto: Benjamin A. Ward, HiOA
Velkomstseremoni ved HiOA. Foto: Benjamin A. Ward, HiOA

I 2019 kan Høgskolen i Oslo og Akershus feire jubileum. Det er da 25 år siden de to høyskolene som i dag danner HiOA ble etablert. Samtidig er høyskolen kanskje blitt et universitet. Prosjektet om HiOAs historie har som mål å styrke forståelsen av og å øke refleksjonen over det utdanningssystemet og de kunnskapsområdene som har ligget til grunn for høyskolen(e) og den eventuelle etableringen av et universitet. Blikket rettes både mot de enkelte kunnskapsområdene og utdanningene, mot høyskolesystemet i Oslo og Akershus og mot HiAk, HiO og HiOA. For høyskolen vil en slik historie kunne være med på å skape en felles identitet gjennom en refleksjon over og forståelse av HiOAs spesielle situasjon og posisjon. Som en utdanningsinstitusjon med vitenskapelige ambisjoner, må også historien om institusjonen være vitenskapelig og forskningsbasert. Den må problematisere og kritisk undersøke høyskolenes forhistorie, tilblivelse og utvikling. Det identitetsskapende må ikke være et mål i seg selv, men være et resultat av en forskningsprosess som også gir plass til mangfold og ulike tilknytninger. Det er bare gjennom et forskningsprosjekt og en faglig solid framstilling det kan skapes en felles identitet som kan svare til høyskolens ambisjon om å bli et universitet.

Et slikt forskningsprosjekt vil også ha en verdi utover høyskolens egne rekker. Det vil gi en større forståelse for høyskolen som en sentral samfunnsinstitusjon. Her utdannes de yrkesgruppene eller profesjonene som utgjør mye av ryggraden i velferdsstaten. Hvordan dette har blitt gjort, hvilke kunnskaper og verdier disse yrkesutøverne har blitt tilført og hvilken forskning som samtidig har foregått i tilknytning til dette, har hatt en vesentlig betydning for samfunnsutviklingen.

Forhistorien til, etableringen av og utviklingen av de to høyskolene fram mot en felles høyskole og et eventuelt universitet er en viktig del av nyere norsk utdanningshistorie. Etableringene og den videre utviklingen må sees i sammenheng med den nasjonale utdannings- og forskningspolitikken. En studie av HiOAs historie vil derfor også gi et viktig bidrag til denne historien. Andre høyskolehistorier har konsentrert seg om det viktige elementet av desentralisering og distriktsutbygging som lå i høyskoleutviklingen på 1970- og 1980-tallet og plassert høyskolene i et regionalt perspektiv. Våre to høyskoler ble derimot etablert i den mest sentrale delen av landet med utgangspunkt i allerede tunge og etablerte utdanningsmiljøer. Flere viktige temaer og problemstillinger kan reises ut fra et slikt perspektiv.

Kategorier
Historie

Én region – to høgskoler?

"Slottet" på Stabæk var huset i mange år Statens Lærerindeskole i husstell. Bildet er tatt ca. 1935
«Slottet» på Stabæk var huset i mange år Statens Lærerindeskole i husstell. Bildet er tatt ca. 1935

Under denne tittelen startet arbeidet med å slå sammen Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo. I 2011 ble dagens HiOA en realitet, etter en prosess med mye motstand, kanskje særlig ved HiO. Men det var også de som pekte på at sammenslåingen skulle ha foregått for lenge siden, eller rettere sagt, at det alt i 1994 skulle blitt én høyskole for Oslo og Akershus, at delingen i to høyskoler alt den gang var feil.

En samlet høyskole var også lenge planen fram mot reformen i 1994. Den skulle riktignok bestå av flere høyskolesentra, et par i Oslo og et eller to i Akershus. I Akershus hadde man store forhåpninger om å bygge et teknologibasert senter på Kjeller i nær tilknytning til de etablerte høyteknologiske forskningsmiljøene som alt var der. En forutsetning for dette var at Oslo Ingeniørhøgskole (OIH) ble flyttet ut til Kjeller. Men Ingeniørhøgskolen ville ikke flyttes på, der var man fornøyd med den sentrale plasseringen i Oslo. Og med knappest mulig flertall vedtok det regionale høgskolestyret i 1992 at OIH skulle forbli i Oslo. Oslo-politikere med Arbeiderpartiets Marit Nybakk i spissen knyttet vedtaket til kampen for å beholde industriarbeidsplasser i Oslo. Akershus hadde tapt og visjonene om et teknologibasert høyskolesenter på Kjeller måtte skrinlegges.

Departementet slo også fast at modellen med flere delvis selvstendige høyskolesentra under en felles administrasjon var uforenlig med intensjonen i høyskolereformen. Meningen var nettopp å ikke ha noe ledd mellom departementet og den enkelte høyskole. Samtidig skulle det bare være en høyskole i hver region. Oslo og Akershus var én region. Med tyngden av utdanningene i Oslo, ville Akershus sitte igjen med noen utdanninger styrt fra Oslo og med en ambisjon om felles lokalisering, som trolig ville ende opp i Oslo. Det var lite tilfredsstillende for Akershus. Særlig på Romerike og i Skedsmo var det misnøye, og lokale politikere gjorde det de kunne for likevel få høyskoleutdanning til Akershus. Også stortingsrepresentanter for Akershus presset på. Det var et spill og våren 1993 ble kortene nærmest lagt på nytt. SV-politikeren med permisjon fra Sagene Lærerhøgskole, Theo Koritzinsky, reiste i Stortinget spørsmålet om det likevel ikke var mulig med to høyskoler i en region. Daværende utdanningsminister, Gudmund Hernes, overrasket mange da han i svaret signaliserte departementets helomvending. Klart det var mulig med to høyskoler i Oslo og Akershus, het det nå, det var i én by det ikke kunne være to skoler. Dermed var det klart for en høyskole også i Akershus. Aktivistene i Akershus grep sjansen og fikk støtte i det regionale høgskolestyret. Men hvilke utdanninger skulle legges til Akershus og hvor i fylket skulle hovedadminstrasjonen ligge? De høyskolene som allerede lå i fylket skulle selvsagte til Høgskolen i Akershus (HiAk), men skulle noen utdanninger som lå i Oslo overføres til Akershus? Statens yrkespedagogiske høgskole (SYH) var lokalisert på Bygdøy, men ble slått sammen med husstellærerutdanningen på Stabekk og dermed gjort til en del av HiAk. Også jordmorutdanningen og helsesøsterutdanningen gikk den veien, fra Bygdøy til sykepleierutdanningen på Lørenskog og HiAk.

Det regionale høgskolestyret ville ha senteret for HiAk lagt til Kjeller, men departementet ville det annerledes. Hovedadministrasjon ble lagt til Stabekk og meningen var lenge å samle alle utdanningene der. Ikke mye skulle bli igjen for Skedsmo og Romerike og igjen var reaksjonene sterke, uten at det hjalp. Men heldigvis for denne delen av fylket, var Bærum bare sånn passende interessert i ha en høyskole i kommunen. Utvidelser av skoleområdet på Stabekk druknet i manglende kommunal velvilje, mens Skedsmo stilte seg langt mer velvillig. Opprinnelig skulle det bygges nytt sentralt i Lillestrøm, men det utflyttede Telenorbygget på Kjeller ble langt rimeligere og i 2003 ble HiAk samlet der. Åtte år senere var fusjonen med HiO et faktum, uten at det forelå planer om samlokalisering av de to høyskolene.