Rom for historien

Det er i dag lite kjent at det fra slutten av 1800-tallet ble utdannet et betydelig antall kvinnelige lærere i Oslo tilknyttet Nissens pikeskole.

Den kjente skolemannen Hartvig Nissen (1815-1874) startet Nissens Pigeskole i 1849. Den var med på å bane vei for kvinners utdanning og etter hvert også kvinners plass som lærere i skole. Fagkretsen la vekt på realfag og levende språk i motsetning til den tradisjonelle latinskolen. Pikeskolen startet allerede i 1860-årene en utdanning av lærerinner, med siktemål å utdanne lærere til egen skole.

Med folkeskoleloven av 1889 og ny seminarlov i 1890 ble det tillatt å opprette private seminarer som kunne utdanne lærere og lærerinner for folkeskolen med eksamensrett på linje med statens seminarer. Nissens pikeskoles seminarium ble opprettet i 1891 som et 2-årig privatseminar. Dette avløste et tidligere 1-årig lærerinnekurs ved skolen.

Skolen holdt til i Øvre Vollgate 15 til 1899 da den flyttet til ny bygning i Niels Juelsgate 56. I Øvre Vollgate foregikk lærerinneutdanningen på ettermiddagstid av plasshensyn, fra 1899 på dagtid i nye lokaler. I 1899 fikk 31 elever seminareksamen. Av disse var 19 fra Oslo. Til da hadde 130 bestått lærerprøven fra 2-årig seminar.

Fra 1900 til 1902 hadde seminaret navnet Kristiania privatseminar. Med den nye lærerskoleloven i 1902 ble lærerutdanningen 3-årig og seminaret skiftet navn til Kristiania lærerskole. Fra 1900 var de første kvinnelige studentene tatt opp i 3. klasse, fra 1903 ble det organisert en egen 1-årig studentklasse. Studentklassen hadde sterk og stigende søkning. Men etter hvert ble det mindre søkning, særlig etter at den nye «kristelige» lærerskolen ble opprettet i Kristiania i 1912.

Den siste klassen på 3-årig lærerskole ved Kristiania lærerskole gikk ut i 1917, den siste 1-årige klassen i 1919. Da hadde 1038 lærerinner blitt uteksaminert, av disse 521 fra den 1-årige studentklassen. Nissens pikeskole ble overtatt av Kristiania kommune i 1919.

Kilde: Nissen pikeskole 1849-1949 av N.A. Ytreberg. Oslo 1949.

NOTE: Hartvig Nissen(1815-1874) var født i Melhus, Sør-Trøndelag. Han gikk ved Trondheim katedralskole og tok filologisk embetseksamen i 1843. Samme året var han med på å starte Nissens Latin- og Realskole i Christiania. I 1949 startet han Nissens Pigeskole. I 1850 tok han initiativ til å stifte Selskabet til Folkeopplysningens Fremme og var formann til 1855. Fra 1850-54 var han skolekyndig konsulent i Kirkedepartementet. Etter noen år som leder av de skolene han hadde etablert og samtidig aktiv sskolepolitiker, ble han i 1865 utnevnt til ekspedisjonssjef for skolevesenet i Kirkedepartementet. Han solgte da de to skolene han hadde etablert. I 1873 ble han rektor ved Christiania katedralskole, men døde etter kort tid i stillingen. Nissen var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1852 og ble i 1864 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

NOTE: Forløpere til grunnskolelærerutdanningen i Oslo er følgende:

Asker seminar (1834-1898), Holmestrand seminar/lærerskole (1898-1931), Kristiania lærerskole (1900-1919), Oslo lærerskole (1912-1992), Sagene lærerskole (1945-1992) og Bislet høgskolesenter (1992-1994).

 

Da Høgskolen i Oslo ble etablert i 1994, ble også flere tusen kunstverk samlet. Arbeidet med samlokalisering og etablering av nye lokaler var et viktig tiltak for å skape felles identitet i den nye institusjonen. På same måte ble en planmessig utsmykning av fellesarealer: auditorier, møterom, kantiner og uteområdene en del av identitetsprosjektet.

Kunstsamlingen i kulturhistorisk perspektiv.

Kunstverkene i denne samlingen er i hovedsak utført av anerkjente norske kunstnere. Disse verkene er utført i ulike materialer og teknikker og representerer i hovedsak de siste 50 år. Kunstverkene har ofte en tilknytning til bestemte utdanninger ved høgskolen. Det finnes arbeider av tidligere og nåværende lærere eller professorer ved høgskolen, men også arbeider av studenter. Blant samlinger av mer kulturhistorisk verdi kan nevnes kull-bilder fra flere av utdanningene. Portretter og byster av personer som har gitt navn til noen av bygningene og noen av auditoriene på campus har kunstnerisk, historisk og kulturhistorisk verdi. Kunstsamlingen er på flere måter bærer av høgskolehistorie og er eksempel på en samling som «kaller fram institusjonens minne og identitet».

Samlingen inneholder blant annet eldre kunstverk fra 1800-tallet utført av betydningsfulle kunstnere som Christian Krohg, Peter Nicolai Arbo og August Eiebakke. Det er portretter av de første lederne av Asker seminar (1834-1898) og Holmestrand seminar/lærerskole (1898-1931) – forløper til Oslo lærerskole. Maleriene har en spesiell forhistorie før de ble høgskolens eiendom.(Se nedenfor.)

På bildet er Erik Olsen Berg, bestyrer av Asker seminar 1869-1882. Han var den første tilsatte bestyrer som ikke også var prest i Asker. Han var teolog og hadde vært lærer ved seminaret. Han brukte samtalemetode i undervisningen i stedet for enetale(forelesning) fra kateteret og høringen av seminaristene. Han fikk dessuten innført praktiske fag som sløyd og håndarbeid. Dette var viktige endringer fra den tradisjonelle puggeskolen. Berg var ordfører i Bærum 1968-1873. Han ble malt av Christian Krohg (1852-1925) ca. 1980. Krogh var en sentral kulturpersonlighet og en etterspurt portrettmaler. (Foto av Vidar Holum.)

Kunstutvalget 1996-2007.

Det ble etablert et kunstutvalg ved HiO i 1996. Utvalget ble ledet av prorektor Kirsten Røvig Håberg. Utvalget hadde representasjon fra alle avdelingene og fra studentene.

Den første store oppgaven var å få registrert kunstverkene som høgskolen eide. Dette viste seg å være et omfattende arbeid med over tusen kunstverk, mange av kjente kunstnere fra 1900-tallet, noen enda eldre. Det ble snart klart at verdien av kunstverkene var betydelig, både økonomisk og kulturhistorisk.

Det ble en stor oppgave å få rehabilitert, renset og rammet inn mange av de gamle kunstverkene som til dels hadde vært lagret i lang tid. Behovet for å ta i bruk kunstverkene meldte seg ved etablering av mange utdanninger i nye lokaler.

Det ble en omfattende og betydelig oppgave for utvalget å følge arbeidet med utsmykning av fellesarealer, møterom og enkelte kontorer som ble benyttet til representasjon. Det gjaldt å finne og bruke det en hadde samt supplere med nyinnkjøp. Utsmykning av uteområdene var også en del av dette.

Etter hvert som høgskolen fikk nye bygninger og samlet virksomheten langs Pilestredet, ble det satt av en del midler til kunstnerisk utsmykning. Dette muliggjorde en del nyinvesteringer, der det bl.a. ble lagt vekt på å kjøpe inn kunst laget av høgskolens tilsatte og tidligere tilsatte. De fleste av disse arbeidet/arbeider ved Institutt for estetiske fag.

Formidling av høgskolens kunst ble bl.a. gjort gjennom presentasjoner og vandringer to ganger i året for nytilsatte, der også høgskolens bygninger og uteområder var en del av formidlingen.  For eksterne ble det arrangert en byvandring i 2001 på Frydenlund, i samarbeid med Oslomuseum Bymuseet, der 250 deltakere var med.

Kirsten Røvig Håberg ledet Kunstutvalget hele perioden (1996-2007), Marie Borge Refsum var sekretær 1996-2001, Thor Skott Hansen fra 2001-2006. Fra 2006 var Ragnhild Øien Guldvog sekretær.

Kunstsamlingen 2007- 2011.

Et initiativ fra Kunstutvalget i 2007, ble det foreslått at videre arbeid med høgskolens kunst skulle organiseres som en Kunstsamling. Kunstsamlingen skulle ha en leder og en sekretær samt administrative ressurser til ulike oppgaver knyttet til arbeidet med samlingen. Det skulle oppnevnes et råd for Kunstsamlingen med representanter for de tilsatte, studentene og eksterne representanter. Av de to eksterne representantene kom en fra et museum og en var kunstner. Det var av betydning å få et blikk på virksomheten utenfra.

Kunstsamlingen skulle arbeide med

–          Å formidle samlingen til tilsatte og studenter

–          Å få samlingens verkes tilgjengelige på nettet

–          Å bruke samlingen til profilering av HiO.

Etter drøfting i ledermøter høsten 2007 ble det 18. januar 2008 sendt ut melding om den nye organiseringen i samsvar med det som var foreslått. Kirsten Røvig Håberg ble leder av Kunstsamlingen, Ragnhild Øien Guldvog ble sekretær.

I 2010-2011 var Marianne Natvig samlingens sekretær. Per Looy Nilsen var driftsansvarlig. Rådet for Kunstsamlingen ble ledet av Kirsten Røvig Håberg. Det var tre interne medlemmer, av disse en student og to eksterne medlemmer.

Sommeren 2011 sluttet Kirsten Røvig Håberg som leder av Kunstutsamlingen. Inger Anne Utvåg har etter dette vært leder. Sammenslåingen av HiO og HiAk fra 1. august 2011 medførte at det måte skje en tilpasning av virksomheten.

De eldste kunstverkene (Portretter).

Høgskolens eldste og mest verdifulle kunstverk er noen av portrettene fra 1800-tallet av lederne av Asker seminar og Holmestrand lærerskole. Portrettene tilhørte opprinnelig Asker seminar (Som lå på Holo gård på Tanum i Bærum.) Asker seminar ble etablert i 1834. I 1898 ble seminaret nedlagt og flyttet til Holmestrand og da kalt Holmestrand lærerskole. Denne lærerskolen ble nedlagt i 1931.

Portrettene av tidligere lærere og ledere ble plassert i Holmestrand museum og i Tanum kirke. Oslo lærerskole var etablert i 1912 som privat skole. Den ble overtatt av staten i 1946. Etter en lang saksbehandling fastsatte Kirke- og undervisningsdepartementet i 1952 at Oslo lærerskole var å betrakte som direkte arvtaker av Asker seminar, som «stiftsseminaret» for Oslo bispedømme. Portrettene kom da til Oslo lærerskole og Wergelandsveien 29. Etter at lærerutdanningen flytta ut av denne bygningen i 1994 ble maleriene først lagret i Anna Sethnes hus og etter hvert ble flere av dem renset, reparert og plassert i lokaler knyttet til lærerutdanningen i Mahognyen. Portrettene passet tidsmessig inn i dette rommet fra 1860-tallet. De representerer en pionertid i lærerutdanningens historie. De er nå tatt ned som følge av vedlikehold av bygningen. Ny plassering vurderes etter at lærerutdanningen har tatt i bruk bygningen i Pilestredet 42.

Peter Nicolai Arbo (1831-1892) ble utdannet i Tyskland i byen Düsseldorf og var blant de nasjonalromantiske malerne. Han malte i 1891 portrett av cand.real. Johan Peder Michael Dyring (1849-1930) tilsatt som overlærer ved Asker seminar og Holmestrand lærerskole 1877-1924. Peter Nicolai Arbo er mest kjent for monumentale malerier med historiske og mytologiske emner som Valkyrien (1860) og Åsgårdsreien (1872).

Christian Krohg (1852-1925) er en av våre mest betydningsfulle kunstnere. Han var en sentral kulturpersonlighet, etterspurt som portrettmaler, men arbeidet innen så å si alle sjangre innen malerkunsten. Han var illustratør, forfatter og journalist. Portrettet av Erik Olsen Berg, bestyrer av Asker seminar 1869-1882 er malt på slutten av 1870-tallet eller begynnelsen av 1980-tallet. Da var Krohg kommet hjem etter studier i Tyskland under veiledning av Hans Gude.

August Eiebakke (1867-1938) fikk den mest betydningsfulle utdanningen sin i København hos Christian Zartmann i årene 1892 og 1898. Men Eiebakke hadde vært elev hos Christian Krogh fra 1986-1887. Han malte portretter, men ble etter hvert opptatt av religiøse motiv og malte mange altertavler, bl.a. den i Arendal kirke. Han malte portrett av Georg Fasting som var bestyrer ved Asker seminar 1892-1898 og rektor ved Holmestrand lærerskole til 1912.

Ved ingeniørutdanningen er det også noen eldre portretter.

Johan Nordhagen (1856-1956) var grafiker og maler. Han var en meget anerkjent grafiker. Han utførte raderinger av en rekke kjente kunstverk som En bondebegravelse av Erik Werenskiold. Dermed ble sentrale verk fra samtiden kjent for et større publikum. Han hadde mange oppdrag som portrettmaler, særlig skildringer av offentlige personer. Portrettet av direktør Ernst Anton Sinding, Kristiania tekniske skole, ble malt i 1910.

Johannes (Jo) Bugge Piene (1874-1954) var i samtiden sett på som en dyktig portrettmaler. Han utførte portrettet av direktør Nils de Lange Kobberstad, Oslo tekniske skole i 1942, mens portrettet av overlærer Sophus Henrichsen (fysikklærer 1890-1920, Kristiania tekniske skole) ble til i 1920. Jo Piene underviste i tegning fra 1901 til 1940 ved Den kvinnelige industriskolen som lå rett over gaten fra Oslo tekniske skole, der han også var overlærer fra 1910 til 1912.

Spesielle kunstverk.

Ved utdanningsstedet til sykepleierutdanningen i Bjerregårdsgate var Ada Madsens vakre skulptur: Omsorg for mennesket – vårt ansvar, vårt yrke (1969) plassert. Etter at virksomheten ved studiestedet ble avviklet i 2002, ble skulpturen plassert i forhagen i Wergelandsveien 27. Det var regnet som en midlertidig plassering til nybygget for sykepleierutdanningen var ferdig. Skulpturen har nå fått en god plassering ved Pilestredet vis a vis hovedinngangen til Andrea Arntzens hus.

I samlingen finnes også et annet verk av denne store kunstneren, statuetten: I Fantasien som Barnevernsakademiet hadde med seg inn i høgskolen.

Kristian Blystads mektige skulptur Torso ble først plassert ved siden av inngangen til Anna Sethnes hus. Den ble seinere flyttet til det åpne området ved Bislettbekken mellom Katti Anker møllers hus og Elisabeth Lampes hus.

I romjulen 2008 ble skulpturen ødelagt, trolig i forbindelse med snørydding. En av de øverste steinblokkene falt ned og brakk. Det ble en komplisert og kostbar reparasjon av en skulptur som samlet veier 11 tonn.

 

Innkjøp av kunstverk fra tilsatte og tidligere tilsatte ved høgskolen.

Rino Harveg (1918-2004) Landskapsmalerier frå sjø og strand. Statens lærerhøgskole i forming, Oslo.

Berit Overgaard f.1939. Tekstilkunstner, Avdeling for estetiske fag.

Cathrine Hansen, professor emeritus, Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier.

Sven Olav Jørgensen. Avdeling for estetiske fag, maler.

Erlingur Jonsson f. 1931 Island. Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier.

Inger Anne Utvåg, høgskolelektor, tekstilkunstner. Fakultet for teknologi, kunst og design.

Unn Sønju f. 1938, tekstilkunstner, Avdeling for estetiske fag.

Miles McAlinden f. 1937 England. Avdeling for estetiske fag.

Trygve Retvik f. 1944. Avdeling for estetiske fag.

Synnøve Caspari, senior. Avdeling for sykepleierutdanning.

Robert Langley Smith. Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier.

Morten Krohg, f. 1937 professor, Avdeling for estetiske fag.

 

Kira Wager som høgskolens spesielle kunstner.

I forbindelse med planen om å lage en egen kunstnervin/høgskolevin for HiO, en side ved fellesskapsprosjektet, kom planen fram om å bruke høgskolens mange bygninger som bildemotiv. Det var ikke noe kjent bilde av Wergelandsveien 27 der fellesadministrasjonen holdt til. Etter å ha fått anbefaling fra Arvid Pettersen, professor i maleri ved Statens kunstakademi, ble student Kira Wager kontaktet for å male Wergelandsveien 27. Dette var i 1996. Bildet ble brukt på etiketten til den første HiO-vinen som kom i november 1997 som HiO-vin 1998.

Etter dette ble det et mangeårig samarbeid med kunstneren for å få malt bilder av høgskolens bygninger, også en del av de som ble fraflyttet. Inngangspartiet på Frydenlund ble malt i 1998 og Cort Adelersgate 30 (Ingeniørutdanningen) i 1999. Bildene ble en del av høgskolens profesjonshistorie. En del av bildene ble også motiver på høgskolens kort og er blitt brukt i bøker om høgskolen.

Da Kira Wager avsluttet sin utdanning ved Kunstakademiet i 1998, kjøpte høgskolen de bildene hun hadde på avgangsutstillingen. Allerede da viste hun med sitt spesielle uttrykk at hun nok kunne bli en anerkjent kunstner. Hun maler som regel med olje på pvc.  Bildene tar ofte utgangspunkt i private fotografier i bearbeidet form. Kira Wager er i dag en våre mest betydelige samtidskunstnere, påskjønnet med internasjonale priser. Hun har hatt og deltatt i en rekke utstillinger og er innkjøpt av museer og gallerier samt offentlige og private institusjoner.

KORO som bidragsyter til høgskolens kunstsamling.

1999:  Mekaniske tegninger av Kalle Grude til Cort Adelersgt 33. Flyttet med ingeniørutdanningen til Pilestredet 35 og henger sentralt i studentkantinen.

1999: Neoninstallasjon Conversation pieces 1-4 av Per Odd Bakke til Cort Adelersgt 33. Montert på nytt i 2008 i studentkroa i Pilestredet 35. Demontert i forbindelse med oppussing.

1999: Installasjonen Non Stop av Tore Lyngseth i inngangspartiet i Elisabeth Lampes hus.

2003: Neoinstallasjonen Smil av Anders Tomren i Pilestredet Park – øvingsposten.

2006: Skulpturen Quattro Stagione av Jan Freuchen I Pilestredet 35.

2012: Lying low/male nude av Christine Aspelund. Plassert utenfor Andrea Arntzens hus.

2014: Bård Ask: Wave Lysinstallasjon, ledvegg 16 x 4 meter i Andrea Arntzens hus.

2015 Annika Ekdahl: Follow Me. To gobelinvevnader i kantina i Andrea Arntzens hus.

 

Litteratur:

Kirsten Røvig Håberg: Høgskolen i sentrum. Om byen, studiestedene, bygningene og kunsten på Høgskolen i Oslo. Høgskolen i Oslo 2009.

Odd Ramsfjell: Tradisjon og fornyelse i norsk allmennlærerutdanning. Oslo lærerhøgskole 1912 – 1992. HiO 1997.

Kunstutvalgets årsberetninger.

Årsmeldinger fra Kunstsamlingen.

 

3. november 1994 sto Steinar Stjernø, den nyvalgte rektoren ved Høgskolen i Oslo, utenfor Stortinget og regjeringsbygningene og ledet an i slagordene som runget mot de folkevalgte og statsråder. Anslagsvis 4000 mennesker deltok, i hovedsak ansatte og studenter fra HiO. Demonstrasjonstoget gikk fra høyskolen, stoppet ved Stortinget og endte utenfor regjeringsbygningene. Ved siden av slagord, sambatrommer og blåseorkester ble det sunget spesialkomponerte kampsanger som denne, laget av sykepleierstudentene på Ullevål sykehus:

 

Studentan mana te budsjett-kamp

Hei fara til budsjett-kamp

Et drabelig oppgjør med en statsrådspamp

Hei fara faltirilturatura

16 millioner skal skjæres bort

Hei fara skal skjæres bort

Rektor for høgskolen stiller opp

Læreran er også med

Hei fara er også med

For budsjett-kuttet meier dem ned

 

Protestene rettet seg mot nedskjæringene som var foreslått av regjeringen, og mot Stortinget som skulle vedta forslagene. Samtidig med høyskolereformen i 1994, fant myndighetene det nødvendig å finne fram sparekniven. Andre reformer innen skoleverket, som Reform 94, kostet mye og høyskolene måtte ta støyten. HiO ville få 16 millioner mindre å rutte med, noe som kom i tillegg til flere år med nedskjæringer før reformen. «Dette er en forferdelig start for en ny høgskole», skrev Stjernø. Både ledelse og ansatte ved HiO fryktet at dette ville gå ut over kvaliteten på undervisningen. I stedet for budsjettkutt var det nødvendig med nye midler for å utvikle den nye høyskolen faglig.

 

Demonstrasjonen var godt forberedt og ledsaget av mange andre aksjonsformer. En aksjonskomité styrte det hele, med rektor Stjernø i spissen. Han hadde erfaring som politiker i SV, et omfattende kontaktnett og var, må vi anta, rimelig forbanna. Han var i media, og han kontaktet Oslo-representantene på Stortinget. Men han var ikke alene. Hele høyskolen ble mobilisert. Undervisningen var endret slik at alle kunne være med på demonstrasjonene. Busser ble satt opp fra studiestedene i utkanten, formelt sett til et informasjonsmøte i forkant av demonstrasjonen. Studentrådet lagde aksjonsavis og studentene sluttet opp om aksjonene. Etter initiativ fra HiO stilte også de berørte profesjonsorganisasjonene seg bak kravene gjennom et opprop publisert i Dagbladet.

 

Hva oppnådde man med protestene? I første omgang ikke stort. Nedskjæringene ble som opprinnelig foreslått. Men protestene og aksjonene fortsatte utover våren og nå var også de andre høyskolene med. De fikk igjennom en viss påplussing ved revidert budsjett senere på våren 1995. Flere studieplasser ga også muligheter til å utnytte stordriftsfordeler. Men årene som fulgte var preget av økonomiske innsparinger og anstrengt økonomi for høyskolene. HiO måtte redusere antallet faglig ansatte pr. student med en tidel i de følgende årene. Det var ikke en enkelt prosess. Enkelte av de ansattes representanter mente alt i 1994 at det var riktig å trekke seg i protest. Stjernø ønsket i stedet å bli værende på post.

 

Protestaksjonene hadde også en annen betydning. Den sveiset på et vis den nyetablerte høyskolen sammen i protestene og ble en kick-start på det identitetsarbeidet Stjernø mente var så viktig. Kanskje ga Stjernøs rolle også legitimitet til det spareprogrammet han var nødt til å gjennomføre på høyskolen.

 

Den daværende minister for høyere utdanning, Gudmund Hernes, var ikke blid på aksjonen og HiOs rolle. Han mislikte den politiske støyen det hadde skapt. Svaret var å granske høyskolen for å se om de styrte pengebruken godt nok. Men han fant visstnok ingen ting å sette fingeren på. Det spørsmålet man naturligvis kan stille seg nå er: Kunne vi sett en tilsatt rektor som opprørsgeneral mot regjeringen? Curt Rice med megafon utenfor Stortinget i protest mot den nye finansieringsordningen?

 

Kilder:

Nytt fra Høgskolen i Oslo 5 og 6/1994

Diverse avisutklipp

HiOs arkiv

Mange er de høyskolene som har fått skrevet sin historie, og mange er på vei. Sentralt i disse står fortellingen om hvordan foregangsmenn og -kvinner har kjempet en heroisk kamp for å få etablert et tilbud om høyere utdanning i sin region eller sitt fylke. Fienden har vært sentrale myndigheter i Oslo som ikke har skjønt hvor viktig det er med et lokalt studietilbud. Grunntonen er distriktenes kamp mot sentralisering og hovedstadssjåvinisme.

Da distriktshøyskolene ble etablert fra slutten av 1960-tallet, var det blant ut fra et ønske om å spre høyere utdanning utover hele landet, i tråd med datidens distriktspolitiske målsettinger. Oslo ble sett på som en utsuger som tappet resten av landet for menneskelige og økonomiske ressurser. Strømmen måtte snus, distriktene skulle nå få sitt, også i form av utdanningstilbud. Dette ble supplert med en forestilling om bygde-Norges verdimessige overlegenhet. Det var her det egentlig norske eksisterte, det var her de verdifulle motkreftene til tidens materialisme og statusjag hadde fotfeste. Distriktshøyskoler ble lagt til Bø og Volda.

Men hvordan sto det egentlig til i hovedstaden? Byen hadde uten tvil landets mest varierte og best utbygde tilbud om høyere utdanning. Dette var som en magnet på ungdom som ville skaffe seg en profesjonsutdanning. Fra store deler av landet kom de hit for å bli lærer, sykepleier, sosialarbeider, fysioterapeut eller førskolelærer. Det som møtte dem var overfylte klasserom, foreldet utstyr og ganske kummerlige forhold. Formingsundervisningen på Sagene lærerhøgskole foregikk i et mørkt rom med jordgulv. Oppussing og utbygging kom ikke på tale, nå skulle distriktene få sitt. I 1970- og 1980-tallet gikk høyskolene i Oslo for lut og kaldt vann. Hovedstaden var blitt en periferi i utdanningspolitikken. Først ved overgangen til 1990-årene begynte igjen myndighetene å interessere seg for å bygge ut kapasiteten i Oslo.

De trange og elendige undervisningsforholdene banet veien for sammenslåinger og til slutt for etableringen av HiO i 1994. Ved de ulike høyskolene skjønte man at sammenslåinger var den eneste veien til anstendige lokaler. Det brøt ned mye av motstanden mot sentraliseringen i større enheter. Antagonistene ved den radikale Sagaene lærerhøgskole og den kristenkonservative Oslo lærerhøgskole – Oslo off – fant sammen med løfte om bedre lokaler. Fysioterapihøgskolen flyttet til Bislett sammen med andre helseutdanninger som en begynnelse på Bislet høgskolesenter. Andre fulgte etter. Motstanden mot en samling av høyskoleutdanningene i Oslo var egentlig overraskende liten. Kanskje kan man takke flere tiår med distriktspolitikk og neglisjering av Oslos behov for at prosessen mot én høyskole tross alt gikk så smertefritt.

Da Høgskolen i Akershus ble etablert i 1994 ville både det regionale høyskolestyret og politikerne på Romerike at senteret for høyskolen skulle ligge på Kjeller. Men departementet og Gudmund Hernes ville det annerledes. På Kjeller var det ingen undervisning og de la i stedet administrasjonen til «Slottet» på Stabekk. Men da HiAk ville samle all virksomheten der, sa naboene nei. Høye bygninger og utbygging av grøntområder skulle ikke finne sted i villaområdet. Det politiske flertallet i Bærum kommune, dvs. Høyre, fulgte strømmen av protester og sa nei til en utbygging som kunne romme en hel høyskole. HiAk måtte se etter andre steder for en samlokalisering. Øynene falt på Lillestrøm der politikerne sto med åpne armer og ønsket dem velkommen. En tomt rett ved jernbanestasjonen ble stilt til disposisjon, sentralt og så urbant det kunne bli i Akershus. Alt lå til rette for å skape et attraktivt studentmiljø.

 

Men så var det pengene da. Det ble klart at dette ville koste så mye at Stortinget måtte ha et ord med i laget. Akershus fikk ikke snike i køen av høyskoler som ville ha nybygg. Det kunne gå votter og vinter før de nødvendige bevilgninger ville bli gjort. Politikerne på Romerike fryktet at det aldri ville bli noen høyskole på Lillestrøm og at det hele ville ende med at HiAk ville bli slått sammen med HiO. Akershus ville miste sin høyskole. Det måtte ikke skje. Kjeller ble igjen trukket opp av hatten. Her sto et bygg ledig etter at Telenor flyttet til Fornebu, og smarte eiendomsforvaltere med det statseide Entra i spissen så mulighet for god forretning. Bygget ble tilbudt HiAk for en pris som ikke gjorde stortingsbehandling nødvendig, politikere på Romerike presset på og HiAk kunne ikke annet enn å kapitulere. De måtte ut på landet. I 2003 ble utdanningene ved HiAk samlet og Kjeller fikk endelig sin høyskole.

 

Fem år senere tok HiAks rektor Jan Grund initiativ til en sammenslåing med HiO, noe som ble gjennomført i 2011. Og nå står samme mann i spissen for å flytte mye av virksomheten på Kjeller til nettopp Lillestrøm. Mon tro hva politikerne på Romerike tenker om dette?

 

Kilder:

Styreprotokoller HiAk

Asker og Bærum Budstikke

 

Studenttallet ved HiO økte med 50% fra 7 200 i 1994 til 10 700 i 2011. Dette medførte mange utfordringer og muligheter. Det måtte skaffes arealer og arbeidsplasser til et jevnt økende antall studenter og tilsatte. Mange nye tilsatte ga muligheter for faglig utvikling og økt kompetanse.

Høgskolens størrelse ga også mulighet til å få til nye og felles tiltak. For å få til faglig samarbeid på tvers av etablerte strukturer krevdes tid, tålmodighet og strategisk planlegging. HiO sin situasjon var at det var ønske om å øke omfanget av studier en hadde fra før. Da var det vanskelig å få prioritet for omstilling og tverrfaglig samarbeid.

I notatet Studietilbud og studieutvikling ved HiO 1994–2011 er det lagt fram en oversikt over studieutviklingen i perioden HiO var egen høgskole. Oversikten viser at økningen av studieplasser og ressurser i stor grad var knyttet til økt opptak på etablerte studier med høg nasjonal prioritet. Men det ble etter hvert mulig å få etablert nye bachelorstudier ved samarbeid på tvers av fakultetene. Det ble et sterkt internt press for å etablere masterstudier og etter hvert også phd-studier.

Med utviklingen av nye universitet og innlemmingen av høgskoler i etablerte universitet er høgskolens sentrale utdanningsområder universitetsutdanninger mange steder i landet. Det er lagt et solid grunnlag for at virksomheten ved HiOA i dag er på nivå med universitetene.

Etter høgskolereforma i 1994 fekk høgskolane ein svært vanskeleg start på grunn av økonomiske innstrammingar. Studentprotestane hausten 1994 har ein ikkje sett maken til seinare. Ved Høgskolen i Oslo måtte det i 1995 settast i verk omfattande tiltak for å få redusert kostnaden per student med om lag 10%. Samtidig med denne innstramminga blei høgskolane tilført store ressursar i samband med auke av nye studieplassar.

På 2000-talet kom kvalitetsreforma med ekstra midlar til å gi studentane eit kvalitativt betre studietilbod. Det blei innført nytt finansieringssystem som medverka til auka produksjon av studiepoeng og forskingsresultat.

Men det varte ikkje lenge før det kom nye innstrammingstiltak eller det som ble kalla «hvileskjær».

Frå 2009 kom det nokre år med auke i talet på studieplassar. Det førte til vekst og utvikling med m.a. etablering av nye master- og phd-studiar.

På statsbudsjetta for 2015 og 2016 er det på nytt kome generelle innstrammingstiltak som er varsla å skulle utgjere 2% over fire år. Desse tiltaka er grunna i effektivisering og reduksjon av byråkrati. Dette er ei utvikling som vil få konsekvensar i løpet av få år. Med så svake protestar som det har vore, må ein rekne med innstrammingsforslag framover også.

Det er gjort nærare greie for økonomiutviklinga i universitets- og høgskolesektoren med særleg vinkling mot Høgskolen i Oslo 1994-2011 i dette notatet om økonomiutviklingen i universitets- og høgskolesektoren med særlig vinkling mot Høgskolen i Oslo 1994-2011.

Det kan vel knapt være kontroversielt å si at utdanningene ved HiOA stadig har blitt mer teoretiske. I et langt perspektiv har praktisk opplæring blitt erstattet av teoretisk undervisning og selvstudier. De opprinnelige skolene ble høyskoler, og HiOA streber nå etter å bli et universitet. Denne prosessen kalles ofte for akademisk drift eller akademisering. Mange er skeptiske og mener at akademiseringen kan true profesjonsutdanningenes egenart. Andre mener at dette er nødvendig for å sikre en forsvarlig yrkesutøvelse i et stadig mer krevende arbeidsliv.

Mer forskning

Men akademisering er et mangslungent begrep som inneholder svært mange elementer. Hvis vi ser hva som har skjedd siden høyskolereformen i 1994 da HiO og HiAk ble etablert, er det ikke tvil om at den formelle akademiske kompetansen til de ansatte har økt. Det har dels skjedd ved at ansatte har fått mulighet til å ta et hovedfag eller en master, en doktorgrad eller kunnet kvalifisere seg til førstelektor, dels ved at høyskolene har ansatt folk med høy akademisk kompetanse. Videre har forskningsinnsatsen økt, og de ansatte bruker langt mer tid til forskning nå enn de gjorde for 20 år siden. Det kan tolkes på to måter. Noen vil hevde at det har fjernet utdanningene fra praksisfeltet, andre vil påpeke at forskning har vært nødvendig for å få kunnskap om hva som skjer «der ute» og dermed har styrket kontakten med praksisfeltet. Men hva det har blitt forsket på, må da være et viktig spørsmål. Det har vi kanskje for lite kunnskap om.

Og hva betyr det egentlig at utdanningen skal være forskningsbasert? At studentene skal bli undervist i forskningsbasert kunnskap, er de fleste for. Men betyr det også at de som underviser skal ha forskningserfaring i det som undervises? Eller betyr det at studentene skal trekkes med i forskning og forskningsprosjekter? Spørsmålene er mange og temaet er stort, men jeg lar det ligge i denne omgang.

Det jeg kunne tenke meg å få høre meninger om, er hva som i løpet av disse 20 årene har skjedd i selve utdanningene, og som kan kalles akademisering. Noe vet vi. Det har for eksempel blitt flere studenter per faglig ansatt. Men utviklingen for de to høyskolene under ett, har ikke vært dramatisk. Mye skyldes trolig innstramningene på 1990-tallet, og tallene er også noe usikre. Det var også store forskjeller mellom utdanningene, forskjeller som har blitt mindre. For enkelte utdanninger har derfor økning i antall studenter pr. faglig ansatt vært mer dramatisk enn for andre.

Det har også blitt gitt mindre undervisning og mer har blitt overlatt til studentenes selvstudier, slik det har vært vanlig ved universitetene. Men hvordan spilte den såkalte Kvalitetsreformen inn på dette? Den skulle jo føre til tettere oppfølging av studentene. Studier av tidsbruken til studentene viser likevel ingen klare tendenser til endring fra 2001 til 2015. Men det er mulig det var en viss økning i tiden til selvstudier før årtusenskiftet.

Hva rammeplanene forteller

Hva kan utviklingen av rammeplanene fortelle oss? Vi har prøvd å finne spor av akademisering i rammeplanene til henholdsvis sykepleier-, allmennlærer- og sosialarbeiderutdanningene. Typiske spor kan være mindre tid til praksisundervisning, større grad av fellesemner, fellesundervisning og felles pensum og dermed en mindre integrert undervisning. Andre tegn kan være større vekt på vitenskapsteori og vitenskapelig metode og større krav til studentenes evne til evaluering, faglig refleksjon og bruk av forskning i yrkesutøvelsen. Større vekt på skriftlige oppgaver, kan vel også sies å være en form for akademisering. La oss se på sosialarbeiderutdanningene, som jeg kan mest om. De rammeplanene som ble laget på 1980-tallet, ble først endret i 1999, og de senere revisjonene innebar ingen substansiell endring.

For vernepleierutdanningen viser forskjellen mellom rammeplanen fra 1987 og den i 1999 noe som må kunne kalles en klar akademisering. Praksisdelen ble vesentlig redusert, og i det pensum de skulle ha felles med de andre helse- og sosialarbeiderutdanningene, ble det lagt vekt på at studentene skulle lære seg å beherske vitenskapsteori og forskningsmetoder. Nødvendigheten av teoretisk fagkunnskap ble i det hele tatt understreket på en helt annen måte.

Utviklingen var ikke like klar for barnevernspedagogutdanningen. Praksisandelen ble til og med økt i 1999, men det må sees i sammenheng med at kravet om forpraksis ble opphevet i 1994. Alt i rammeplanen fra 1982 var nødvendigheten av teoretisk kunnskap og evne til å reflektere vektlagt. Forskningsmetoder og vitenskapsteori var nevnt som emner i planen, men dette var verken satt opp som målsettinger eller det var angitt hvor mye tid som skulle brukes på temaene. Det ble gjort i 1999, og det ble også innført en obligatorisk fordypningsoppgave (bacheloroppgave).

Endringene var minst for sosionomutdanningen. I rammeplanen fra 1983 var det lagt ganske stor vekt på studentenes evne til å vurdere forskningsresultater, evne til selv kritisk kunne evaluere eget arbeid og kjennskap til vitenskapsteori og vitenskapelige begreper. Endringene i 1999 var dermed ikke så gjennomgripende, men også her ble det innført en obligatorisk fordypningsoppgave. Men heller ikke dette hadde vært ukjent i utdanningen tidligere.

Det var altså store forskjeller på de tre utdanningene. Det mest iøynefallende er at de ble likere, at den minst teoretiske og «akademiske» nærmet seg den utdanningen med lengst teoretiske tradisjoner. Men rammeplanene sier sikkert ikke alt. Utdanningene forandret seg uavhengig av rammeplanrevisjonene. Det vil jeg gjerne vite mer om. I det hele tatt vil jeg gjerne ha mange kommentarer, utfyllende erfaringer og korrigerende opplysninger. Til og med de som mener spørsmålene er helt feil stilt vil jeg høre fra. Vær så god!

Fem staselige kvinner rundt et bord. Tiden er rett etter forrige århundreskiftet, året er 1904. Det er ingen tilfeldig sammenkomst som er foreviget. På bordet ligger det protokoller og papirer, beslutninger skal tas, vedtak fattes og føres inn i protokollen. Anledningen er det første styremøtet i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN). De som sitter rundt dette bordet i det som framstår som et solid borgerlig hjem, er de viktigste skikkelsene i norsk kvinnesak, de som sto i spissen for kvinnenes stemmerett og for å gjøre kvinnene til fullverdige borgere. Fra venstre sitter Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller.

Men hva har disse kvinnene å gjøre med HiOAs historie? Ganske mye, viser det seg. Etableringen av mange av de utdanningene som nå er en del av høyskolen, var uløselig knyttet til kvinnesaksbevegelsen i tiden rundt det forrige århundreskiftet. Kampen for å bli en fullverdig borger, for å bli en medborger, dreide seg ikke bare om politiske rettigheter som stemmeretten. Mulighet for en utdanning og kanskje også et yrke, i det minste hvis du var ugift, var også en del av kampen for kvinnenes rettigheter. Gjennom sanitetsforeningen hadde Fredrikke Marie Qvam før århundreskiftet vært med på å etablere en av de første sykepleierutdanningene i landet, en utdanning som senere delvis ble videreført i Statens sykepleierskole og som nå er en del av sykepleierutdanningen i Pilestredet. Karen Grude Koht og Fredrikke Qvam var også sammen Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller blant initiativtakerne til Hustellærerindeskolen på Stabæk, som startet opp i 1909 og i dag er del av yrksfaglærerutdanningen på Kjeller. NKN sto selv bak opprettelsen av de «Sociale kurser for kvinder» i 1920 som etter hvert ble en del av sosionomutdanningen ved HiOA. I tillegg var Karen Grude Koht en betydningsfull lærer på Den kvindelige Industriskole i Christiania, en skole opprettet alt i 1875 for å gi ugifte kvinner en mulighet til å lære seg sying, veving og annet håndarbeid for å kunne forsørge seg selv. Skolen var opphavet til formingslærerutdanningen i Oslo og er i dag ved Institutt for estetiske fag. Betzy Kjelsberg var på sin side engasjert i kampen for gi autorisasjon til sykegymnastene, eller fysioterapeutene som de kalles i dag. Katti Anker Møller gjorde en stor innsats for å videreutvikle og reformere den aller eldste av høyskolens utdanninger, jordmorutdanningen, som i 2018 kan feire 200 år.

Andre kvinnesakskvinner kunne vært nevnt. Det handlet om å gi kvinner en mulighet til å få kunnskaper og kanskje til å forsørge seg selv, til syvende og sist å kunne bli samfunnsborgere. Men nærheten til kvinnesaksbevegelsen kunne samtidig oppfattes som en belastning. Da Den kvindelige Industriskolen ble etablert, måtte initiativtakerne forsikre omverden om at skolen «har intet med Nutidens saakaldte ‘kvindelig Emancipation’ at skaffe».

Det var et kjønnet utdanningssystem som vokste fram, et system som både bekreftet og skapte forestillinger om kvinners og menns oppgaver og roller. Guttene begynte på de tekniske skolene og kvinnene begynte på sykepleier- og sykegymnastutdanninger eller på husstell- og husflidskoler. Det var ugifte kvinner som skulle få anledning til utdanning og det for oppgaver som ble ansett som spesielt egnet for kvinner, ofte som en videreføring av en idealisert oppgavefordeling i hjemmet. Kvinners vei ut i yrkeslivet var styrt av det historiker Gro Hagemann har karakterisert som et familieprinsipp, det vil si at ugifte kvinner som ikke hadde noen til å forsørge seg, kunne ta utdanning og arbeid. Ved giftemål var det forutsatt at de gikk tilbake til hjemmet. Lønna var også lavere enn menns, det var ikke meningen at det skulle være mulig å forsørge andre med en slik inntekt. Men skolene som var forbeholdt kvinner, innebar samtidig et brudd med en konvensjonell forståelse av kvinners plass. Yrkesrettet utdanning for kvinner var et viktig skritt ut i en offentlig verden, på en vei mot økt selvbestemmelse og råderett over egne liv.

Lærerutdanningen var, eller rettere sagt ble, et unntak fra det kjønnsdelte skolesystemet. Den var lenge forbeholdt menn, men ble åpnet for kvinner i 1902. Det skal vi fortelle om annen gang.

Bildet av disse fem staselige kvinnene er altså et bilde av fem kvinner som alle spilte en vesentlig rolle i formingen av dagens HiOA. Utdanning og kvinnesak hang nøye sammen den gang, kanskje er en slik sammenheng viktig i dag også?

 

Kilder:

Bugge, A., Engelstad, H. & Kvaal, V. (red.). (1950). Statens kvinnelige Industriskole 1875-1950. Oslo: Aschehoug.

Hagemann, G. (2014). Kvinner – annenrangs borgere. Nytt Norsk Tidsskrift, 31(2).

Nossum, I. J. Stabekk i våre hjerter. Oslo (1999) Yrkeslitteratur AS.

 

 

 

 

Lærerutdanning i hovedstaden var lenge ganske begrenset og også privat. Riktignok hadde Stortinget i 1827 vedtatt en ny skolelov der det var bestemt at det skulle være et lærerseminar i hvert stift eller bispedømme. I Akershus stift, som omfattet hovedstaden, ble seminaret lagt til Asker i 1834. Det var ikke tilfeldig at seminaret ble plassert på landsbygda. For det første skulle det utdanne lærere for skolen på landet og ikke til byskolen, for det andre representerte bylivet med dets luksus og bedre betalte poster et faremoment for seminaristene. Asker seminar ble i 1898 flyttet til Holmestrand og fikk dermed enda mindre tilknytning til hovedstadsregionen. Så å si alle som tok lærerutdanning ved seminarene kom fra landsbygda, byungdom var unntak.

Kulturkollisjon

Lærerutdanning var lenge forbeholdt menn. Men fra 1860-årene økte antallet lærerinner i byskolen og kanskje særlig i Kristiania. De hadde ingen formelle kvalifikasjoner, og var først og fremst billig arbeidskraft i en ekspanderende skole. I tillegg ble deres kvinnelighet sett på som et fortrinn, og de kom også fra byens kondisjonerte hjem og kunne bidra med en viss dannelse. I Kristiania-skolen utgjorde kvinnene om lag tre fjerdedeler av lærerstaben i tiårene rundt århundreskiftet.

Lærerne som Kristiania-ungene møtte på skolen var derfor enten mannlige lærere fra bygda eller kvinnelige lærerinner fra byens middel- og overklasse. Lærerne hadde en annen kultur enn byens, de var ofte preget av en nasjonaldemokratisk norskdomskultur der også landsmålet sto sterkt. Dette var andre holdninger enn det som preget både byens borgerskap og arbeiderklasse. Lærerinnene på sin side var preget av sin borgerlige bakgrunn og var kjent med en annen kultur enn barna som skulle undervises. Dette kunne skape konflikter. Knut Kjeldstadli refererer i sin Oslo-historie til en episode der en lærerinne på Kampen leste ekstra for en elev for å få han opp fra tredje til fjerde klasse. Mora kom busende inn under ekstratimene: «Jaså, er det her du sitter og plager gutten min. Jeg veit nok åffer du gjør det. Det er for å tjene flere penger til stas og fjas.»

Da kvinnene ikke slapp inn på de ordinære lærerseminarene, ble det i stedet satt i gang kortere kurs for lærerinner. I Kristiania sto Foreningen til fremme av kvinnelig håndverksdrift bak disse. Foreningen var den samme som fikk i gang Den kvindelige industriskolen i Kristiania, det som senere ble Statens lærerskole i forming, Oslo og nå er en del av HiOA. Men lærerinnekursene fikk ingen offentlig støtte og levde en usikker tilværelse. I 1890 fikk kvinnene adgang til lærerseminarene og i 1891 startet Nissens pikeskole med et toårig lærerseminar for kvinner. Etter en lovendring i 1902, der seminarbegrepet ble erstattet av lærerskole, het utdanningen Kristiania lærerskole.

Indremisjonens lærerskole 

I 1912 etablerte konservative kristne med støtte fra blant annet Indremisjonen, Den nye lærerskolen i Kristiania. Disse så med skepsis på den liberale teologien som hadde fått innpass ved lærerskolene og ønsket å utdanne sine egne lærere for å oppdra barna i det de forsto som en rett kristen ånd. Skolen skulle også gi et tilbud for mannlige lærerstudenter, noe som da manglet i hovedstaden. Etter noen år hadde den konkurrert ut Kristiania lærerskole, som ble nedlagt i 1918. Den nye lærerskolen i Kristiania skiftet senere navn til Oslo lærerskole og da Holmestrand lærerskole ble nedlagt i 1931, ble den ene klassen som da var igjen overflyttet til Oslo lærerskole. Oslo lærerskole så seg dermed som rette arvtaker av seminaret som i sin tid hadde ligget i Asker. Den forble likevel drevet av Indremisjonen, men var helt avhengig av offentlig støtte. Først etter krigen, i 1947, ble den som den siste av de private lærerskolene overtatt av det offentlige. Men det skjedde ikke uten sverdslag. For flertallet i Stortinget var dette et spørsmål om demokrati; lærerutdanningen skulle ikke preges av et bestemt livssyn. For indremisjonen og store deler av kirken var overtakelsen tvert om uttrykk for et flertallsdiktatur; nå var det forbudt med en lærerutdanning basert på et kristent grunnsyn.

Endringene ble ikke store. Rektor fikk fortsette og ingen lærere ble sagt opp. Men regjeringen ansatte nå de nye lærerkreftene. Mest oppmerksomhet ble det da den gamle motdagisten og arbeiderpartimannen Trygve Bull ble ansatt. Som for indremisjonen var åndskampen om lærerne viktig også for Arbeiderpartiet. Men radikaleren Bull fant seg overraskende godt til rette på skolen.

To lærerhøyskoler ble til én

Noen år før, i 1945, startet staten sine lærerskoleklasser ved Sagene. Fra 1962 skiftet tilbudet navn til Sagene lærerskole og det var dermed to offentlige lærerskoler i Oslo. Den ene – Oslo lærerskole – hadde ord på seg for å være ganske konservativ, både pedagogisk og i et livssynsperspektiv. Arven fra Indremisjonen hvilte over skolen, i det minste over omdømmet. Sagene hadde derimot ord på seg for å være radikal og nyskapende. Det kan nok tenkes at forskjellene ble overdrevet, men artikuleringen av forskjellene spilte uten tvil en rolle da man alt på 1960-tallet begynte å snakke om å slå de to skolene sammen. Det var likevel først på 1980-tallet det ble fart i samlingsbestrebelsene, drevet fram av myndighetenes tro på stordriftsfordeler og påskyndet av begge skolenes plassproblemer. Men motstanden var stor, særlig på Sagene. Der ble det særegne og unike med skolen understreket, noe man fryktet ville gå tapt ved en sammenslåing. Det ble argumentert for at det var bedre med to ulike lærerutdanninger i Oslo, framfor én strømlinjeformet. Men motstanden avtok, kanskje var forventningene om bedre og mer tidsmessige lokaler utslagsgivende. I alle tilfelle ble de to skolene én i 1992, da de ble samlet i Bislet høgskolesenter.

Sammenslåingen kan vanskelig sies å ha vært en kulturkollisjon, men at det var ulike kulturer som møttes i allmennlærerutdanningen på Bislet er vel også ganske sikkert. Slik sett føyer dette seg inn i en lang linje i lærerutdanningen i hovedstadsområde. Det har vært indremisjon mot radikalisme, kvinnelige middelklasse mot nasjonaldemokratiske bygdegutter. Men den kulturkollisjonen som kanskje er vært å reflektere over er den som preget hovedstadens skoler ved det forrige århundreskiftet. Da møtte elevene en erfaring og kultur hos lærerne som sto langt fra deres egen. Spørsmålet er om ikke det samme kan sies om dagens skole.

 

Kilder:

Knut Kjeldstadli Den delte byen. Bind 4 av Oslo bys historie. Cappelen 1990.

Gro Hagemann: Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Oslo 1992.

Rolf Jerpseth: Sagene lærerskole 1945 – 1992. Fra lærerskoleklasser til lærerhøgskole. Oslo 2000

6. C. Mamen (1962): «Asker seminar i Vestre Bærum.» i Asker og Bærum historielag, Skrift nr. 6.

Odd Ramsfjell: Tradisjon og fornyelse i norsk allmennlærerutdanning. Oslo lærerhøgskole 1912 – 1992. Oslo 1997

.