Religion og tilhørighet
Skrevet av Hildegunn Valen Kleive | Høgskulen i Volda
At religion kunne fungere som lim i samfunnet, altså som noe som skapte fellesskap og tilhørighet, var noe de aller tidligste samfunnsforskerne la merke til. Likevel dabbet interessen for religion i samfunnsforskningen gradvis ut. Årsakene til det er sammensatt, men en grunn var forestillingen om at religion som fenomen ville forsvinne. Og noe rett fikk de i dette, for i den europeiske konteksten ble religion stadig mindre viktig, både på individnivå og på samfunnsnivå.
Men religion forsvant ikke. I etterdønningene av sekulariseringa fikk religion isteden nye uttrykksformer, religion ble viktig på andre måter og på andre arenaer enn tidligere. Uansett begynte nå religion sin ferd under radaren for mange samfunnsforskere. Noe som har revitalisert interessen for religion i vår tid er økt globalisering og migrasjon, ofte med den sideeffekten at religion er noe «de andre» har. De som forsker på religion og samfunn i dag studerer fenomenet både i institusjonaliserte settinger, som for eksempel i moskeer og kirker, men også utenfor slike arenaer, som i populærkultur og i folks hverdagsliv.
I motsetning til de første pionerne innen sosiologi og antropologi, har man fått øynene opp for at religion like gjerne fungerer polariserende og segregerende som integrerende og fellesskapsbyggende. Når det er sagt, øker interessen igjen for å utforske religionens sammenbindende kapasitet. Dette gjenspeiles i fengende ordspill i religionssosiologisk litteratur der ordene «believing» og «belonging» settes sammen på ulike måter. Grace Davie begynte med uttrykket believing without belonging. Hun mente at dette var en god beskrivelse av situasjonen i Storbritannia, der man gjerne kunne tro på noe, men uten å koble seg på de store religiøse institusjonene.
Religionssosiologiske kollegaer i Skandinavia syntes derimot at dette ikke var betegnende for skandinaviske forhold. Majoriteten i disse landene var jo medlemmer i de daværende statskirkene, tross sine ganske sekulære oppfatninger om tilværelsen. De foreslo dermed at belonging without believing var en passende beskrivelse av religionens funksjon i Skandinavia. Religionen tilbyr da et fellesskap man kan høre til i, uten at tro eller religiøs praksis er nødvendige inngangsbilletter. Så gjorde religionssosiologen Abby Day en stor kvalitativ undersøkelse i Storbritannia. Det resulterte i en bok hun kalte Believing in Belonging (2011). Der argumenteres det for at tro for mange i dag er en tro på tilhørighet. Day henter fram igjen en del av de aller tidligste sosiologiske forestillingene når tro kobles så tett til hvordan folk hører til hverandre. Hun forteller at det er i de sosiale fellesskapene folk finner mening, glede, moral og tilhørighet, ting som ofte ellers blir tilskrevet «religion». Samlet sett viser disse ordspillene i litteraturen at koblingen mellom religion (believing) og tilhørighet (belonging) skjer på ulike måter ulike steder.
I min egen forskning er jeg opptatt av dynamikker mellom ungdom, religion og tilhørighet. En av de tingene jeg fant ut i doktorgraden min (om unge hindutamiler på Nordvestlandet) var at mange går glipp av å se hvordan religion er viktig for disse ungdommene. Religion praktiseres gjerne privat eller i rom ikke-hinduer sjelden befinner seg i. Det er ofte fordi ungdommene har oppfattet at nordmenn generelt ikke har så veldig sansen for synlig og offentlig uttrykt religion. Så for å opprettholde sin tilhørighet til det norske ungdomsmiljøet tones religiøsitet ned. Ungdommene forteller at de nok ikke er mer religiøse enn nordmenn flest, men at det å delta i de religiøse praksisene, som er sammenflettet med tamilsk kultur og språk, skaper en tilhørighet til det tamilske miljøet som er viktig for dem. Så både det å delta i og det å tone ned religiøs praksis bidrar til å skape tilhørighet til grupper som er viktige for disse ungdommene.
Noe jeg har skrevet om i det siste er buddhistisk konfirmasjon. Dette er et tilbud som har oppstått i Norge fordi mange ungdommer i denne tradisjonen har ønsket seg en buddhistisk versjon av et ritual med stor oppslutning i Norge. Buddhistisk konfirmasjon skaper en etterlengtet tilhørighet for mange ungdommer som har savnet venner som deler en buddhistisk livsoppfatning. Å etablere buddhistisk konfirmasjon handler også om en tilhørighet til det norske samfunnet. For ved å konfirmere seg buddhistisk, er man med på noe tilsvarende som rundt 75% av andre ungdommer på samme alder gjør i Norge.
Akkurat nå forsker jeg også på festen ETTER konfirmasjonen. Denne festen ser ut til å være ganske lik, uavhengig av hva slags livssyn eller religion man konfirmerer seg innenfor. Festen bygger opp om og viser fram konfirmantenes identitet, men det er også mye ved disse festene som styrker og synliggjør tilhørighet til familien. Konfirmasjonsfesten er nærmest en konfirmering av tilhørighet (belonging) til familien, ala Abby Day (2011). Jeg analyserer hvordan denne tilhørigheten uttrykkes gjennom pynting, taler og kakeutveksling. Om du skulle være interessert, så er det bare å følge med, for det kommer snart artikler basert på denne empirien!
Jeg er også med i et forskningsprosjekt som heter FAITHED. Der er vi blant annet er opptatt av trosopplæringa unge katolikker og unge muslimer deltar i. I likhet med konfirmasjonsopplæringa som skjer i regi av Den norske Kirke (Høeg 2017) er sosiale fellesskap og tilhørighet sentrale gevinster for de ungdommene som går på moskeskolen eller til katekesen, I tillegg opparbeider de seg en hel del andre kompetanser ved å delta disse stedene (Ta gjerne en kikk på nettsida til prosjektet og de publikasjonene vi allerede har gitt ut, en publikasjonsliste som vil bli lengre i løpet av 2025)
For å oppsummere vil jeg si at religion er en interessant og viktig inngangsportal for å forstå mer om ungdom og tilhørighet. Selv har jeg forsket på ungdom, religion og tilhørighet i organisasjoner som templer, kirker og moskeer. Det har jeg gjort vel vitende om at dette absolutt ikke er de eneste stedene religion finnes og uttrykkes og skaper tilhørighet. Forskning viser at religiøsitet like gjerne kommer til uttrykk når folk steller med hagen sin, sitter i pendlerkø eller går tur på fjellet.
Om Hildegunn Valen Kleive
Hildegunn Valen Kleive er førsteamanuensis i religion og livssyn ved Høgskulen i Volda. Hun forsker i skjæringsfeltet mellom religion, ungdom og samfunn. Hun er særlig opptatt av hvordan religion finner uttrykk i folks hverdagsliv og blant ungdommer som har bakgrunn i det som i Norge er minoritetsreligioner. Mye av undervisningen hennes skjer i ulike lærerutdanninger, dermed er også forholdet religion, skole og samfunn noe Hildegunn engasjerer seg i.
Litteratur
Day, A.(2011) Believing i belonging: Belief and social identity in the modern world. Oxford: Oxford University Press.
FAITHEDpublikasjoner av ulikt slag
Høeg, Ida Marie. «Engasjert ungdom? Konfirmanter i Den norsk kirkes bidrag til sivilsamfunnet.» Religion og ungdom, redigert av Ida Marie Høeg, 157-178. Oslo: Universitetsforlaget, 2017
Kleive, H. V. (2019). Not that religious. A study of young Tamil Religiosity in North – Western Norway . Phd thesis.
Kleive, H. V., Horsfjord, V. (2023). Islamskoler i Norge: Om virkelighet og idealer. Prismet; Volum 74.(4) s. 293-311
Kleive, H, V. (2022) Buddhistiske konfirmanter. Kirke og Kultur, Volum 127 (3), s. 245-261
Kleive, H, V. (2022). Buddhistisk konfirmasjon. I: Møter og mangfold: Religion og kultur i historie, samtid og skole. Cappelen Damm Akademisk 2022 ISBN 978-82-02-75389-4. s. 109-128