Viktigheten av tingenes «skjulte» betydning
Viktigheten av tingenes «skjulte» betydning
I 2005 publiserte jeg en artikkel i Tidsskrift for Ungdomsforskning med tittel Det koster å være kul. Om tweenagers opplevelse av tilhørighet i en flerkulturell setting i Oslo. Artikkelen var basert på etnografisk feltarbeid i en bydel i Oslo øst, og diskuterer 10-årige gutter og jenters vennskapsrelasjoner med vekt på inkludering og ekskludering. Skolen og klassen hadde i 2002 ca. 50 prosent barn med innvandrerbakgrunn. Vennskapsrelasjonene var dominert av de etnisk norske, der særlig to jenter med afrikansk opprinnelse anstrengte seg for å oppnå tilhørighet blant de såkalt «kule», men opplevde dette vanskelig. En tolkning var at inkludering ble vanskelig fordi de levde i familier med vedvarende lav inntekt, og ikke kunne delta på de aktivitetene og skaffe seg de tingene som det å være kul krevde (Rysst, 2005).
Artikkelen har vært mye brukt, blant annet som eksamensstoff på videregående skole i 2006, og som pensum ved flere høgskoler og universitet. Årsaken er nok at den traff «noe» som ikke hadde vært så åpent diskutert før, nemlig betydningen av penger og mulighet for forbruk for sosial inkludering blant barn og unge i Norge. Flere unge med innvandrerbakgrunn har senere meldt til meg at de kjente seg veldig godt igjen i det jeg skrev, noe som indikerer at artikkelens innhold beskrev en relevant virkelighet. I dag, 16 år senere, er det ingen grunn til å tro at ikke forbruk fortsatt har betydning for barn og unges sosiale inkludering.
Jeg mener det ofte eksisterer et gap mellom generasjoner i forhold til å forstå tingenes betydning for barn og unges opplevelse av tilhørighet i jevnaldergruppen. Hvor ofte har ikke tenåringer fått kommentarer fra foreldre og særlig besteforeldre på klær, for eksempel som at «du kan da ikke gå med den buksa, den har jo hull på knærne»! Ja, det er teit at man kjøper bukser i dyre dommer som har hull på knærne. Men i noen miljøer er det slik det skal være, det er et klesplagg som for disse ungdommene, inngår i det som Allison Pugh kaller for deres «economy of dignity». Det er aktiviteter og ting som de unge selv har forhandlet fram som viktige for opplevelse av tilhørighet i deres miljø. Economy of dignity består av ting som har blitt tillagt mening av de unge, og det spiller da liten rolle hva foreldre og besteforeldre måtte mene om at buksa er «teit» eller «stygg». Noen voksne hevder også at «alle olabukser ser jo helt like ut, hvorfor skal du ha den dyreste?» Men nei, for det første ser de ikke helt like ut dersom du tar på deg ungdommens blikk: det er knapper, merker, formen på lommene, fargen på denim med mer, som er kodene som her gjelder, eller buksas «skjulte» betydning.
I et feltarbeid i en klasse på en skole øst i Oslo, observerte jeg at en liten, spinkel gutt var et uromoment i klassen, og jeg ville snakke litt med han om hva han var opptatt av. Han var, som alle guttene i klassen, veldig opptatt av fotball. De fleste gutter spilte fotball på det lokale laget, men ikke «Ali». Jeg lurte på hvorfor, og han svarte at han ikke kom seg på trening fordi familien hadde ikke bil og han hadde ikke sykkel. De fleste guttene syklet til banen. Han fortalte at han skulle få sykkel til sommeren, og begynne på fotball til høsten. Jeg spurte om han ønsket seg en spesiell sykkel, og følgende ordveksling fant sted:
Ali: Ikke en spesiell sykkel, men en som er veldig fin, som ikke kan ødelegges. Men samma for meg, bare det er en sykkel. Men hvis det er jentesykkel– da gidder jeg ikke! (ler litt)
Mari: Så det må være en guttesykkel, og da er det det samme hvordan den ser ut?
Ali: Nei, ikke akkurat, hvis den har ruter, da gidder jeg ikke.
Altså, her ser vi at når det kommer til stykket, så må sykkelen være «innenfor» det han opplever som akseptable rammer for hvordan sykkelen kan se ut. Han velger heller å ikke delta på fotball dersom sykkelen var «feil», her jentete eller rutete. Dette illustrerer veldig godt poenget med at de unge selv vet hva ting «betyr», hva det er viktig å ha og ikke ha for å oppleve tilhørighet. Vi voksne må forstå viktigheten av dette, selv om vi kan synes det både er trist og teit. Ting har koder, «skjulte» betydninger, og det er dem vi som forskere kan prøve å avdekke.