Økt studentinvolvering gjennom bruk av undervisningsmetoden interteaching
At studentinvolvering kan bidra til økt læringsutbytte og studentengasjement, er det i dag bred enighet om. På bachelorutdanningen i vernepleie har de tatt i bruk undervisningsmetoden interteaching for å øke studentaktive læringsformer. Her forteller Kari Høium ved Institutt for atferdsvitenskap hva metoden går ut på, og hvordan små endringer i undervisningen kan bidra til å økt studentinvolvering.
Basert på forskning og egne erfaringer har jeg sett at studentaktivisering er viktig for styrke utdanningskvalitet og læringsutbytte. I tillegg er det i Kvalitetsreformen for høyere utdanning et tydelig fokus på å heve utdanningers studentdeltakelse. Jeg startet derfor opp et prosjekt i 2008, der jeg tok i bruk undervisningsmetoden interteaching. Prosjektet innebar blant annet en studie av studenters selvrapporterte læringsutbytte ved interteaching sammenliknet med tradisjonell undervisning.
Metoden likner nok litt på både peer instruction og flipped classroom, men er noe annerledes strukturert. Måten jeg vanligvis underviser på, er at jeg deler forelesningen i tre deler: En introduksjonstime, gruppearbeid og deretter en oppsummeringsdel med plenumssamtale og –diskusjon. Målet med en slik inndeling er å sikre at det blir satt av nok tid til studentaktiviteter.
I forkant av undervisningstimen har jeg spesifisert læringsutbyttet for den aktuelle forelesningen. Dermed tydeliggjøres formålet med timen, både for studentene og for meg. Undervisningen starter gjerne med at jeg holder en introduksjonsforelesning til et bestemt tema. Noen ganger har studentene også lest en artikkel eller en fagtekst om dette temaet på forhånd, og har på den måten allerede fått en kort innføring til temaet.
Etter introduksjonsforelesningen setter studentene seg i grupper og jobber med oppgaver som er formulert på bakgrunn av læringsutbyttebeskrivelsene. Det kan være nyttig å ha en gruppeleder på hver gruppe som kan passe på at alle i gruppa bidrar. Jeg pleier i denne delen å gå rundt til de ulike gruppene for å fange opp poenger de synes er uklare eller temaer som er spesielt opptatt av. Dette er en viktig del av min rolle som underviser, fordi gruppeobservasjonen ofte danner utgangspunkt for hva som fokuseres på i den oppsummerende delen av forelesningen.
I den avsluttende sekvensen presenterer studentene i plenum hva de har snakket om i sin gruppe, og vi diskuterer de delene av stoffet som er særlig utfordrende eller interessante. At studentene har drøftet spørsmålene i grupper først, fører til at flere bidrar i plenumssamtalene. Det er med andre ord studentene selv som har regi på denne delen av undervisningen mens jeg primært fungerer som ordstyrer.
Slik jeg ser det er interteaching en undervisningsmetode der man ved enkle grep kan øke studentenes deltakelse og aktivitet. Metoden gir struktur på undervisningen, samtidig som det er rom for fleksibilitet og tilpasninger underveis. For eksempel kan hensikten med gruppearbeidet være at studentene skal identifisere temaer de ønsker at jeg skal snakke mer om i oppsummeringstimen, eller jeg kan ha formulert diskusjonstemaer i forkant av forelesningen. Det viktige er først og fremst at studentene får tid til å lære av og med hverandre.
Som underviser tror jeg det er viktig å reflektere over hva man ønsker at studentene skal få ut av undervisningen. Jeg har fått flere tilbakemeldinger av studenter synes det er nyttig å vite hva de kan forvente å sitte igjen med etter timen. Å ha gode refleksjonsspørsmål med utgangspunkt i læringsutbyttebeskrivelsene er derfor viktig for å skape læringsfremmende plenumsdiskusjoner. På den måten får studentene mulighet til å snakke om fag, noe som kan bidra til å forsterke læring og fagidentitet hos den enkelte.
Du kan lese studien til Kari Høium og Erik Arntzen om effekten av interteaching her