Kan vi bli kvitt mobbingen?
Det er ingen som synes mobbing er bra, det er ingen politikere som sier at de ønsker å gå inn for å øke mobbing, det er ingen lærere som oppmuntrer barna til å mobbe hverandre, det er heller ingen barn eller foreldre som synes mobbing er greit. Tvert imot. Likevel synes det som om vi ikke blir kvitt mobbingen. På tross av utallige tiltak, anti-mobbe-plakater, manifester mot mobbing, anti-mobbeprogrammer og garantier mot mobbing, blir vi ikke kvitt problemet.
Kanskje er det aller viktigste vi kan gjøre for å hindre mobbing, det å innse at vi ikke kan bli kvitt det helt. Jeg tror at i hvert fall risiko for mobbing finnes over alt der det er flere mennesker samlet. Jeg sier ikke at det alltid er mobbing, men vi må hele tiden ha i bakhodet at mobbing kan forekomme. Derfor tror jeg det farligste er rektorer og styrere som sier at deres skole eller barnehage er «mobbefri».
Så tror jeg at det er helt avgjørende at vi voksne må ta inn over oss at det er vi som har ansvaret. Enten vi er lærere, barnehagelærere, foreldre, naboer, tanter eller onkler. Det er våre holdninger og vår væremåte som skaper grobunn for et miljø der mobbing kan forekomme eller forebygges. Hvordan snakker vi om andre mennesker – mens barna hører det? Hvordan oppfører vi oss overfor andre? I den politiske debatten, særlig nå i valgkampen, utkrystalliserer det seg holdninger til andre mennesker som er med på å skape et «vi» og et «dem». Ikke minst integreringsminister Sylvi Listhaug er med på å skape en slik holdning med sine uttalelser om flyktninger som tilsynelatende tar seg til rett i landet vårt, blir båret på gullstol og som lyver og svindler for å karre til seg rettigheter de ikke har krav på. Men også debatten om «det norske» som blant annet kulturminister Linda Hofstad Helleland har deltatt i, skaper unødige dikotomier mellom «oss» og «dem». «De» som er med på å true de norske verdier, og «vi» som skal hegne om dem.
Det er lett å sette seg på sin høye hest og rakke ned på politikere. Men hva med oss selv? Hvordan omtaler vi naboen? Og hvordan snakker vi om de andre barna i barnehagen?
Det skremmer meg å høre om at det også i barnehagen finnes barn som er «syndebukker», som får skylden for alt som går galt, også de dagene de faktisk ikke er til stede i barnehagen. Og det skremmer meg ennå mer å tenke på at det også på min avdeling, da jeg jobbet i barnehagen, var slike syndebukker. Det betyr at jeg selv har vært med på å skape et klima der noen barn får et syndebukk-stempel. Hvordan oppstår det? Blant annet hver gang vi irettesetter barn «i plenum». Når alle barn og ansatte gjentatte ganger får høre «Nei, NILS! Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke må….» Vi er mye mer forsiktige med å irettesette kollegaer eller andre voksne (f.eks. foreldre) i plenum, hvorfor er det så greit å gjøre det overfor barn.
Så skal vi tenke på at barn er EKSPERTER på å lese kroppsspråk. Det er en egenskap vi mennesker har fra vi er nyfødte. Vi klarer helt uten å reflektere over det, å suge til oss andre menneskers kroppsuttrykk. Er den barnehageansatte lei seg, sint, trett, irritert, glad, kjærlig, engasjert – dette fanger barna opp uten at det behøves å utveksles ett eneste ord. Blir du litt stivere i kroppen når du har Nils på fanget enn når du har Ivar? Blir stemmen litt skarpere når du snakker med Kari enn når du snakker med Lise? De små sukkene. De små øyekastene du sender kollegaen når «den ungen» har gjort noe galt IGJEN. Til og med de små rykningene du får i øyekroken eller i munnviken – dette fanger barna opp. Jeg tror det er skremmende mange barnehagebarn som ville kunne peke ut hvem som pleier å få skylden når noe går galt.
Så jeg mener at vi for det første må ta inn over oss at det til enhver tid er et potensiale for at det kan skje mobbing i «min» barnehage. Det fører til at vi alltid vil være på alerten og ikke lene oss tilbake og si at «nei, det forekommer ikke hos oss».
For det andre må vi stille oss spørsmålet: hva er det med MEG som gjør at mobbing kan forekomme i vår barnehage? Hva er det med mine holdninger og min væremåte som gjør at barna tar etter? Hvis alle «vet» at Nils er et umulig barn, så vet helt sikkert Nils det selv også. Og da kan han like gjerne fortsette å være det. Og han kan bli et mobbeoffer eller en mobber, det er litt hipp som happ.
For det tredje må vi vite at det aldri er barnas ansvar. Det betyr ikke at ikke barn skal lære å ta ansvar for sine egne handlinger, eller at vi ikke skal stoppe barn eller stille krav. Men det overordnede ansvaret for at mobbing kan skje, ligger ALLTID hos den voksne. Derfor er jeg uhyre skeptisk til alle mulige «anti-mobbeprogrammer» som retter skytset inn mot barna. At barna skal lære å oppføre seg. At barna skal ta ansvaret. Jeg har ingenting imot at barn lærer vanlig høflighet og å omgås med hverandre på gode måter, selvsagt skal vi jobbe med det i barnehagen. Men det hjelper ingenting dersom vi voksne ikke lever opp til våre egne moralske regler. La meg ta ett eksempel: i rammeplanen står det at personalet i barnehagen «skal bidra til at barna kan tilegne seg gode vaner, holdninger og kunnskaper om kost». Jeg har sett eksempler på at barnehager har tatt dette på alvor ved å snakke masse med barna om hva det er greit å ha med i matpakken og hva som ikke er greit. Ungene lærer om frukt og grønt, «fem om dagen» og at det ikke er bra med sukker. Samtidig er det fremdeles de fleste steder foreldrene som må lage matpakkene til barna. Det kan derfor godt hende, på tross av oppslag på dører og vegger og terping på foreldremøter, at noen har med seg en kakebit eller en sukret yoghurt. Og hvis personalet da plutselig oppfører seg som matpoliti og plukker ut «ulovlig» mat fra matpakken, gjerne med kommentarer i plenum, hjelper det ikke at det er gode intensjoner som ligger bak. Vi skaper syndebukker, et «vi» og et «dem».
For det fjerde – og det henger sammen med det første -: vi må alltid fortsette å være opptatt av mobbing. Det finnes ingen vaksine som kan utrydde mobbing på samme måte som vi har klart å utrydde kopper. Vi må jobbe med det i barnehagen, men vi må også tenke videre og se hele samfunnet under ett. Det er våre holdninger og våre væremåter som er modellen for hvordan barna oppfører seg.
