Hva kan vi lære av historien?
Hvordan skal vi møte alle barnehagens utfordringer i dag?
Er det greit at ettåringer begynner i barnehage, eller er det et sosialt eksperiment? Hva er viktigst av lek og læring? Bør alle barnehagebarn språkkartlegges? Hva er tidlig innsats?Hvorfor er barnehagelærerutdanningen 3-årig, mens grunnskolelærerutdanningen er 5-årig?Bør vi bruke programmer som Alle med, De utrolig årene eller BRAVO i barnehagen? Hvorfor er det så mange som kritiserer Agderprosjektet? Hvorfor er det så mange som er kritiske til private barnehager? Og hvorfor har vi så mange private (ca 50%)?
Akkurat som et tre uten røtter vil falle ned, trenger vi som profesjon å kjenne til røttene våre, ikke for å tviholde på slik vi hadde det i gamle dager, men for å vite hva som er vårt fundament, hvor vi kommer fra, hva er grunnlaget vi står på. Uten historie blir vi lett brikker i et spill som vi ikke kjenner spillereglene til. Uten historie står vi lett uten argumenter for å forsvare våre standpunkter.
Mange av de spørsmålene vi stiller i dag, er spørsmål barnehagelærerinnene stilte seg på begynnelsen av 1900-tallet og fremover i 1930-årene da vi omsider fikk den første barnehagelærerutdanningen i Norge: Barnevernsakademiet i Oslo startet opp 1935.
Vi har en stolt historie! Barnehagepedagogikken er drevet frem av sterke personligheter: noen menn, men de fleste kvinner. Sterke, flotte, stolte personer som visste hva de stod for og hva de ville. Det var personer som var i tett kontakt med samtidens nyeste forskning, som alltid var på jakt etter mer kunnskap og bedre praksis – til barnets beste. Akkurat slik det er i dag.
Barnehagebevegelsen startet i Tyskland, med at pedagogen og filosofen Friedrich Fröbel startet opp den institusjonen som han kalte barnehage (Kindergarten). Han var inspirert og influert av Rousseau og Pestalozzi, som begge var radikale tenkere som brøt med alt man mente om barn tidligere. Tradisjonelt ble barn oppfattet som syndige fra fødselen, barn var noe som hørte familien (moren) til, og barn skulle «sees, men ikke høres».
Så kommer Jean-Jacques Rousseau i 1762 med sin bok Emile, som var en avhandling om oppdragelse. Rousseau tilbakeviser at barn er syndige av natur, han sier tvert imot at barn er uskyldige, naturlige vesener som trenger støtte og stell av omgivelsene for å kunne «blomstre». Johann Heinrich Pestalozzi (1746-1827) følger opp med en vitenskapelig pedagogikk, basert på psykologiske prinsipper. Han var opptatt av hjemmet som forbilde og at barna skulle holde på med huslige sysler. Han var også opptatt av at opplevelser og erkjennelser skulle danne grunnlaget for læring.
Fröbel bygger videre på disse ideene, og utvikler en barnehagepedagogikk som hadde barnet i sentrum. Man skulle ta utgangspunkt i leken og barnets egne interesser. Fröbel utviklet det han kalte lekegaver: ulike klosser og kuler og kuber, stort sett i tre, som barna skulle bruke slik de selv ville. De skulle selv få oppleve og erfare naturlovene gjennom å bruke lekegavene. Fröbel snakker om «anelse», altså en første erkjennelse uten noen formell, målbar læring. Dette har vært et viktig prinsipp i barnehagetradisjonen helt siden Fröbels tid. Barnehagepedagogikken bygger på at man skal ta utgangspunkt i barnets kompetanser og interesser, uten konkrete læringsmål. Denne tradisjonen er det mange hegner om i dag når vi opplever at den blir truet av politikeres ønske om «mer læring» i barnehagen. I likhet med Rousseau og Perstalozzi var også Fröbel opptatt av naturen, huslige sysler, hagearbeid, sang- og bevegelsesleker – og barns betydning for hverandre. Barnehagelæreren skulle være «innad aktiv, utad passiv». Det vil si at barnehagelæreren skulle observere og reflektere og tilrettelegge, men ikke i så stor grad gripe inn.
Fröbel ville at barnehagen skulle være en modell for god barneoppdragelse. Barn skulle oppdras til frihet og demokrati og barnehagen skulle være et ledd i folkeoppdragelsen i nært samarbeid med familien. Ideen om det kompetente barnet, barndommens egenverdi den helhetlige pedagogikken som inkluderer lek, omsorg og læring, kan spores tilbake til Rousseau, Pestalozzi og Fröbels tanker. Barnehagen var også en inkluderende arena der alle barn var velkomne uansett bakgrunn, eventuelle funksjonshemninger eller utfordringer med språket. Nettopp fordi barnehagepedagogikken tar utgangspunkt i barnet der det er, vil hvert enkelt barn oppleve at det er bra nok. Derfor bryter programmer som har forhåndsdefinerte oppskrifter på hvordan man skal jobbe med barn og diverse lærerstyrte aktiviteter med formelle læringsmål, med barnehagetradisjonen. Fordi alle barn er ulike og har ulike behov og ulike meninger som det har rett til å gi uttrykk for, er det ikke mulig å bruke standardiserte programmer uten å bryte fullstendig med barnehagepedagogikkens tradisjoner og barnehagens mandat.
Fröbels tanker om barnehagen var i sin tid så revolusjonerende, at barnehagen faktisk ble forbudt i Preussen/Tyskland. Men hans ideer ble båret videre, i første omgang av to sentrale kvinner: Baronesse Bertha von Marenholtz-Bülow og Henriette Schrader Breymann. Disse to kvinnene hadde en noe ulik tolkning av Fröbels ideer, hvilket medvirket til at barnehagetradisjonen utviklet seg ulikt i Europa. I Sør-Europa og i England, der baronessen hadde størst innflytelse, fikk vi en barnehage som i større grad la vekt på barnehagelæreren som foreskrivende, altså tettere opp til undervisning. I Norden, der Schrader-Breymann fikk størst innflytelse, fikk vi det vi i dag kaller den nordiske barnehagetradisjonen, som i dag blir rost og verdsatt internasjonalt. Her legger man mer vekt på leken, på barnets egen aktivitet og på dette med «innad aktiv, utad passiv».
Barnehagens to røtter: asylvirksomheten og «de fröbelske barnehager».
Asylvirksomheten ble utviklet i Europa på 1800-tallet, og var båret frem av en filantropisk tankegang: bedrestilte borgere ønsket å hjelpe de mer vanskeligstilte, uten tanke på egen vinning. Asylene var i første rekke myntet på barn fra fattige familier, familier som var rammet av sykdom eller alkoholisme, barn med bare én forelder eller barn der begge foreldre var nødt til å arbeide for å få endene til å møtes. Det var nok ikke BARE ren nestekjærlighet som var drivkraften for å opprette asyl, det var også et ønske om å «få barn bort fra gata» for å hindre at barn skulle utvikle kriminell atferd, osv. Så asylene skulle være et trygt tilfluktssted (slik vi kjenner asylbegrepet i dag), og oppdra fattige barn og barn fra arbeiderklassen til nyttige samfunnsborgere. For eksempel fikk guttene gjerne opplæring i skomakerfaget, jentene lærte å strikke og sy.
Da Fröbels ideer kom til Norge på slutten av 1800-/begynnelsen av 1900-tallet, ble det også her opprettet Fröbelske barnehager, gjerne i byene. Dette var korttidsbarnehager, beregnet på øvre middelklasse, der husmoren skulle få litt «fri» noen timer om dagen, og der barna skulle få leke med andre barn etter veiledning av utdannede barnehagelærerinner. Disse barnehagene var i all hovedsak for barn over tre år. Asylene var også det, men det ble opprettet «barnekrybber» for barn under tre år, helt ned i spedbarnsalder. Dermed var det ytterst få barn under tre år som gikk i barnehage. Dette kan være en årsak til at mange fremdeles mener at barn under tre år bør være hjemme med foreldrene.
Asylene gikk etterhvert over til å hete daghjem, og ble heldagstilbud i motsetning til barnehagene som fortsatte å være korttidstilbud. Først da vi fikk den første barnehageloven i 1975, ble både daghjem og barnehager slått sammen som begrep, og loven omhandlet begge. Da fikk vi heldagsbarnehager og korttidsbarnehager. Heldagsbarnehagene var ofte kommunale, mens korttidsbarnehagene gjerne var private, enten menighetsbarnehager eller Husmødrenes barnehager. Men det var krav om utdannede førskolelærere uansett. Vi har altså bestandig hatt både kommunale og private barnehager i Norge. Men det som er nytt i våre dager, er fremveksten av de kommersielle barnehagene som tjener penger på virksomheten. Tidligere var alle de private barnehagene drevet av ideelle organisasjoner uten tanke på profitt.
Hvordan har barnehagen blitt legitimert gjennom historien?
Barnehagen har alltid vært kontroversiell – er barnehage egentlig bra for barn? For alle barn? Er barnehagen mest et trygt oppholdsstsed mens foreldre er på jobb, dvs. at barn burde ikke være i barnehagen hvis foreldrene har fri, eller er det et pedagogisk tilbud som først og fremst skal komme barna til gode uavhengig av om foreldre er på jobb eller ikke?
Barnehagen har blitt legitimert på ulike måter gjennom historien: Barnehagen som barnevern, barnehagen som støtte for familien/nærmiljøet, barnehagen som tiltak for integrering og inkludering, barnehagen som kvinnesak og likestillingssak, barnehagen som arbeidsmarkedstiltak, barnehagen som førskole og barnehagen som investering.
Det er altså mange som vil mye med barnehagen. Som profesjon blir vi møtt med mange krav og pålegg og forventninger. Hvis ikke vi skal bli bare brikker i et spill og hele tiden forsøke å oppfylle ulike krav fra den ene og den andre, trenger vi å vite hva som er vårt fundament. Hva er barnehagelærerprofesjonens ETHOS? Hva er det vi tror på og synes er viktigst? Dette kan historien hjelpe oss med å forstå, men det bør også være spørsmål som alle barnehageansatte stiller seg og diskuterer med jevne mellomrom. Lykke til med den diskusjonen.
Kilder og forslag til mer lesing:
Greve, A. & Jansen, T. T. (2018). Barnehagens brede samfunnsmandat. I: S. Østrem (red.) Barnehagen som samfunnsinstitusjon (s. 31-46). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Greve, A., Jansen, T. T. & Solheim, M.(2014): Kritisk og begeistret. barnehagelærerne fagpolitiske historie. Bergen: Fagbokforlaget.
Korsvold, T. (2005). For alle barn. Barnehagens framvekst i velferdsstaten.Trondheim: Abstrakt forlag.
https://prosjekt.hvl.no/barnehagepionerene/prosjekter/
