Ny rammeplan – tid for lek eller tid for læring?
Nå er den her, den nye rammeplanen for barnehagens innhold. Som kjent vakte forarbeidene til rammeplanen stort engasjement i profesjonen og hele barnehagefeltet. Stortingsmeldingen som dannet grunnlaget for utarbeidelsen av ny rammeplan (Meld. St 19 2015-2016, Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen), skapte et helt barnehageopprør og samlet godt over 7000 underskrifter til forsvar for leken i barnehagen.
Kunnskapsministeren gikk ut og snakket om at han ønsket mer læring i barnehagen og tok til orde for utarbeidelse av en språknorm for femåringene. På dette punktet led han et sviende nederlag i Stortinget. Likevel er det ingen tvil om at regjeringen ønsker et større læringstrykk i barnehagen. Derfor var det med stor spenning mange av oss kastet oss over ny rammeplan da den endelig forelå 24.april. Mange i barnehagefeltet, inklusive Utdanningsforbundet, har uttalt at de er fornøyde med resultatet. Ikke minst er det viktig at barnehagens pedagogiske personale, styrer og pedagogisk leder, har fått det pedagogiske ansvaret. Dette var et viktig punkt for mange som leverte høringsuttalelser.
Nå gjenstår implementeringen av planen. I sin pressemelding nr. 57-17, datert 24.4.2017, kaller Kunnskapsdepartementet rammeplanen for «Barnehagens grunnlov». Men rammeplanen er ikke en grunnlov (vi har en egen lov om barnehager). Rammeplanen er en forskrift som skal utdype og presisere loven. Og som alle ramme- og læreplaner, må også denne tolkes. Det skal vi være glade for. Profesjonen må gjennom sin tolkning av rammeplanen kunne tilpasse den og implementere den på en måte som kommer den enkelte barnegruppe til gode. En rammeplan som gir så detaljerte føringer at det ikke lenger er rom for tolkninger, vil neppe kunne kalles en RAMMEplan.
Hva så med læringstrykket? De aller fleste vil være enig i at det er viktig at barn lærer noe i barnehagen. Barnehagen er en pedagogisk institusjon. Det har barnehagelærerne (og -lærerinnene) vært opptatt av siden den første barnehagen så dagens lys på midten av 1800-tallet. Spørsmålet er bare hvordan barn skal lære, og hva.
Barnehageloven har en formålsparagraf som sier hva barnehagens samfunnsmandat er. Her står det (§1) at barnehagen skal «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.
Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.
Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.»
Det er dette – og ikke rammeplanen – som er barnehagens «grunnlov». Det betyr ikke at ikke rammeplanen er viktig, men loven er overordnet. Derfor må barnehagens personale ikke bare bruke tid på å sette seg inn i ny rammeplan, men også diskutere hvordan den nye rammeplanen kan forstås i relasjon til loven. Barnehagelærere og barnehageansatte for øvrig må diskutere og reflektere over sitt eget ståsted. Hva er det du som barnehagelærer står for og tror på, hva er det du synes er det viktigste? Hvorfor jobber du i barnehagen? Hva er ditt «credo»? Uten en slik profesjonell, faglig plattform, blir det vanskelig å jobbe grundig med barnehagens samfunnsmandat og implementering av rammeplanen.
Mitt «credo» er at alle barn hver dag skal oppleve å bli anerkjent og respektert. Hvert barn skal oppleve at det er noen i barnehagen som virkelig gleder seg til å se dem igjen, noen som er glad for at akkurat DU kommer i barnehagen og som savner deg hvis du ikke er der. Mitt «credo» er at alle barn skal få kjenne glede over livet og ha troen på at de KAN. I den forbindelse er Berit Baes forskning om anerkjennende væremåter og romslige versus trange relasjonsmønstre sentralt. Barnehagelæreren har stor definisjonsmakt, ikke minst overfor barn, og det er så lett å oppføre seg på måter som gjør at barn taper ansikt. Ikke minst er dette en stor fare i såkalte formelle læringssituasjoner, der det gjerne er ett riktig svar. Og fryktelig mange svar som er gale.
Her er det leken kommer inn som en unik motsats til formell læring. I leken er nemlig alt mulig. Det finnes ikke riktige og gale svar i lek, og dermed er også sjansen for å tape ansikt langt mindre. Barn elsker å lære nye ting. Det gir selvtillit å klare. Barn har også et utrolig pågangsmot. I løpet av de første leveårene viser barna dette gjennom å prøve om og om og om igjen: å reise seg opp i stående, å ta de første skrittene, å klatre opp i sofaen, å få skjeen med mat inn i munnen uten at all maten faller av på veien. Dette er som regel resultat av nitid prøving og feiling og prøving igjen. Barn elsker utfordringer og leker gjerne på måter som utfordrer dem både fysisk og mentalt. Men leken har også et sikkerhetsnett: dersom den blir for utfordrende, kan lekens flyktige karakter gjøre at den kan ta en annen vending slik at den blir håndterbar, og barnet kan ha sin ære i behold. Ellers er det mulig når som helst å forlate leken, uten at det behøver å gi noen negative konsekvenser. Lek er frivillig.
Derfor er det så viktig at barnehagen legger til rette for barns frie lek, slik vi ser et godt eksempel på i filmen Barndom av Margreth Olin. Hvis barnehagen forsøker å innføre mer formell læring, som et forsøk på tidlig innsats eller fordi man tror at jo tidligere barn lærer, jo bedre, risikerer vi bare et motsatte. Da blir vinnerne det mindretallet av barna som klarer å tilpasse seg, de som kjenner kulturen og vet hva de barnehageansatte vil ha. Taperne blir alle de som tenker litt «utenfor boksen», de som har utradisjonelle løsninger, de som er kreative, spontane og lekne. De som ikke klarer å sitte rolig i samlingsstunden eller ved matbordet. De som synes det er kjedelig med språkpakker. Men vi skal ikke glemme at det kanskje er nettopp disse samfunnet vårt trenger. De som klarer å se utenfor normen, de som kan finne helt utradisjonelle løsninger som ingen har tenkt på før. De lekne, kreative med evne til improvisasjon, evne til å tenke nytt. Trolig er det mennesker med slike egenskaper som kan være med på å «redde jordkloden» og hjelpe oss ut av ulike kriser. Alle disse egenskapene blir dyrket frem i leken. Derfor håper jeg at den neste stortingsmeldingen om barnehager kommer til å hete «Tid for lek, det viktigste i barndommen».
