Det finnes en fortelling om KI i skolen som går omtrent slik: noen lærere er for, noen er mot, og de som er mot henger etter.
Grete Hanssen og Julie Leonardsen ved NTNU har undersøkt om det stemmer. Det gjør det ikke.
De presenterte arbeidet på nettverkssamlingen i februar, før artikkelen var publisert. Nå er den ute, og den er verdt å lese.
Tre holdninger, ikke to leirer
Studien bruker Q-metodologi på 34 yrkesfaglærere. Metoden er laget for å få fram mønstre i subjektive standpunkter, og den fanger opp nyanser et vanlig spørreskjema ville jevnet ut.
Tre profiler trer fram:
Den relasjonelle pragmatikeren tar KI i bruk der det gir mening, og lar være der det ikke gjør det. Relasjonen til eleven og lærerens faglige skjønn er det som ikke kan erstattes.
Den praktiske skeptikeren setter vurderingens gyldighet først. Hun er på vakt mot digitale snarveier og foretrekker at eleven viser ferdigheten fysisk, slik at det som måles faktisk er kompetanse.
Den nysgjerrige entusiasten vil utforske hva teknologien kan. Samtidig erkjenner hun ofte et gap i egen digital kompetanse, og etterspør strukturert opplæring for å tette det.
Det interessante er hva de er enige om
Alle tre profilene støtter at KI tas i bruk. Uenigheten handler ikke om ja eller nei, men om hvor og hvordan.
Og alle tre ber om det samme: mer opplæring i å bruke KI i vurderingsarbeid, uavhengig av hvor mye de kan fra før. Også entusiasten.
Det er et funn som burde få konsekvenser. Når skoleeier planlegger kompetanseheving, er den vanlige tanken at man skal løfte dem som henger etter. Dette tyder på at behovet er der uansett hvor på skalaen folk befinner seg, og at det handler om noe annet enn ferdighetsnivå. Det handler om å vite hva som er forsvarlig.
Og en ting til, som gjelder yrkesfag spesielt
Lærerne i studien rapporterer om små endringer i egen vurderingspraksis.
Det er ikke fordi de ignorerer teknologien. Det er fordi de allerede bruker varierte og praksisnære vurderingsformer som dokumenterer hva eleven faktisk kan.
Det er et poeng som fortjener mer plass i den nasjonale samtalen om KI og vurdering. Når en historielærer skal avgjøre om en tekst på to tusen ord er elevens egen, har hun et reelt problem. Når en tømrerlærer ser eleven reise en vegg, har hun ikke det.
Yrkesfag er ikke sent ute i denne debatten. Yrkesfag har allerede vurderingsformene de andre nå leter etter.
Kilde
Hanssen, G., & Leonardsen, J. (2026). Pragmatikeren, skeptikeren og entusiasten: Yrkesfaglæreres holdninger til bruk av kunstig intelligens i vurderingsarbeid. Skandinavisk tidsskrift for yrker og profesjoner i utvikling, 11(1), 59–86. https://doi.org/10.7577/sjvd.6488
Flere arbeider fra nettverket finner du under Forskning.