Universitetet er et pass

Dette er meg. For en stund siden. På et universitet langt borte herfra. Kjempefornøyd. Men før vi går tilbake til de dagene og hvorfor dette bildet er her, skal vi gå enda lenger tilbake. Kanskje helt til høymiddelalderen, for det var da de første universitetene med en form for struktur dukket opp; Universitetet i Bologna i 1088, Universitetet i Paris omtrent i 1150, og universitetet i Oxford i 1167.

Arven etter de tidligste universitetene lever videre på mange måter, i rektors robe, i ritualene, og i rare titler og begreper som for eksempel dekan. Men vi kjenner arven også igjen i vårt internasjonale utsyn og mobilitet.

Universitetenes internasjonale utsyn har alltid vært en drivkraft for intellektuell og økonomisk utvikling. Det er universitetenes metode. Da de italienske statene utviklet handelssamkvem med Bysantinerne, den islamske verden og Asia, oppdaget Europas lærde at de var intellektuelt i bakleksa. Og de responderte. Rundt 1140 ble nesten all gresk og arabisk vitenskapelig kunnskap oversatt til latin, og de europeiske universitetene begynte å utvikle seg.

Universiteter ble middelalderens kunnskapsarena for lærde fra nær og fjern, om man var student eller lærer. Var man kunnskapstørst eller kunnskapsrik, reiste man til byen med universitetet, selv om det var i et annet land. Og det kunne man gjøre for pensumstrukturen (inkludert grammatikk, retorikk, logikk, latin og aritmetikk) og språket ved universitetene (latin) var den samme, uansett hvilket europeisk land man var i. Kunnskapstørst og et felles akademisk språk etablerte tidlig mobilitet blant akademikere og studenter.

I begynnelsen var middelalderens universiteter mer grupper av lærde enn steder og bygninger. Ordet «universitet» betydde bare en samling av personer. Læreren var skolen. Studenter oppsøkt berømte lærde og studerte under dem, og de lærde vandret rundt på kontinentet for å undervise studenter og besøke andre læresteder og lærde for å lære mer. Universitetene var dermed selv mobile, de var hverken fast eller permanent plassert. Institusjonene med de mest ettertraktede professorene blomstret og byene med de største attraksjonene for studentene sikret at universitetet ble værende.

Hvis vi nå spoler fram til i dag ser vi at universitetene har fått mye sterkere forventninger og krav om å utvikle sine ansatte og studenter til å bli globalkyndige borgere forberedt på å leve og arbeide i den nye internasjonale verden. Det er nå forventet at universitetene skal utvikle borgere som har en global bevissthet, en godt utviklet forståelse for andre kulturer, nasjoner og institusjoner, en kritisk forståelse for hvordan nasjonale og internasjonale spørsmål krysser hverandre, en godt utviklet bevissthet om egen rolle i en gjensidig avhengig verden, og en forståelse for hvordan de kan, både som borgere, fagpersoner og akademikere, bidra til og for verden.

Dette har vært en prosess hvor universitetene har blitt flinkere til å tjene samfunnet. Økt mobilitet og internasjonalisering gjør at vi kan kan tjene den regionale og nasjonale kunnskaps- og økonomiutviklingen bedre. I tillegg har vi i vår moderne tid oppdaget at mange av våre største utfordringer ikke bare er felles utfordringer for hele verden, men heller ikke kan adresseres uten internasjonalt samarbeid, både innen forskning og utdanning. Og det gjør vi blant annet ved å ta imot utenlandske studenter og kollegaer, og ved å selv reise ut.

Derfor er universitetene og forskningsinstitusjonene et pass til verden.

Det er få lands innbyggere som har så stor frihet til å reise ut som vi har i Norge. Men er du lærd eller læresøkende, åpner verden seg på en helt annen måte. Utvandringen av lærde fra Europas totalitære stater til USA mellom 1917 og 1945 var massiv. De akademiske flyktningene fra den spanske borgerkrigen endret de akademiske landskapene i Mexico og Argentina.

På 1970-tallet begynte en sterk forflytning av studenter som en følge av at utdanningsinstitusjonene i en rekke land utviklet seg saktere enn utviklingen av økonomien og middelklassen. USA har opplevd de største tallene, først kom det mange iranske studenter tilUSA, deretter kom det en stor bølge med indere, og i år har landet mer enn 300 000 kinesiske studenter. 25% av studentene ved Australias universiteter er fra andre land, som har gjort Internasjonal utdanning til landets største tjenesteeksport.

Hvis du lurer på hvordan du kan komme deg ut, snakk med noen på institusjonen hvor du er student eller er ansatt. Gå på nettet. Sjekk ut initiativer som Fulbrightprogrammet i USA og Erasmus Mundus-programmet i Europa, men let gjerne også etter utradisjonelle muligheter.

Og da kommer vi til bildet av meg fra lenge siden. Jeg hadde arbeidet i noen år ved Senter for industriforskning (som etter hvert ble en del av SINTEF) etter at jeg var ferdig med min Cand. Scient., da jeg kom over en beskrivelse av Rotarys utvekslingsprogrammer.

For å gjøre en lang historie kort, tilbrakte jeg skoleåret 1991-92 ved Department of Computer Science på Portland State University i Oregon på et stipend betalt av Rotary. Bildet er fra instituttets brosjyre hvor ansatte og akademiske gjester var presentert. Se på bildet hvor stolt jeg var! Men jeg var også «energized» og litt nervøs. Jeg syntes det var kjempegøy å undervise et kurs for masterstudenter i kunstig intelligens, pløye igjennom en bunke av forskningsartikler, utvikle det som skulle bli mitt eget ph.d.-prosjekt, og lære en annen kultur å kjenne. Og så endte jeg opp (etter en del om og men) med å kjøpe en gammel MGB og kjøre den nordover til Vancouver, Canada, hvor jeg tok en doktorgrad og etterhvert startet et firma og ble boende i mange år.

Slik var det at én liten søknad om finansiering av et opphold i utlandet endret hele livet mitt. Universitetet er et pass til verden.

Jeg tror metaforer kan gi utgangspunkt for refleksjon. For universitetet er ikke bare et pass, det er så mye mer. Det er et skip, det er et kloster, det er en narr, det er en maskin,…

Og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler.

Legg igjen en kommentar Avbryt svar