I forrige uke tvitret det britiske parlamentsmedlemmet Glyn Davies at «personlig har jeg aldri sett på akademikere som ‘eksperter’. Ingen erfaringer med den virkelige verden». Og du husker kanskje at Michael Gove, justisminister under den britiske kampanjen for å forlate EU, uttalte i et intervju på britisk fjernsyn at «jeg tror folk i dette landet har fått nok av eksperter». Politifact.com, som er en av organisasjonene som sjekker utsagn i den amerikanske politiske valgkampen, mener 70 prosent av Trumps uttalelser er ukorrekte. Til tross for dette bryr ikke velgerne seg, og derfor kunne Trump tidligere i år si at «jeg kunne stå midt på 5th Avenue og skyte noen, og jeg vil ikke miste velgere.»
Hvorfor prater noen politikere ned kunnskap og tyr til usannheter og løgner? Svaret er enkelt, fordi det virker. Kunnskap er makt, selv om kunnskap ikke er faktuell kunnskap, men «fakta» vi har funnet opp selv. På 1500-tallet skrev Niccolò di Bernando dei Machiavelli at politikk handler om makt for maktens skyld, og at en god politiker var en som hadde evnen til å skape illusjoner. Machiavelli regnes av mange som statsvitenskapens far. Og han har til en viss grad rett. Samfunnsutviklingen skapes dessverre til dels av løgner og løgnere. Med falske påstander kan du etablere en ønsket tilstand, en opplevelse av tingenes tilstand som ikke nødvendigvis baserer seg på fakta.
Årets nyord kan være postfaktuell
Et postfaktuelt samfunn er et samfunn hvor fakta er ikke nødvendigvis er avgjørende for meningen til folk, et samfunn som ikke er interessert i fakta, hvor fakta ikke er viktig, hvor vi ikke kan bli enige om hva som er fakta, og heller ikke er interessert i å bruke metoder som bringer fakta på bordet.
Ordet «postfaktuell» gir inntrykk av at politikk i tidligere tider var faktuell. Det er jo ikke tilfelle, politikk har alltid vært full av løgn og fanteri, også lenge før Machiavellis tid. Men i vår hyperkommuniserende tid er effekten sterkere og mindre predikerbar enn før. World Economic Forum lister digital feilinformasjon, sammen med blant annet terrorisme og naturkatastrofer, som en av verdens store utfordringer, og grunnen er jo opplagt: Feilinformasjon fjerner tilliten mellom mennesker og reduserer vår mulighet til å ta beslutninger på fakta. Feilinformasjon setter demokratiet under press, for demokratiet forutsetter til en viss grad et prinsipp om informerte borgere.
Folkeopplysning, samfunnets dannelse, og en integrering av befolkningen i et identitets- og kommunikasjonsfellesskap, var lenge et politisk prosjekt i Norge med nasjonsbygging og et opplyst demokrati som mål. En velment paternalisme gjenspeilet seg i kulturpolitikken, kinoloven av 1913, kringkastingsloven av 1933, og opprettelsen av NRK. Universitetenes «dannelsesfag» samlet i Examen Philosophicum (eller «forberedende» som det ble kalt), kan sees som en del av det prosjektet. Dannelsesplattformen for våre høyere utdannelsesinstitusjoner blir jevnlig diskutert, langs hele vårt politiske spektrum. I fra SV til Høyre og og til det nyligste eksempelet hvor Arbeiderpartiets strategi for høyere utdanning og forskning, som ble presentert i forrige uke, sier at all «høyere utdanning skal inneholde egne emner i vitenskapsteori, kildekritikk og akademisk tekstarbeid og vitenskapelig metode».
Det er ikke bare umulig, men også uønsket å prøve å gjenopprette et felles dannelsesbegrep eller en felles nasjonal tradisjonsbevissthet i et samfunn som blir stadig mer komplekst, internasjonalt, og flerkulturelt. Mangfold i form, retning og i meninger er viktig for at universitetene skal ha høy kvalitet, høy relevans og stor oppfinnsomhet. Dannelsesprosjektet i dag dreier seg ikke om paternalistisk meningsuniformisme, men å gå til kjernen av universitetenes oppgave, å søke og formidle kunnskap. For å gjøre det må vi utfordre overleverte forutsetninger, synliggjøre det som ligger under overflaten, vise det fruktbare i konfrontasjon med annerledes tankesystemer, og styrke analytisk og kritisk tenkning. I en tradisjon som går tilbake til idealene fra opplysningstiden skal universitetene og høyskolene holde fram prinsippene og fordelene ved en rasjonell søken etter forståelse.
Postfaktuell politikk er et tegn på at vi ikke har gjort et godt nok arbeid med å få politikk og samfunnsutvikling til å være kunnskapsbasert. Det gir oss en tydelig utfordring, vi må komme oss ut fra våre kontorer, konferanser og komiteer, komme oss ut for å slåss. Slåss mot løgn, uetterretterlighet, manipulasjon og kunnskapsforakt.
Dette innlegget sto først på trykk i Dagsavisen mandag 28.11.2016