Det er seks tusen kilometer fra Oslo til Nordpolen. Men i min lille familie flyr vi nesten åtte tusen kilometer i nesten motsatt retning, til Santo Domingo i Den dominikanske republikk. Julen tilbringer vi sammen med Florissas familie, og selv om mye er annerledes, så er mye likt.
Her som hjemme er det alltid mye styr, med gaver, mat og dekorasjoner, men heldigvis så skjer det noe som av en eller annen grunn alltid kommer litt overraskende: Plutselig så stilner støyen, og vi sitter og snakker sammen på en litt annen måte, vi lar samtalene dvele, vi sover litt mer, vi leser en bok uten å ha det travelt.
Og vi sitter rundt bordet og gleder oss over å være sammen. Det er dette som gjenkjenner høytidene, det er det å være sammen og tenke på de vi ikke er sammen med. Disse timene og dagene er dyrebare. Men la oss løfte blikket opp og huske at denne følelsen av takknemlighet og glede er den samme følelsen mennesker på alle kroker av jorden, tilhørende alle religioner, føler når de møtes for sine høytider. Å være sammen styrker oss og det styrker båndene som knytter oss sammen. Men la ikke det svekke båndene som knytter oss alle sammen, uansett språk, klima, rettene som står på bordet eller sangene vi synger. La ikke en styrket samhørighet skape en sterkere følelse av oss-mot-dem, hvem nå “dem” eller for den saks skyld “oss” er.
Nå sitter jeg i døren og ser ut på hagen og gaten bortenfor, og ruger litt og tenker. Det er et voldsomt regnskyll som lager et svare bråk. Jeg har aldri noe annet sted opplevd så voldsomme regnskyll, ei heller så klare dager, som her i Santo Domingo.
Ved siden av meg sitter far i huset, Don Juan. Når regnskyllet letter vil den sterke solen brenne bort alle spor av skyfallet, kattene vil komme ut i gatene igjen, ståket og bråket fra nabobygningene vil tilta, og Marino, sjåføren, vil kjøre ham til jobben.
Don Juan har tatt seg litt mer fri enn vanlig. Han jobber fortsatt full tid, går på jobb hver arbeidsdag klokken ti, og kommer hjem en eller annen gang mellom seks og syv på kvelden. Men han er 91 år, og denne julen har jeg tenkt en del på at alt har en begynnelse og alt har en slutt. For å sirkle tilbake til en begynnelse, tenker jeg på julehilsenen fra rektoratet i 2016, hvor min hilsen var ganske enkel;
hvis du vet at du kommer til å ha det fint i jula, gjør noe for noen som kanskje ikke har det. Og husk at ofte er samvær det fineste du kan gi.
Ta dette litt videre. Tenk litt på hvordan du kan gjøre litt i året som kommer for de som ikke har det like bra som deg. Det er 21 000 studenter på OsloMet og 2 300 ansatte. Det er mye kraft i så mange mennesker.
Det var oppfordringen. Men oppfordringen kommer ikke uten en dyp takknemlighet for både innsatsen og storsinnet til dette samfunnet som OsloMet er.
I år ble vi universitet. De to første årene i åremålsstillingen min brukte jeg jula på å arbeide med universitetsakkrediteringssøknaden. Det var en stor og tung jobb for alle i rektoratet og i universitetsprosjektet. Imidlertid dreide det meste seg ikke om å skrive en søknad, men å utvikle et universitet. Det har vært et voldsomt løft. Vi hentet inn to nye institutter til SVA og doblet dets størrelse, etablerte kompetansesenteret for arbeidsinkludering, forskningssenteret HousingLab, forskningsinstituttet SimulaMet, preinkubatoren Grundergarasjen, et doktorgradsprogram i ingeniørvitenskap og en rekke utviklingsprogrammer for forskningsaktiviteten, og vi doblet antall ph.d.-studenter, publikasjoner og prosjekter.
Det står det respekt av. Jeg tar av meg hatten for fakultetene, sentrene og avdelingene i fellesadministrasjonen som har jobbet som helter. Jeg ønsker dere alle en velfortjent jul og at dere i 2019 begynner å høste fruktene av alt det gode arbeidet dere har gjort. Gratulerer, og godt nytt år.
Nå har det lettet, og Don Juan går til bilen. Jeg trykker på “publiser”, og gir noen jeg er glad i en klem.
