Osloregionen har de siste årene utviklet et kunnskapsintensivt og konkurransedyktig næringsliv, og en betraktelig økt entreprenørskapsaktivitet. Imidlertid, når man ser på forutsetningene for verdiskaping, er regionen ikke like suksessfull som sammenliknbare regioner.
Regionen innoverer ikke nok. I snart hundre år, helt siden Schumpeter sine dager, er innovasjon gjenkjent som drivkraften i økonomien. Men det er krøll på tråden, rusk i maskineriet. Et viktig skritt er å forstå hvordan regionens innovasjonsøkosystem, og hvordan de ulike komponentene i økosystemet fungerer sammen – eller ikke. Men det er komplekst.
En rekke aktører i Oslo og Akershus har derfor gått sammen i et prosjekt leder av MIT (Massachusetts Institute of Technology) for å analysere dette maskineriet og komme med forslag til endringer. Programmet heter «Akselerasjonsprogram for regionalt entreprenørskap» (Regional Entrepreneurship Acceleration Program, forkortet REAP), som gjerne er forkortet MIT REAP. Hensikten med programmet er å bistå regioner med å utarbeide en evidensbasert og aksjonsrettet strategi for utvikling av det regionale økosystemet for innovasjon og entreprenørskap.
For snart hundre år siden, under 1920-årenes nedgangstider, begynte et fruktbart samarbeid i New England-området mellom kunnskapssektoren, industri og offentlig sektor. Viktigheten av denne aktørtrioen og dens gjensidige avhengighet ble etterhvert ganske åpenbar: offentlige myndigheter bruker skatteinntekter til å finansiere kunnskapsinstitusjoner for å forske fram innovativ teknologi, næringslivet utvikler og markedsfører produkter, som igjen skaper vekst, velstand og økte skatteinntekter. Verdiskapingen krever at det offentlige nærmest blindt finansierer kunnskapsutvikling, fou og infrastruktur som er bred, omfattende og med en langsiktighet som næringslivet og øvrige aktører i samfunnet aldri ville kunne gjort.
Det tok frem til 1990-tallet før dette ble formulert som modellen «Triple Helix», eller trepartsmodellen. Tenkningen rundt rollene til aktørene utvilet seg fra å være nokså isolerte aktører hvor outputen fra en aktør var inputen til en annen, til interessenter som samarbeider om verdiskaping, forskning og utvikling.
Det er enkelt å se for seg at trepartsmodellen kan utvides på ulike måter. Hvis vi ønsker å forstå hvordan vi kan legge forholdene til rette for økt innovasjonsdrevet entreprenørskap, er det svært nyttig å inkludere investoren og entreprenøren i innovasjonsmodellen. Det gir oss en fempartsmodell (eller pentahelix-modell) med fem hovedaktører: det offentlige, kunnskapssektoren, næringslivet, investorer og entreprenører.
Dette er kritiske interessenter i et verdiskapningsperspektiv, og modellen MIT REAP Oslo og Akershus benytter denne pentahelix-modellen som verktøy for å forstå innovasjonsøkosystemet i regionen. Prosjektet utreder muligheter og utfordringer i økosystemet, utarbeider strategier og tiltak, og etablerer et aksjonsrettet program. Til syvende og sist er målet med programmet å styrke den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i Oslo og Akershus.
Prosjektet har etablert en kjernegruppe med følgende deltakere:
- Investorsiden: Henning Vold, partner i Norvestor.
- Gründer: Ståle Løvbukten. Seriegründer
- Akademia: Amir Sasson, prorektor for Innovation and Outreach ved Handelshøyskolen BI. Morten Irgens, prorektor for forskning og utvikling, OsloMet.
- Etablert næringsliv: Tom Lehrmann, seksjonsleder Digital Tribe, Bedriftsmarked, DNB
- Myndigheter: Jan Fredrik Lockert, næringssjef Oslo kommune, og Øyvind Michelsen, fylkesdirektør Akershus fylkeskommune.
Prosjektleder er Ingvild Jøranli, og sekretariatet består av Ingrid Jøranli og Gry Helene Stavseng.
Den forrige artikkelen i denne serien, «Krøll på tråden. Rusk i maskineriet» snakker litt om utfordringene i Oslo og Akershus. MIT REAP Oslo og Akershus har en nettside. Du kan også lese om MIT REAP Oslo og Akershus på MITs nettsider.
