Dødelige autonome våpen er våpen som selv bestemmer om, når og hvordan de skal ta liv.  Til sommeren er det bare 18 måneder til FNs våpenkonvensjon skal møtes for å vurdere åtte år med diskusjoner i konvensjonen om hva vi bør gjøre med slike våpen. 

Men Våpenkonvensjonen kommer ingen vei. For å sette lyset på dette har Christen Krogh og jeg skrevet en artikkel om slike våpen i Samtiden, som kan leses gjennom Idun her.

Autonomi er en svært attraktiv egenskap ved våpen av flere grunner. Det vil gjøre det mulig å utøve makt over store distanser, selv om man ikke har god kommunikasjon, for eksempel om satelittkommunikasjonen er nede eller om kommunikasjonen kan overstyres. Det vil også gjøre det mulig å handle mye raskere. Et jetfly kan bare manøvrere så raskt som piloten kan henge med på det som skjer. Datateknologi kan øke respons- og manøvreringstider dramatisk. Det vil redusere egne tap, og det vil redusere den politiske terskelen for maktbruk.

Men det er en lange rekke bekymringer knyttet til autonome våpen. Christen og jeg ser i artikkelen på slike våpen fra fem helt ulike perspektiver. 

1. Det første perspektivet er det operasjonelle perspektivet. Hva vil det bety for et forsvar å bruke aktive autonome våpen? Vil slike våpen skape et brudd i kommandokjeden? Og hvor trygge kan man være på egne autonome våpen. Der er jo autonome, som betyr at til en viss grad har vi ikke kontroll over dem.
2. Det andre perspektivet er det gobale sikkerhetsperspektivet. Hva betyr det for den globale sikkerheten at avanserte land skaffer seg slike våpen? Underminerer man dagens maktbalanser? Hva kan i så fall det føre med seg? Blir det enklere å bruke makt dersom makten kan fjernkontrolleres? Hva betyr det for demokratisk kontroll av forsvars- og sikkerhetssektorene
3. Det tredje perspektivet er det humanitærrettslige perspektivet. Dødelige autonome våpen tar sine egne beslutninger. Det ligger i autonomiens natur at det er en viss mulighet for at en feil beslutning kan tas, for eksempel at våpenet i en viss situasjon ikke klarer å skille sivile fra lovlige mål, noe som kan være en krigsforbrytelse. Gjør internasjonal lov det da ulovlig å bruke våpenet.
4. Det fjerde perspektivet er ansvarsperspektivet. Når en lov blir brutt, oppstår spørsmålet om kriminelt ansvar. Skyldansvar for en straffbar handling er basert på antakelsen om at den som har utført handlingen har autonomi og intensjon. Men autonome våpen har autonomi uten intensjon og kan følgelig ikke regnes som ansvarlige. Det kan heller ikke de som brukte våpenet, eller de som bygget det. Slike våpen underminerer derfor internasjonale avtaler for å regulere bruk av makt og trekke de til ansvar som misbruker makt.
5. Det femte perspektivet kan vi kalle avskyperspektivet. Grunnlaget for forbud mot enkelte våpen, som for eksempel giftgass, eksploderende kuler og personellminer, er at vi som mennesker finner dem finner dem avskyelige og inhumane. Drap utført av maskiner er også avskyelig, det går langt forbi hva vi som mennesker kan akseptere. Når autonome våpen tar liv, krenker de en grunnleggende rett til verdighet, en rett som er universelt akseptert og etablert i internasjonal lov og avtaler.

Kunstig intelligens kalles ofte den tredje revolusjonen i våpenteknologi, hvor den første var kruttet, og den andre var atomvåpen. Revolusjoner er farlige. Denne kan være den farligste. Autonome dødelige våpen er en grense vi ikke bør krysse.  

På https://lytt-til-oss.no/ har mer enn 800 vitenskapsfolk og teknologer derfor skrevet under på et opprop. De ønsker at den norske regjeringen skal vite at når den bestemmer seg for å gjøre en internasjonal innsats for regulering av slike våpen, har den forskere og teknologer fra hele Norge i ryggen. Fra universitetene, høyskolene, forskningsinstituttene, og fra alle forskningsgruppene i kunstig intelligens.