Opplysningstiden førte til et skifte fra en dogmatisme, tro og tradisjon til en kritisk, begrunnet tilnærming til å forstå verden. Kunnskap og fornuft ble bærende prinsipper og idealer for moderne universiteter.
Kunnskap var ikke lenger noe som skulle mottas passivt, men aktivt forfølges, stilles spørsmål ved og utvides. Dette skiftet skapte våre moderne universiteter, hvor akademisk frihet, vitenskapelig forskning og kritisk tenkning ligger er mer enn førende prinsipper: De utgjør kjernen i en misjon.
I ånden av opplysningstenkningen anerkjenner moderne universiteter at kunnskap ikke er monolitisk eller homogen, men snarere mangfoldig og mangefasettert. Universitetene må derfor se på den rike billedveven av menneskelige erfaringer, perspektiver og ideer som en kritisk ressurs i søken etter forståelse og kunnskap.
Rasjonalitet krever toleranse
Opplysningstiden insisterte på at begrunnet diskurs er et rasjonelt grunnlag for toleranseprinsippene. Toleranse ble dermed sett på som et vesentlig element i et samfunn drevet av fornuft. En begrunnet tilnærming til å forstå verden krever at vi tolererer og respekterer ulike synspunkter, væremåter, kulturer, egenskaper og verdensbilder, siden det er gjennom utveksling og sidestilling av disse varierte perspektivene at vår forståelse av verden blir utdypet og beriket.
Ved å fremme et miljø som oppmuntrer til fri utveksling av ideer og respekterer mangfoldet av tankesett, hyller universiteter ikke bare sine intellektuelle røtter, men forbereder også studentene til å trives i en global, kompleks, sammensatt verden.
Universitetene må forsvare mangfold og toleranse
Det er imidlertid ikke nok for universiteter å bare gå inn for disse prinsippene. Som arvinger til opplysningstradisjonen skal de være bastioner for mangfold og toleranse. De må stå på barrikadene for prinsippene om mangfold og toleranse når de blir utfordret. De må også aktivt fremme dem, legemliggjøre disse idealene i sine institusjoner og demonstrere dem til omverdenen. Ledelsen i disse institusjonene har en avgjørende rolle å spille i denne forbindelse. De er ikke bare de administrative lederne, men også de moralske kompassene, som angir tonen for institusjonens kultur og verdier.
Deltakelse i arrangementer som de årlige Pride-paradene fungerer som en praktisk demonstrasjon av et universitets forpliktelse til disse prinsippene. Det er en offentlig bekreftelse på universitetets dedikasjon til mangfold, toleranse og respekt for alle, uavhengig av seksuell legning eller kjønnsidentitet. Ved å delta i disse arrangementene sender universitetsledere et kraftfullt budskap om verdiene deres institusjoner opprettholder, og reflekterer opplysningsidealet om å akseptere og feire menneskelig mangfold.
PRIDE er et viktig symbol
De årlige Pride-paradene er mer enn bare en feiring; de er et vitnesbyrd om fremgangen og en påminnelse om arbeidet som fortsatt må gjøres. De tilbyr et kraftig symbol på den fortsatte relevansen til prinsippene om mangfold, pluralitet og toleranse som moderne universiteter streber etter å legemliggjøre.
Moderne universiteter bærer et stort ansvar. Å opprettholde prinsippene om mangfold, pluralitet og toleranse er ikke bare et mandat, men en nødvendighet. Ved å aktivt fremme disse prinsippene, både i undervisning, forskning og den offentlige debatt, kan universiteter fortsette å hedre arven fra opplysningstiden og bidra til dannelsen av et mer forståelsesfullt, tolerant og inkluderende samfunn.
Det er derfor så gledelig å se, år etter år, at norske universiteter og høyskoler heiser regnbueflagget, gjennomfører en rekke markeringer og arrangementer, og at ledelsene deres går fremst i sine markeringer i pride-paraden. På bildet øverst menger jeg meg med rektor CHristen Krogh ved OsloMet og Trine Meza ved Kristiania. Bak oss gikk BI og VID, foran oss gikk UiO. Alle institusjonene! Chapon!