Kategorier
Historie

Ergoterapeututdanningen ved OsloMet – storbyuniversitetet. Utviklingstrekk i årene fram til 1994

Ergoterapi, tidligere kalt arbeidsterapi, er en helsefaglig betegnelse for behandling gjennom forskjellige former for arbeidsaktivitet. Terapien har som mål å hjelpe mennesker til å oppnå maksimalt funksjonsnivå ut fra egne forutsetninger. Det er et mål å forebygge ulykker, isolasjon og aktivitetstap. Ergoterapifaget omfatter medisin, natur-, samfunns- og humanvitenskap, med særlig vekt på pediatri, psykiatri, geriatri, […]

Ergoterapi, tidligere kalt arbeidsterapi, er en helsefaglig betegnelse for behandling gjennom forskjellige former for arbeidsaktivitet. Terapien har som mål å hjelpe mennesker til å oppnå maksimalt funksjonsnivå ut fra egne forutsetninger. Det er et mål å forebygge ulykker, isolasjon og aktivitetstap. Ergoterapifaget omfatter medisin, natur-, samfunns- og humanvitenskap, med særlig vekt på pediatri, psykiatri, geriatri, nevrologi, ortopedi og kunnskap om utstyr og hjelpemidler for mennesker med psykisk eller fysisk svekkelse.
Ergoterapi oppsto i USA ca. år 1910 og kom først i gang innen psykisk helsevern og seinere ved tuberkulosesanatoriene. De to verdenskrigene satte fart i utdanningen av ergoterapeuter i den vestlige verden fordi mange hadde behov for opptrening etter krigsskader.
Ergoterapeuter er en helsepersonellkategori som arbeider innen ulike områder av helse- og sosialtjenesten. Ergoterapeuter gir tilbud bl.a. trening i enkelte aktiviteter, tilrettelegging av hjemmet og råd om bruk av hjelpemidler. Ergoterapeuter vurderer også hvordan menneskers omgivelser hemmer og fremmer aktivitet. Det kan være hjem, arbeidsplasser, utdanningsinstitusjoner, offentlige bygg, barnehager, bo- og uteområder.
Den første arbeidsterapiavdelingen ved Ullevål sykehus åpnet i 1952. Avdelingen hadde 3 hovedoppgaver: opptrening, aktivisering og ettervern.
I 2011 var det om lag 3500 yrkesaktive ergoterapeuter i Norge.

Etablering av ergoterapeututdanning i Norge.
Fra Statens kvinnelige industriskole i Oslo ble det i 1949 lagt fram en utdanningsplan for arbeidsterapeuter. Helsedirektoratet oppnevnte et utvalg som bearbeidet forslaget og samlet seg om et forslag om et 6 måneders prøvekurs. Dette ble kunngjort og kom i gang fra januar 1952 med 12 elever. Gudrun Helene Munthe ble engasjert som overlærer til å lede kurset. Hun var utdannet arbeidsterapeut fra Danmark i 1946. Hun ledet utdanningen fram til 1974 og hadde stor betydning for ergoterapifaget. Hun ble i 1980 tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for lang innsats for utviklingen av ergoterapien og ergoterapeututdanningen i Norge.
Det viste seg raskt å bli behov for å utdanne flere ergoterapeuter. Derved oppsto behovet for å få utdannet kvalifiserte lærere til utdanningen. Et bidrag fra USA sin ambassadør gjorde at to stipendiater i årene 1955-57 fikk utdanning ved Columbia university, New York. En av disse stipendiatene, Gerhard Mortensen ble i 1959 tilsatt som lærer ved Arbeidsterapiskolen. Da ble utdanningskapasiteten doblet til opptak av 24 hvert 1,5 år. Mortensen var utdannet grunnskolelærer med tilleggsutdanning i forming/sløyd. Han ble leder av skolen fra 1975 til 1991 og fikk stor betydning for skolens og ergoterapeututdanningens utvikling.
Etter at Statens lærerhøgskole i forming, Oslo fikk etablert hovedfagsutdanning i 1978 ble forholdene lagt til rette for at ergoterapeutene også kunne ta dette hovedfaget. Det var et viktig steg for å tilby utdanning som bl.a. kunne rekruttere til lærerstillinger ved ergoterapeututdanningene.
I 1991 ble Gry Vikdal tilsatt som avdelingsleder og fungerte til høgskolereformen ble gjennomført i 1994. Da ble Kari Opsahl studieleder (valgt). Berit Tveit var tilsatt undervisningsleder 1994-2000.

Faginnhold og utdanningslengde.
Det første 6 måneders kurset startet i januar 1952. De tre påfølgende kursene var 1-årige med øvingsturnus i sommerferien. Utdanningen hadde omfattende preg av manuelle fag, tegning og forming. Aktivisering og trening var sentrale temaer i utdanningen. De teorifagene som etter hvert skulle prege utdanningen mer og mer var anatomi, sykdomslære, psykiatri, psykologi, arbeidsterapiteori.
Fra 1956 ble ny rammeplanplan godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet og utdanningstiden ble utvidet til to år. Med denne utvidelsen ble alle teorifagene styrket og arbeidsanalyse kom inn som nytt fagområde. Trening og behandling var sentrale temaer i utdanningen. Det var krav om minst to års forutdanning for opptak, 1,5 år formingsutdanning og 3+3 måneders praksis.
I 1956 ble utdanningen midlertidig godkjent av World Federation of Occupational Therapists WFOT). Det ga grunnlaget for en klar yrkeskompetanse, parallelt med tilsvarende utdanninger i andre land i Vest-Europa.
I 1975 ble ny lov om godkjenning av helsepersonell satt i verk, med autorisasjonsordning for ergoterapeutene. Samtidig ble ergoterapeut den godkjente tittelen på yrkesgruppen og på utdanningen.
Utdanningen ble fra 1974 utvidet til tre år med integrert praksis, fortsatt med krav om 1-årig praktisk utdanning og forpraksis. Forebyggende arbeid og ergonomi ble viktige temaer i utdanningen.
Ramme- og studieplanene ble revidert i midten av 1980-årene og ergoterapeututdanningen ble temaorganisert og fagintegrert md vekt på teorigrunnlaget, problemløsing og samarbeid. Praksis kom i fokus som læringsarena. Det ble bedre tilgang på ergoterapilitteratur. Fagets teoretiske fundament ble et sentralt tema. Opptakskravet er generell studiekompetanse.

Organisasjon og lokalisering.
Arbeidsterapiskolen ble fra 1952 etablert som Avd. VIII ved Statens kvinnelige industriskole, med ledelse og administrasjon ved formingslærerskolen. Formelt var dette en tilknytning som varte til 31. juli 1994 – uavhengig av samlokaliseringen med Bislet høgskolesenter fra 1992 til 1994.
I 1965 hadde skolen planer om å skifte navn til Statens lærerskole i forming, Oslo. Det ville være på linje med tilsvarende skole på Notodden. Departementet ba da om en nærmere begrunnelse for at Arbeidsterapiskolen skulle høre hjemme på en lærerskole i forming. Skolen svarte da at det var karakteristisk for arbeidsterapien at behandlingen bruker formingsaktiviteter som media og undervisningen som metode. Det som formes og læres er ikke det vesentlige i arbeidsterapien, men det som skjer med pasienten. En arbeidsterapeuts yrke har et pedagogisk islett. Selv om målet for undervisningen er terapeutisk og ikke først og fremst pedagogisk eller kunnskapsmeddelende, så synes dette fullt ut å forsvare
Statens lærerskole i forming, Oslo SLFO) ble navnet fra 1966. Ved iverksettingen av ny lov om lærerutdanning 1. august 1975 ble SLFO formelt en høgskole, en status som fra 1981 ble innarbeidet for Ergoterapihøgskolen i Oslo og andre helsefaghøgskoler.
I forbindelse med høgskoleorganiseringen i 1994 ble Ergoterapihøgskolen i Oslo organisert som studieområde ved Avdeling for helsefag ved Høgskolen i Oslo.
Med utvidelsen av ergoterapeututdanningen i Oslo ble det plassproblemer i bygningen i Cort Adelersgate 30. Utdanningen hadde 36 elever som disponerte to klasserom ved skolen og ett ved Bokhandlerskolen. Høsten 1974 flyttet avdelingen til lokaler ved Huseby skole, Sørkedalsveien 167. Her ble skolen til 1979 da den flyttet til nye lokaler i Grenseveien 32A. Det var stor markering av nye lokaler og utstyr 25. september 1979.
Høsten 1992 flyttet Ergoterapihøgskolen til Pilestredet 56 der den ble samlokalisert med bl.a. fysioterapiutdanningen og ortopediingeniørutdanningen som da ble del av Bislet høgskolesenter. Høsten 1995 ble det ny flytting til dagens lokaler på Frydenlund i Eva Balkes hus, Pilestredet 48.

Nye utdanningssteder.
Ergoterapiskolen i Trondheim ble etablert i 1974 og samarbeidet nært med Ergoterapiskolen i Oslo. Nå er utdanningen del av NTNU, Norges teknisk-, naturvitenskapelige universitet.
Det ble etter hvert etablert ergoterapeututdanning i
– Bergen, nå Høgskolen på Vestlandet
– Tromsø, nå UiT, Norges arktiske universitet
– Diakonhjemmet høgskole, Sandnes, fra 2016 VID, Vitenskapelige høgskole
– NTNU, Gjøvik, tidligere Høgskolen i Gjøvik.

Organisasjonsliv.
Norges Arbeidsterapeuters Landsforbund (NATL) ble etablert i 1952 med ca. 40 medlemmer. Mange av medlemmene hadde ved starten ikke så mye formell utdanning, bortsett fra noen som var utdannet i utlandet. I 1958 hadde medlemstallet økt til 82, i 1969 til 196 og til 479 medlemmer i 1977.
I 2019 har forbundet 4148 medlemmer, av disse er 3144 yrkesaktive.
I 1975 skiftet organisasjonen navn til Norsk Ergoterapeut Forbund (NETF).
I 1991 ble navnet skiftet til Norsk Ergoterapeutforbund. Forbundet er tilsluttet hovedorganisasjonen UNIO.
Den første utgaven av fagtidsskriftet Arbeidsterapeuten kom ut i 1958. Fra 1975 skiftet medlemsbladet navn til Ergoterapeuten.

Kilder:
Forming i 100 år. Oslo 1975, Gerhard Mortensen: Arbeidsterapiskolen.
Pionerenes fortellinger. Da ergoterapifaget var nytt i Norge. Kolofon forlag AS 2013.
Norsk Ergoterapeutforbund sine hjemmesider.
40 år med ergoterapi. Ergoterapeuten nr. 6 -1992.
Ergoterapeuten, ulike nummer og år.
Gunn Nilsskog: Framvekst av ergoterapeutyrket i Norge i perioden 1950-80. Oppgave i sosialpolitikk storfag UiTø 1991.
Plakater til 50-årsjubileet i 2002.
Wikipedia.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.