Kategorier
Historie

Ortopediingeniørutdanningen 50 år (1970-2020)

Det er i juli 2020 50 år siden de første elevene startet på sin utdanning i proteseteknikk ved den nyetablerte Statens skole for proteseteknikk ved Sophies Minde. Denne artikkelen omhandler sider ved utdanningen fra planlegging og etablering av skolen og de første 30 årene fram til år 2000. Artikkelen omhandler utviklingen fra en håndverksutdanning til […]

Det er i juli 2020 50 år siden de første elevene startet på sin utdanning i proteseteknikk ved den nyetablerte Statens skole for proteseteknikk ved Sophies Minde.

Denne artikkelen omhandler sider ved utdanningen fra planlegging og etablering av skolen og de første 30 årene fram til år 2000. Artikkelen omhandler utviklingen fra en håndverksutdanning til en høgskoleutdanning fra 1981. Det gås nærmere inn på vurderinger og evaluering av utdanningen i årene 1998-2000 som medførte betydelige endringer i studieopplegget. Artikkelen omhandler også utdanningens organisering og lokalisering i den aktuelle perioden.

Ortopediteknikk i Norge

Erling Petter Bøckmann fikk i samarbeid med Frank Pedersen i 1996 utgitt en oversikt over utviklingen av ortopediteknikk i Norge. Det var i 1842 at Jean Mette etablerte seg som «chirurgisk instrumentmager og bandagist» i Christiania. Mette var tysk og hadde internasjonale kontakter med instrumentmakere i flere land. Det ble etter hvert utviklet flere verksteder som laget kirurgiske instrumenter og ortopediske hjelpemidler. I 1916 ble Oslo kirurgiske instrumentmakerlaug stiftet.

Ved etableringen av sykehuset Sophies Minde i nye lokaler i Trondheimsveien 132 i 1927, ble det her også etablert poliklinikk og et ortopedisk verksted som i lang tid ble referansesykehus for hele Norge. Her ble det første professoratet i ortopedisk kirurgi i landet etablert. Overlege Ivar Alvik (1905-1971) var den første i dette professoratet.

Etablering av utdanning for proteseteknikere/ortopediingeniører

Fra å være et håndverksfag med skolering gjennom læretid og svenneprøve, ble det etter hvert stilt spørsmål om et regulært skoletilbud og en offentlig godkjenning av yrket som protesetekniker.

Det ble i 1961 nedsatt et utvalg for å utrede disse spørsmålene. Utvalget la fram sin innstilling i desember 1963. Innstillingen foreslo en lov som skulle regulere virksomheten med ortopediske hjelpemidler. Utvalget la til grunn at faget skulle baseres på en skoleutdanning av minst 3 års varighet og fremmet forslag om oppretting av en skole for proteseteknikere knyttet til et protesesenter. Innstillingen forutsatte at skolen skulle etableres før autorisasjonsspørsmålet ble avklaret. Det kom til å ta en del tid før saken ble avklart.

Skolen ble etablert ved St.prp. nr. 1, tillegg 113 (1966-67) som Statens skole for proteseteknikk, plassert ved sykehuset Sophies Minde. Utdanningen var 3-årig med to års påfølgende turnuspraksis. Opptakskrav var realskole og verkstedpraksis.

Lederstillingen for den nye skolen ble utlyst og Gyørgy Veres tiltrådte 1. januar 1968.

Sommeren 1968 viste det seg at det ikke var søkere nok til å starte opp studiet. Høsten 1969 kom utdanningen i gang, men da slik at søkerne som ble tildelt plass, ble pålagt å gjennomføre ettårig mekanikerutdanning ved yrkesskole. Undervisningen ved skolen i proteseteknikk startet i juli 1970.

Utdanningen ble organisert som et linjedelt studium med felles undervisning i 1 1/2 år og deretter 1 ½ års fordypning i enten proteser/ortoser eller ortopedisk fottøy. Utdanningen i de tre årene foregikk på skolen. Deretter var studentene i to års turnustjeneste (praksis) i ortopediske verksteder. Det ble tatt opp 12 elever hvert tredje år. Det første kullet avsluttet utdanningen i 1973. Da startet nytt kull.

Det var en del uro omkring autorisasjonsspørsmålet før oppstarten av skolen. Først i april 1971 ble Ot. prp. nr. 42 (1970-71) lagt fram for Stortinget. Lov nr. 54 om proteseteknikere og om omsetning av ortopediske hjelpemidler ble vedtatt og sanksjonert 11. juni 1971. Faget var nå ikke lenger et håndverksfag.

Ortopediingeniørutdanningens utvikling og lokalisering

De statlige helsefagskolene ble fra 1. januar 1981 ble overført fra Sosialdepartementet til Kirke- og undervisningsdepartementet og oppgradert til høgskoler. Det førte til endringer i opptaksreglene, slik at disse ble de samme som for ingeniørutdanningene med 3-årig videregående opplæring og fordypning i realfagene. I 1983 ble ortopediingeniør den offisielle benevnelsen på utdanningen og skolens navn ble endret til Statens høgskole i ortopediteknikk.

Etter at Fysioterapihøgskolen i Oslo i 1988 fikk nye lokaler I Pilestredet 56 og flyttet fra Sophies Minde, ble det lagt planerom å få lokalisert Statens høgskole i ortopediteknikk samme sted. En bygning på 1 ½ etasje samme sted ble innredet til formålet og kunne tas i bruk fra høsten 1991. Det var en betydelig forbedring av lokaler og utstyr. Fra samme tidspunkt ble ortopediingeniørhøgskolen organisert sammen med fysioterapihøgskolen og ble fra 1. august 1992 del av Bislet høgskolesenter.

Erling Petter Bøckmann (1946-2017) var fra 1991 studieleder for ortopediingeniørutdanningen.

I 1992 ble studiet organisert som et felles utdanningsløp for alle uten oppdeling i spesialiseringsområder. Det første kullet etter ny studieplan ble uteksaminert i 1994, samme året som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet godkjente studieplanen. Departementet anbefalte i godkjenningsbrevet at studieplanen ble evaluert etter at det første kullet hadde fullført utdanningen.

I forbindelse med videre utbygging på Frydenlund-området ble det planlagt og innredet nye lokaler for fysioterapi- og ortopediingeniørutdanningene i Pilestredet 44 (Elisabeth Lampes hus). Her kunne nye lokaler med nytt utstyr tas i bruk fra høsten 1998.

Evaluering av ortopediingeniørutdanningen og utfordringer med studiet

Etter omleggingen av studiet til felles utdanningsløp, viste det seg at studiet ble for omfattende i forhold til tidsrammen. Studentene klaget på for mye undervisning og for stort pensum. Det var stor arbeidsbelastning og slitasje på det faglige personalet. Utdanningen ba om at studieopplegget ble evaluert.

Et forslag fra utdanningen og Avdeling for helsefag om å ta fottøykunnskap ut av utdanningen og gjøre denne til en videreutdanningsmodul, ble fulgt opp av Høgskolen i Oslo med søknad til departementet i juli 1998. Siden søknaden innebar en vurdering av spørsmålet om offentlig godkjenning, ble saken vurdert av Statens helsetilsyn. Tilbakemeldingen høgskolen fikk i desember 1998 var at det søknaden innebar at det i tilfelle måtte utvikles en ny studieplan, noe som var en omfattende sak. Ortopediingeniørutdanningen skulle være en generalistutdanning på høgskolenivå med et omfang på 3 års studium. Det måtte foretas en evaluering av ortopediingeniørutdanningen før spørsmålet om en ny studieplan kunne vurderes. Det ble anbefalt at en foretok en bred gjennomgang av ulike sider ved utdanningen.

For høgskolen var det utfordringer med å ha en så vidt liten utdanning med få tilsatte. Utdanningskostnadene per student var det mangedoble av de øvrige utdanningene. Videre var det store problemer med rekrutteringen av tilsatte med kvalifikasjoner for å arbeide på høgskolenivå.

Ledelsen ved Høgskolen i Oslo oppnevnte nå et utvalg med dekan ved Avdeling for ingeniørutdanning som leder og ellers to medlemmer fra Høgskolan i Jønkøping, en ortopediingeniør fra et ortopedisk verksted og en representant fra Studieseksjonen ved Høgskolen i Oslo. Utvalget fikk et omfattende mandat til å vurdere ulike sider ved utdanningen.

Utvalget hadde mange møter og samtaler med studenter og tilsatte ved ortopediingeniørutdanningen, med andre tilsatte ved høgskolen og med representanter for ortopediske verksteder. Utvalget arbeidet raskt og la fram sin innstilling med tilrådinger 18. juni 1999.

Blant utvalgets sentrale vurderinger var

  1. at det legges for stor vekt på praktisk ferdighetstrening og at en uforholdsmessig stor andel av timetallet for studentene går med til fremstilling av hjelpemidler. Hovedandelen av praktisk ferdighetstrening bør legges til turnustjenesten som bør styres i større grad, mens en i grunnutdanningen legger hovedvekten på teoretisk innføring og klinikkundervisning.
  2. Utvalget vurderte to-årig turnustjeneste som en god videreføring av teoretisk kunnskap i praksis.
  3. Utvalget mente en måtte vurdere studieformene i forhold til høgre utdanning og få mer tid til egenstudier. Evalueringsopplegget burde forenkles med bl.a færre eksamener i små emner.
  4. De faglig tilsatte måtte få mulighet til kompetanseheving og vitenskapelig skolering for å kunne oppfylle kravet om forskningsbasert undervisning.
  5. Utvalget hadde videre en rekke forslag til endringer i studieopplegget og foreslo at det ble holdt en søkekonferanse med berørte parter som utgangspunkt for å finne fram til ulike former for samarbeid for å utvikle ortopediingeniørutdanningen videre.

Det ble holdt en søkekonferanse som foreslått i februar 2000. Det foreligger et omfattende referat fra konferansen som ble vurdert som et viktig gjennombrudd for nyutvikling av studiet.

Departementet hadde i desember etter søknad fra høgskolen godkjent at det ikke ble tatt opp nye studenter i år 2000, men at dette ble utsatt ett år, forutsatt at opptaket da kunne utvides til 16 studenter. Frigjorte ressurser skulle brukes til kompetanseutvikling og utvikling av ny studieplan.

Det ble etablert en ressursgruppe som skulle bistå ved utarbeidingen av ny studieplan. Ressursgruppen fikk et mandat i 15 punkter å arbeide etter og frist for framdriften.

Evalueringssaken ble lagt fram for høgskolens styre i møte i juni 2000. Styret sa seg tilfreds med evalueringen som var foretatt og sluttet seg til de endringsforslagene som var fremsatt i rapporten. Styret godkjente videre arbeid med oppfølgingen av utvalgets forslag til endringer av ortopediingeniørutdanningen.

Kilder:

Ortopediteknikk i Norge 1842-1996 av Erling P. Bøckmann. Høgskolen i Oslo 1996.

Wikipedia: Sophies Minde ortopedi.

Evaluering av ortopediingeniørutdanningen ved Høgskolen i Oslo. HiO-notat 1999 nr. 13.

Ortopediingeniørutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Evaluering og utvikling. Referat fra søkekonferanse 14.-16. 2. 2000.

Styresak ved Høgskolen i Oslo, S-sak 52/2000 (Jnr. 98/1545) datert 22. mai 2000 til styremøte i juni 2000.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.