Praksismiljøets betydning for pasientdeltakelse i kommunal rehabilitering

Erfaringer fra eldre pasienter, deres pårørende og helsepersonell som jobber i tjenestene

Skrevet av: Linda Aimée Hartford Kvæl

Pasientdeltakelse fordrer balanse mellom miljøets krav og den eldre personens individuelle kapasitet til å ferdes i miljøet. Praksismiljøet i rehabilitering må derfor være både støttende og stimulerende.

For eldre personer med kompleks problematikk fungerer kommunal korttidsrehabilitering som en bro mellom sykehus. Målet er å hjelpe pasienten hjem. Pasientdeltakelse i rehabilitering innebærer å kunne ta informerte valg, bli hørt og lyttet til, og at det legges til rette for at personen selv skal kunne delta aktivt (etter evne) i egen rehabiliteringsprosess. Praksismiljøet består av både fysiske og psykososiale dimensjoner, og har en sentral rolle i å hjelpe eldre mennesker med å overvinne begrensninger og gjenvinne funksjon etter sykdom eller skade. Likevel er miljøets dimensjoner i liten grad fremhevet som sentrale aspekt i eldreomsorgen. Institusjoner som kommunal korttidsrehabilitering bærer fortsatt preg av «sjelløse» grå og lange korridorer, designet for effektivitet og ikke personsentrert omsorg.  

I den aktuelle studien har forfatter snakket med 15 eldre pasienter, 12 pårørende og 18 helsepersonell fra tre store korttidsinstitusjoner i Oslo. Samtalene handlet om praksismiljøets innvirkning på eldre pasienters faktiske mulighet for deltakelse. Et viktig funn er at det fysiske miljøet må være utformet slik at det er oversiktlig og lett å finne frem, også for pasienter med begynnende kognitiv svikt. En varm farge på veggen, bilder som kan generere samtaler og planter som gjør lokalene «hjemmelige», uttrykker trygghet til å delta. Videre er det sentralt for mindre mobile pasienter å ha rom nærme fasiliteter som stue, vaktrom og kjøkken. Treningsfasiliteter bør også være tilgjengelig på avdelingsnivå, og ikke nedlåst i et hemmelig kjellerrom uten adgang. I tillegg bør alle pasienter ha daglig tilgang til å komme ut i frisk luft.

At du blir tatt i mot på en skikkelig måte ved ankomst er et uttrykk for kunnskap og et trygt miljø å ferdes i. I tillegg er matsituasjonen en arena for sosial deltakelse, der å bli servert god hjemmelaget mat er et symbol på verdighet. Et sentralt poeng er at helsepersonell også er «personer» i praksismiljøet, og at deres arbeidsbetingelser, det vil si det profesjonelle handlingsrom, influerer i hvilken grad de faktisk kan følge opp pasientene, og derav graden av pasientdeltakelse. Som nevnt, det er viktig at praksismiljøet er støttende på en måte som muliggjør deltakelse. På en annen side må miljøet være stimulerende. Dersom det ikke skjer noen ting blir hverdagen fort passiv, kjedelig og pasientene blir understimulert. Det står derfor sentralt at organisering av den daglige tjenesten betyr enormt mye; daglige sosiale aktiviteter hvor man får brukt seg både fysisk og kognitivt og mulighet for «self-management».

Samlet viser funnene at både den fysiske utformingen av miljøet med tanke på lokalisasjon og tilgang på fasiliteter, den psykososiale atmosfæren i avdelingen for å fremme motivasjon og vilje til deltakelse og muligheten til å delta i meningsfulle sosiale aktiviteter er viktige dimensjoner av deltakelse. Det handler om at miljøets krav må tilpasses den eldre personens individuelle kapasitet, en balanse mellom stimuli og støtte som står helt sentralt, og bør løftes tydeligere frem, for å optimalisere pasientdeltakelse i kommunal rehabilitering i fremtiden.  


Artikkelen bygger på denne publikasjonen: Kvæl, L.A.H. & Bergland, A. (2021) The Practice Environment’s Influence on Patient Participation in Intermediate Healthcare Services – The Perspectives of Patients, Relatives and Healthcare Professionals. BMC Health Services Research.

Artikkelen er den første i postdoktor-prosjektet The IPIC-study finansiert av Stiftelsen Dam: https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/ipic  

Les mer om studien og viktige miljømessige determinanter som influerer pasientdeltakelse i kommunal korttidsrehabilitering her: https://doi.org/10.1186/s12913-021-06175-z

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *