Ballkjolen

Eivind Jacobsen

Der henger den, innerst i skapet. Når jeg tar den ut og henger den på knaggen flommer den utover, lyseblå tyll, fotsid uten alt for mange paljetter, en prinsesse eller en Askepott verdig. Vi er på loftet, min datter flytter ut, har fått seg sitt eget sted, og mamma og pappa hjelper litt vemodige til med å rydde ut.

credit: Magda Ehlers | Pexels


Kjolen har hengt der siden 2013, brukt kun én gang, kjøpt ny for noe mellom 3 og 4 tusen kroner. Meningsløst tenker vi i dag, hvordan kunne vi godta det? Jeg er flau, jeg skjemmes, sier min datter, men det var så nødvendig den gangen, det var livsnødvendig, og vi mamma og pappa, turte ikke annet enn å si ja; hvem vil vel ha livslykken til en fjortenårig datter på samvittigheten? De var fem jenter i avgangsklassen på ungdomskolen. Jeg husker dem godt, ferdigsminket på kjøkkenet mens de ventet på drosjen. Rosa og lyseblått, neglelakk, leppestift, rouge og høye heler, fnisende, lattermilde og fulle av forventninger, men først og fremst sammen om det – sammensveiset i tyll og pastell.

I ettertid har jeg fått høre at festen, selve ballet ble ganske teit. Overspente og etter hvert småfulle måtte det bli slik. Høydepunktet var der, på kjøkkenet, før drosjen kom, der de sammen kunne dyrke seg selv og forventningene til sitt felles rollespill.

credit: cottonbro | Pexels


For ting – som tyllkjoler – kan være det: sosiale og nødvendige rekvisitter, nødvendige for å skape og opprettholde identiteter og innbilte felleskap, markere hvem vi er i motsetning til dem, markere hva slags anledning dette er, i motsetning til alle de andre gangene vi møtes, og nødvendige for at en skal kunne delta på en sosial og funksjonell kompetent måte i ulike aktiviteter og praksiser, som f.eks. et skoleball på Oslos nest beste vestkant.

credit: This is zun | pexels

Og som barn og ungdom kan det oppleves som livsviktig. Unge er per definisjon sosialt uerfarne, sårbare og på leit etter hva og hvem de er og hvor de hører hjemme. Derfor er det så viktig å ha den riktige buksa eller jakka, akkurat de skoa, den kule skoleveska og akkurat den sykkelhjelmen. Tingene er ikke bare funksjonelt utformet for å passe til ulike aktiviteter, det være seg stisykling eller ridning, eller for bestemte anledninger – som skoleball, men de leses også som tegn, om hvem en er eller kan bli, og ikke minst, om hvem en ikke er og ikke ønsker å bli. Og ingen er vel så på vakt etter å lese disse tegnene som nettopp unge, på jakt etter tilhørighet ute i verden. Og ut fra erfaringer med egne barn er det lett å slå fast at engstelsen for å trå feil er en sterkere drivkraft enn ønsket om å være eller bli noe.

credit cottonbro | Pexels

Forbrukets identitetsbærende rolle for ungdommen kommer klart fram når en tar et raskt blikk på NRK TV-seriene Skam, Rådebank og 19, den siste kanskje litt mindre kjent enn de to andre. Ifølge NRK er 19 «en serie om å være i slutten av tenårene, og å prøve å finne sin egen stemme i støyet av andres sterke meninger», der universet er hentet fra et mer etnisk mangfoldig drabantbymiljø i Oslo. Mye er likt mellom ungdommene i de tre seriene, de beskriver tross alt den samme tiden, med ungdom som har de samme behovene og lengslene, bl.a. etter tilhørighet og frihet. Men mye er også forskjellig. Klær, sko, vesker og andre forbruksgjenstander gir kodede signaler om hvem de ønsker å være, hvor de ønsker å høre til. Med noen få unntak er det ikke vanskelig å plassere rollefigurene i riktig serie, og de som ikke er så enkle – som den hijabkledte Sana i Skam, eller Oslojenta Ine i Rådebank – er lett identifiserbare nettopp gjennom tingene de bærer på seg og med seg, forbruksgjenstandene som antyder at de kan være feilplassert med usikker tilhørighet.

credit: cottonbro | Pexels

Slik er forbruk noe som forener, og samtidig noe som skiller. Forbruk brukes til å markere og skape enhet innad og forskjellighet utad. På sitt mest karikerte har dette blitt beskrevet som et stammesamfunn. I markedsføringslitteraturen beskrives «consumer tribes» som grupper av mennesker som er følelsesmessig forbundet gjennom ensartede verdier og praksiser – der de bruker produkter og forbruksvaner til å skape samhold og å utrykke identitet. Forbruket brukes til å markere hierarkier basert på hvem som har og hva som gjelder som kulturell kapital.

credit: cottonbro | Pexels


Forbruksindustrien vet å utnytte disse mekanismene. Ikke bare jobber de ufortrødent med å differensiere klær og utstyr til ulike aktiviteter, det finnes hjelmer for hockey, slalåm, snøbrett, sykling, klatring m.m. – og nåde de som blander kortene. Men de differensierer også etter hvem som kan bruke dem, rosa og rødt til jentene, og blått og grått til gutta – teit, men prøv å bytte. Men industrien går lengere enn det; de vet utmerket hvem de henvender seg til med hva, om det er på Oslo Vest, på Stovner eller i Bø. Foreldregenerasjonen ser knapt forskjellene, men ungdommen leser de sublime tegnene automatisk, nærmest instinktivt. Klesbutikkjeder ansetter kule ungdommer, med høy cred og kulturell kapital i nærmiljøet, for å være forbilder og selge klær til sine jevnaldrende. Det er kynisk, og det virker.

credit: cottonbro | Pexels

Et åpenbart problem med dette tilhørighetsspillet er at det koster penger å delta og at penger er ujevnt fordelt. Statusgjenstander er dyre, nettopp fordi de er etterspurte, og med motenes stadige oppdateringer, der det som var in i fjor ikke nødvendigvis gjelder lenger, renner kronene raskt. Dette er ubarmhjertig og konsekvensene kan være ubehagelige, for ikke å si skamfylte.

credit: cottonbro | Pexels

Tilbake på kjøkkenet, blant rosa og lyseblått tyll, satt også Julia. Hun strålte, hun også – selvsikker i nydelige pasteller. Når jeg tenker tilbake kan det ikke ha vært enkelt for moren hennes – alenemor fra Bosnia, med jobb i en barnehage – å skrape sammen penger til datterens deltakelse i dette vestkantens «rit de passage». Men hun klarte det, kjolen ble kjøpt brukt på Finn.no. Det var det ingen som kunne se, men de visste det – alle sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.