Kategorier
OsloMet

Kompetanse for arbeidsinkludering: et løfte og et mål

Helt siden opplysningstiden har vi beveget oss mot forviklingstiden.  I århundrer har mennesker skapt stadig mer kompliserte systemer og et stadig mer komplisert samfunn.  Kompleksitet er en sideeffekt av menneskets vilje og evne til å organisere seg så effektivt så mulig selv med en sterkt økende befolkning; og vi gjør det ved bruk av maskiner, informasjonssystemer, infrastruktur som for eksempel produksjon og distribusjon av strøm, vann og drivstoff, lover, internasjonale avtaler, sosiale normer og en lang liste med mer.  Alt er med på å holde vår sivilisasjon sydd sammen.  

Motoren i denne samfunnsutviklingen er kunnskap.  

Det moderne samfunn er helt avhengig av svært gode institusjoner som med dyp innsikt i deler av denne kompleksiteten arbeider dag inn og dag ut med å sørge for at det komplekse maskineriet fungerer så godt som overhodet mulig.  NAV er en av disse.  NAV er et av de viktigste instrumentene i Norge for at Norge som en moderne, komplisert velferdsstat skal fungere.   NAV leverer Norges  arbeids-, trygd- og sosialtjenester, inkludert gjennom ordninger som for eksempel dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger, pensjon, barnetrygd og kontantstøtte.  Alle Norges innbyggere er brukere.

I dette arbeidet, i NAVs arbeid som den del av den komplekse samfunnsutviklingen vi ser, er motoren kunnskap.  

Det moderne samfunn er helt avhengig av svært gode institusjoner for kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling.  Og Norge er så heldig å ha en rekke av disse.  Høgskolen i Oslo og Akershus, HiOA, er et godt eksempel.  Høgskolen har nesten 20 000 studenter, 2 000 ansatte, 72 forskningsgrupper, 30 masterprogrammer, 6 ph.d.-programmer, og en rekke forskningsinstitutter.  Med dette er HiOA er en massiv leverandør av kunnskap og studenter til det norske samfunnet – og spesielt til velferdssamfunnets fagområder og yrker.  

Og nå har NAV og HiOA blitt enige om å etablere et kompetansesenter for arbeidsinkludering.   

Senteret skal drive fram arbeidsinkludering til et strategisk forsknings- og utdanningsfelt, og bli en kraft i norsk og europeisk sammenheng for utvikling av kunnskap og formidling innen arbeidsinkluderingsproblematikken.   

Dette er viktig.  Høy yrkesdeltakelse er blant de fremste målene i arbeidsmarkedspolitikken. De siste årene har NAV hatt om lag 75 000 personer på ulike arbeidsrettede tiltak per måned – og etter seks måneder er omtrent 37% av de arbeidssøkende og 27% av de med nedsatt arbeidsevne ute i arbeid.

Ja, det er fabelaktig.  Men glem tall.  Tenk på Johan som kommer seg inn igjen i arbeidslivet etter et lengre sykeleie.  Tenk på Lise, som er funksjonshemmet, men som NAV har hjulpet med å tilpasse en arbeidsplass til henne. Tenk hva dette betyr for dem og deres familie. Deltakelse i arbeidslivet gir dem økonomisk trygghet, selvstendighet og selvrealisering.  Og nå kan du gange det med titusenvis, titusenvis.  

Det er dette som definerer oss som en sivilisasjon.  

NAV har en rekke spørsmål og utfordringer. Hvordan kan dette gjøres bedre? Hvordan skal vi utvikle oss selv og våre tjenester til fordeler for både den enkelte og samfunnet som helhet?

NAV forvalter en tredjedel av det norske statsbudsjettet, eller nesten 400 milliarder kroner årlig.  Slike utgiftsstørrelser tilsier at til og med små endringer kan gi svært store menneskelige og økonomiske gevinster.  Ikke bare fra et drifts- og kostnadsperspektiv, men fra et samfunnsproduktivitetsperspektiv.   Høy sysselsetting er ikke bare viktig for den enkelte, men også for velferdsstatens økonomiske grunnlag.

Men små endringer kan også gi store negative konsekvenser.  Både det moderne samfunn og en organisasjon som NAV er så komplekst, sammenvevd, interagerende, dynamisk og uoversiktlig at det er vanskelig å utvikle ny innsikt og forutse effekten av endringer, policyer og tiltak.  Ideen om en enhetlig, kausal modell er ikke annet enn en idé.  

Derfor går NAV til akademia for å bygge en sterkere kunnskapsbase, gjøre utviklingsarbeidet mer forskningsbasert, påvirke studietilbudene, og i det hele tatt finne ut av hvordan de stadig kan gjøre ting bedre, om det dreier seg om tiltak, organisering, ledelse, eller noe annet.  

Deriblant til HiOA.  

Høgskolens arbeidslivsnære forskning, brede representasjon av relevante fagperspektiver, og tverrfaglige profesjonsinnretting gir et svært godt grunnlag for å utvikle dette feltet.  Det er allerede så mange miljøer som leverer ulike deler av kunnskapen og kompetansen som NAV er en forbuker av, at det har vært vanskelig å samle en oversikt.   

Og det illustrerer noe av kjernen i utfordringen.  Det finnes ikke ett fagområde, ett miljø eller én sann forståelse av det den komplekse virkeligheten vi lever i, men det finnes mange enkeltforståelser med krav på gyldighet.  

Det var en gang seks blinde menn som bodde i en landsby. En dag sa en nabo til dem: «Hei, det er en elefant i landsbyen i dag.»  De visste ikke hva en elefant var og var veldig nysgjerrige. «Selv om vi ikke ville være i stand til å se den, la oss gå og føle på den allikevel.» Og så gikk de alle dit elefanten var.  

«Elefanten er en trestamme,» sa den første mannen som følte seg rundt et av bena til elefanten. «Å, nei! Elefanten er som et tau,» sa den andre mannen som rørte halen.  «Å, nei! Det er en slange,» sa den tredje mannen som følte på snabelen. «Det er som et teppe» sa den fjerde mannen som tok på øret. «Det er som en stor vegg,» sa den femte mann som trykte seg mot siden av elefanten. «Elefanten, den er som et spyd,» sa den sjette mann som holdt på en av støttennene.  

Og etterhvert begynte de å krangle og alle insisterte på at han hadde rett. En klok kvinne gikk forbi og så dette. Hun stoppet og spurte dem: «Hva er i veien?» De sa: «Vi kan ikke bli enige om hva elefanten er lik,» og hver og en av dem fortalte henne hva han mente elefanten var. “Dere har alle rett”, sa den kloke kvinnen. “Hver av dere har ulike inntrykk av hva elefanten er, fordi dere alle følte på helt ulike deler av den. Så, dere har alle rett.»

Moralen i historien er at virkeligheten er kompleks, og avhengig av hvilken del vi studerer får vi ulike bilder.  

I kompetansesenteret for arbeidsinkludering er ulik kompetanse, innsikt, fagområder og ekspertise samlet innenfor områder som er høyst relevante for NAV og arbeidsinkluderingsproblematikken.  I dag sitter slik ekspertise spredt, arbeider med ulike ting, og ser ulike deler av problemet, av elefanten.

Men dette skal vi endre. Vi skal gjøre denne mangfoldigheten til en styrke.  Vi skal sammen bygge en tverrfaglighet og en samlet forståelse som vil hjelpe til å utvikle arbeidsinkludering som et fagområde.   Vi skal bidra til å bygge ned stengsler mellom ulike fag, både i utdanning, forskning og arbeidslivet.  Vi skal arbeide med å utvikle tverrfaglig toppforskning.   Og vi skal arbeide for å bøte på en alvorlig mangel på profesjonskompetanse og studieprogrammer for arbeidsinkludering.

I første fase, og hvis alt går etter planen, vil vi det første året bygge senteret opp til 25 personer, bestående av femten eksperter på ulike sider på problematikken fra ulike deler av høgskolen og ti ph.d.-studenter.  Senteret starter altså ikke med blanke ark, men bygger på mye godt arbeid som gjøres i ulike fagmiljøer blant partnerne.  Fra høgskolen blir det en rekke studieprogrammer, faggrupper og anvendte forskningsmiljøer.  NAV vil være en aktiv deltaker, men vi ønsker også å gå i dialog med miljøer utenfor HiOA og NAV for å utvide senteret med flere partnere.   

Vi stanset opp, vi reflekterte og vi satte langsiktige mål. Og på inkluderingskonferansen tok vi hverandre i hånden, Yngvar Åsholt og jeg.  Yngvar er kunnskapsdirektør i NAV, og  i stedet for å klippe en snor, knøt vi sammen to tau.  Nå har vi knyttet bånd.  For å bygge ny kunnskap om et svært viktig område for Norge.    

P1080709.MOV.03_19_49_33.Still010 cropped

Følg rektoratet

Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.  

Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg.  Du finner ham også på Facebook, Twitter og LinkedIn.

Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.

Kategorier
Ukategorisert

At the doorstep… hesitating

Congratulations!

You’ve been admitted to a fine institution for higher education and research.  Now you’re here, and this is your first day.  

Think about how lucky you are.  The competition was hard, that’s true.  But you don’t even have to pay for the privilege.  Your neighbours do that.  Your family, the people you meet on the street.  We, as a society, decided to provide free college and university education.  There is no tuition.

Why do we do that?  Why do all of us participate in paying for your education?  The answer is simple; it is in our interest.  We all benefit; we recognize the significant return on investment.  Universities and colleges are powerful instruments to develop our society towards equal rights, social mobility, welfare, financial security and economic growth.  They develop our society through knowledge and competence.

Oslo and Akershus University College is a significant contributor.  We develop knowledge and we make it available for our national goals, our industry, our health sector, our education sector, other universities, for those who can turn this knowledge into change, into action, into development.

The knowledge we bring to you and thousands of other students, as well as the knowledge we develop through our research, will improve people’s health and wellbeing, will develop new products and create new jobs, will develop international relations, will make it possible to organize and run this society, which is getting increasingly complex.  That is why our research groups and study programs in economy, computer science, management, teacher education, nursing, and a long list of other, are so important.

And you are a part of this.  You, the students, may be the most important part.  You’re not only a receiver of information.  You make us focus, you sharpen our thinking, you ask the critical questions, you have another insight and understanding than we have.  And you demand substance, you demand relevance, you demand clarity of thought.  

But right now, maybe you don’t.  Maybe you’re standing in the door, not sure if you want to enter?  Hesitating.  You can still turn, walk away.  For what’s awaiting you inside?  You probably don’t know very well, it is a mystery.  Maybe you are a bit nervous, maybe you’re really scared.  Other students around you seem so confident.  And you’re not.  

I am also standing at the doorstep.  I started in this job a week ago.  I am also uncertain and a bit scared.  I am not sure what’s expected of me.  I am also been tempted to turn away.

But no.  We’re not going to do that.  You and I will enter this door.  We will be brave.  At least we will do our best to feel brave. Because we should embrace this opportunity.  We shouldn’t do this half-way. It is too important for us.  For all of us,

There is a phenomenon called the butterfly effect.  Our planet is so amazingly complex, and all the parts have effect on each other in a multitude of ways.  The butterfly effect is a consequence of the sensitive dependence on initial conditions.  This means that a small change can result in large differences later.  Think about a butterfly flapping her wings i Spain causing rain in Oslo several weeks later.

And stretching it we can use the butterfly effect as a metaphor of consequences of decisions in your lives.  Every little thing you do these years as a student may have big consequences in ten years, in twenty years.  Big consequences.  Every little thing you do.  Or don’t do.  These years decide the rest of your lives.

So I would like to ask you to promise me something:  Put your heart into these years.  Believe in yourself.  Be critical.  Be prepared.

But do not only put your heart into the studies.  Find a hobby.  Be a good friend.  Call home. Care for your friends. Go for a run. Go to the movies with a pal.   Visit an old relative.  Get engaged in what’s important. And ask for help when you need it.  

Good luck

Kategorier
Studenter og studier

På dørstokken…nølende

Kjære student.  La oss tenke litt over hvor heldige vi er, du og jeg. Jeg har en fantastisk spennende jobb og får være med på å gjøre noe som er fabelaktig viktig for samfunnet. Du har fått en studieplass ved en fabelaktig spennende institusjon som gir deg et verktøy en grunnlag, til å gå ut i verden og møte framtiden.  

HiOA er ettertraktet, med tydelige tradisjoner, lang erfaring og sterk utvikling. Og det er hard plass om studieplassene.  Det er til og med slik at du ikke betaler for den.  Det gjør naboene dine, familien din, folk på gata,… vi som samfunn har gått sammen om å bygge og betale for en helt fantastisk universitets- og høgskoleektor. Så det er ikke sant det jeg nettopp sa at du ikke betaler for utdannelsen din, du er med på å betale for den, igjennom skatter og avgifter, sammen med alle andre.

Hvorfor gjør vi det?  Hvorfor er vi alle med på å betale for utdannelsen din, for utdannelsene våre?  Det gjør vi fordi vi alle tjener på at du tar deg en høyere utdanning. Universiteter og høgskoler er verktøy for samfunnsutvikling, en samfunnstutvikling i retning mot like rettigheter, sosial mobilitet, velferd, økonomisk trygghet og vekst.  En samfunnsutvikling drevet fram av kunnskap og kompetanse.  

Høgskolen i Oslo og Akershus bidrar sterkt til dette.  Kunnskapen vi utvikler og formidler stiller vi til rådighet for samfunnet vårt, for de nasjonale oppgavene våre, for næringslivet og arbeidslivet vårt, for helsevesenet vår, for de nasjonale institusjonene våre. Kunnskapen vi formidler, til deg og tusenvis av andre studenter, og kunnskapen vi utvikler, vil bedre helse og velferd, vil utvikle nye produkter og skape nye arbeidsplasser, vil utvikle de internasjonale relasjonene våre, vil gjøre det mulig å organsiere og drive dette samfunnet som blir mer og mer komplisert for hvert eneste år som går.  Det er derfor fagmiljøene våre i økonomi, i informatikk, i offentlig ledelse, i lærerutdanning, i sykepleie, og en rekke annet, er så viktige.

Og du er en del av dette.  Du, studentene, er kanskje den viktigste delen.  Du er ikke bare en mottaker av kunnskap.  Du fokuserer og skjerper tenkingen vår, du stiller kritiske spørsmål, du har en annen innsikt og forståelse enn oss.  Du krever substans og du krever relevans.  Du er en del av kunnskapsutviklingen.

Og dere skal være med på dette.  Linn. Ståle. Awij. Hilde. Ida. Og alle dere andre.

Du står på en terskel, en dørstokk.  På vei inn i et nytt hus.  Og kanskje nøler du litt.  Skal du gå inn?  Du kan fortsatt snu og gå videre, til en annen dør, et annet hus, en annen opplevelse.  For hva er det som venter deg inne i dette huset?  Hva skjer der inne? Hvil du mestre dette? Og hva med de andre som står ved siden av deg ved dørstokken. De ser ut som om de har alt under kontroll. Vil du klare dette?  

Jeg står også på en dørstokk. Jeg startet i denne jobben for en uke og en dag siden.   Jeg er også usikker og litt redd.  Det har også vært fristende for meg å ikke gå in døren.  

Men det skal vi ikke gjøre!  Ikke fanden!  Vi skal gå inn døren.  Og vi skal gå inn døren tøffere enn toget.   

For ikke gjør dette halvveis når du først skal gjøre det!  Det er for viktig til det.  Det er for viktig for deg. Og det er for viktig for alle rundt deg.

Det er et fenomen som kalles sommerfugleffekten. Kloden vår er så utrolig kompleks, og alle delene påvirker hverandre på så mange måter; vi forstår det ikke helt. Men sommerfugleffekten går ut på at en bitteliten handling kan få store konsekvenser.  En sommerfugls vingeslag i Brasil kan, fordi det ene fører til det andre, føre til en regnskur i Bergen.  

Og kanskje vi kan bruke sommerfugleffekten som en metafor som spiller på kompleksiteten i livene våre.  Hver minste ting du gjør i disse studieårene, ubetydelige som de noen gang kan virke, vil kunne ha store konsekvenser for deg om to år, om ti år, om tjue år. Store konsekvenser.  Hver minste ting du gjør. Og hver minste ting du ikke gjør.  Disse årene bestemmer resten av livet ditt.  Hele resten av livet.

Så jeg ber deg om å love meg noe: Legg sjela inn i studiene. Ikke ta noe bullshit. Tro på deg selv.  Vær kritisk. Vær forberedt.   

Og så ber jeg deg om noe mer.  Legg sjela inn i disse studieårene, ikke bare studiene. Dyrk en hobby.  Vær en god venn. Ring hjem. Ha omsorg for dine studiekamerater.  Engasjer deg i det som er viktig.  Besøk en gammel slektning.  Ta en løpetur. Gå på kino med en studiekamerat.  Og be om hjelp når du trenger det.

På bildet ser du en samling med nye studenter ved HiOA i Sandvika ved semesterstart høsten 2015.