Kategori: Ukategorisert

Kategorier
Digital kultur OsloMet Politikk og samfunn Ukategorisert Universitet og samfunn

Drapsroboter på en tirsdags kveld

Verden er i full fart på vei inn i et nytt våpenkappløp.  Det er drevet fram av fagområdet kunstig intelligens.

Tirsdag 18. Juni klokken 18 lanseres et opprop fra norske akademikere og teknologer.  Oppropet ber regjeringen om å arbeide for at beslutningen om å ta et menneskeliv aldri skal overlates til en maskin. Oppropet har, allerede før den offentlige lanseringen, fått støtte fra mer enn 600 personer, deriblant mer enn 140 eksperter i kunstig intelligens og en rekke toppledere og rektorer.  

Lanseringsseminaret vi finne sted på OsloMet, Pilestredet 46, og på listen over innledere står

Toby Walsh  er professor i kunstig intelligens ved University of New South Wales i Australia.  Han er medlem i det australske vitenskapsakademi, mottaker av den prestisjetunge Humboldt Research Award og forfatter av to bøker om kunstig intelligens for det generelle publikum.  Han er en ledende internasjonal stemme i diskusjonen om autonome våpen, og har i den forbindelse talt i FN i New York og Geneve om problemstillingen,

Cecilie Hellestveit forsker på internasjonal lov og væpnet konflikt. Hun har deltatt som individuell ekspert i det første ekspertpanelet om autonome våpen under Våpenkonvensjonen i Geneve, bidratt til en antologi om internasjonal lov og dødelige autonome våpensystemer, og skrevet om syntetisk biologi og folkerettens forbud mot biovåpen i Routledge Handbook on War, Law and Technology. Hellestveit er tilknyttet det nyopprettede folkerettsinstituttet (NAIL) og er medlem av Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland.

Morten Irgens er prorektor for FOU ved OsloMet.  Han har en doktorgrad innen kunstig intelligens, og begynte sitt arbeid innen området på slutten av åttitallet ved Avdeling for kunnskapsbaserte systemer ved Senter for industriforskning. Han er grunnlegger av Actenum Corporation, et Canadisk AI-basert programvarefirma, grunnlegger av Confederation of Laboratories for Artificial Intelligence Europe (CLAIRE), som organiserer 3 000 forskere og 280 laboratorier og institutter innen kunstig intelligens i Europa, og initiativtaker til Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium (NORA), en koalisjon av AI-forskningen ved syv universiteter og to forskningsinstitutter i Norge.  

Programmet varer i omtrent en time, etterfulgt av fingermat og mingling.

Påmelding: https://forms.gle/sTX4J4pVUYhkjBpm9

 

Kategorier
Ukategorisert

NORA er etablert

NORA (Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium) er nå i gang med sin virksomhet. Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre tilstøtende fagområder relevant for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens.

Hva er kunstig intelligens (KI)?

Kunstig intelligens kan i korte trekk oppsummeres som samlingen av metoder og teknologier som gjør det mulig for maskiner å lære av erfaring, tilpasse seg nye situasjoner og utføre oppgaver vi oftest tenker på som forbeholdt mennesker.

Hva er NORA?

NORA er et konsortium etablert av Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, OsloMet, Universitetet i Bergen, Norges miljø og biovitenskapelige Universitet, Simula Research Laboratory AS og Universitetet i Oslo. NORA-samarbeidet ble første gang annonsert i Khrono (LENKE) den 2. oktober 2018. Det er etablert et eget styre for NORA. Dette styret har hatt sitt første møte og professor Pinar Heggernes, Universitetet i Bergen, er valgt til NORAs første styreleder. NORA-styret har besluttet at Universitetet i Oslo skal være vertskap for sekretariatet for NORA og så fort som praktisk mulig vil stillingen som daglig leder for NORA-sekretariatet bli utlyst. Interessen for NORA er stor og en mekanisme for opptak av nye medlemmer og et eget nettsted er under etablering.

Hvorfor NORA?

Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre fagområder relevant for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens. Det er behov for å synliggjøre partnernes forskning og utdanning på området og NORA skal stå for ulike arrangementer, skape møteplasser for forskere og studenter, samarbeide om utdanning, og etablere og vedlikeholde et nettsted med oversikt over partnernes aktiviteter på området.

NORA skal videre bidra i utvikling av forskningsprosjekter hos og på tvers av konsortiets partnere, være en aktiv pådriver for innovasjons og entreprenørskap på området, samt bidra til å styrke samarbeidet mellom partnernes forskningsmiljøer og næringslivet. NORA skal videre bidra i posisjonering av norsk KI-forskning på den internasjonale arena og ha et særlig ansvar for å utvikle aktiviteter rettet mot Horizon 2020 (og Horizon Europa).

NORA skal arbeide for økt forståelse for de muligheter som kunstig intelligens gir, de begrensinger som er knyttet til bruk av kunstig intelligens, og sist men ikke minst bidra til økt forståelse for etiske og samfunnsmessige forhold knyttet utvikling og bruk av kunstig intelligens.

Med hilsen NORAs styre,

  • Pinar Heggernes UiB (leder)
  • Anne Cathrine Gjærde, NMBU
  • Ole-Christoffer Granmo, UiA
  • Morten Irgens, OsloMet
  • Kenneth Ruud, UiT
  • Rachel Thomas, Simula
  • Morten Dæhlen, UiO

 

 

Kategorier
Intern interesse Ukategorisert Universitetskultur

Boosterprogrammet

Omfanget av FOU-produksjonen på OsloMet har år etter år og med stødige skritt økt. For noen år siden organisert fakultetene forskningen i forskningsgrupperfordi ulike undersøkelser og rapporter har vist at dette er en effektiv metode for å institusjonalisere forskningen og heve forskningsaktiviteten i alle stillingstyper. På alle nivåer i organisasjonen har det blitt utført et systematisk arbeid og tatt strategiske grep.   FOU-utvalget har fått en større strategisk rolle, fokus på FOU har blitt styrket i alle deler av universitetets administrasjon, et ”Forskningsadministrativt ledernettverk” har blitt etablert og koordinert med FOU-utvalget, og alle fakultetene har fått egne seksjoner for FOU-støtte.

For tre år siden flyttet vi fokuset til fellesadministrasjonens avdeling for FOU-støtte fra å være reaktiv til å bli proaktiv. I stedet for å et sted hvor forskerne henvendte seg, har vi utviklet en rekke programmer, kurs og workshops for kompetanseutvikling. Et annet eksempel er at bidrag til søknadsskriving nå har som et viktig delmål å utvikle fagmiljøet som søker, ikke bare vinne prosjekter (og dermed også gå igjennom alle tilbakemeldingene og fagfellekommentarene sammen med fagmiljøene). Et tredje eksempel er utvikling av utviklingsprogrammer som Booster- og Individprogrammene.  Jeg vil skrive litt om individprogrammet en annen gang, og heller formidle noen ord om Boosterprogrammet nå.

Boosterprogrammet er rettet mot forskergrupper og tydelig identifiserte faggrupper. Målet for programmet er at hver av de deltakende forskergruppene skal

  1. etablere et overordnet forskningsprogram, en slags forskningsstrategi med felles forskningsmessige mål,
  2. etablere en klar plan for forskningsadministrative aktiviteter,
  3. bli synlig nasjonalt og internasjonalt,
  4. delta i flere eksternfinansierte prosjekter, både som partner og leder,
  5. etablere langsiktig, målrettet samarbeid med viktige nasjonale eller utenlandske eksterne miljøer, og
  6. bli et viktig miljø for doktorgradsstudenter og postdoktorer.

Alle de deltagende forskergruppene går gjennom et tre år langt program som er organisert i tre faser:

Fase 1 – kartlegging: Vi kartlegger gruppenes sterke sider og utviklingsmuligheter og finner fram til relevante finansieringskilder.

Fase 2 – strategi: Vi utvikler en strategi for innhenting av ekstern finansiering, validerer ulike søknadsideer, profilerer gruppen og hever søkerkompetansen.

Fase 3 – posisjonering: Vi jobber med konkrete søknader og posisjoner oss mot kommende utlysninger.

Gruppene får et skreddersydd opplegg tilpasset sine behov. Alle forskningsgrupper som deltar i Booster-prosjektet får

  • en stipendiatstilling finansiert av OsloMet
  • egne strategiske midler til oppfølging av aktiviteter
  • tett oppfølging av dedikerte medlemmer fra avdelingen for FOU-støtte
  • frikjøp av tid til oppfølging av søknader
  • gratis konsulenthjelp fra eksterne aktører som OsloMet har avtale med

Avdelingen for FOU-støtte bidrar med

  • rådgiving til oppdatert profil for forskningsgruppa på nett for økt synlighet
  • spesialiserte kurs
  • CV-analyse for gruppens medlemmer sett opp mot EUs CV-mal
  • oversikt over faglige arrangementer og nettverk nasjonalt og internasjonalt

Samlet sett er et mål at halvparten av gruppene skal ha sikret deltakelse i større nasjonale eller internasjonale prosjekter etter tre år.  En første pulje på fem grupper ble startet høsten 2016 og en andre pulje på fem grupper høsten 2017, slik at i alt ti forskergrupper på OsloMet nå er i gang. Aktivitetene inneholder aktiviteter som for eksempel at nettside og film om forskningsgruppen eller forskningsprogrammet etableres, Phd-kandidat ansettes i forskningsgruppen, fremdriftsplan for ulike fase etableres, CV-ene analyseres, gruppens profil, interesser og kapasitet kartlegges,  finansieringsprogrammer og prosjektutlysninger analyseres, publiseringshistorikken til gruppens medlemmer analyseres, «grant scan»-dokument med nasjonalt og internasjonale utlysninger ferdigstilles, relevant policybakgrunn kartlegges, en analyse av andre aktører på gruppens fagormpde utføres, gruppens nettverk analyseres, prosjektporteføljen analyseres, konkurransefortrinn identifiseres, gruppenes ledere tas igjennom internt kurs i fremragende forskningsledelse, publiseringsworkshop gjennomføres, deltakerne tas igjennom ulike kompetansehevende kurs i generiske ferdigheter, oversikt over aktuelle arrangementer nasjonalt og internasjonalt etableres, «impact workshop» gjennomføres, posisjoneringsarbeid overfor Forskningsrådet gjennomføres, og søknader for Forskningsrådet og EU utvikles.

Prosjektet er «on track»; leveransene er gjennomført i tråd med prosjektplanen.  De fleste gruppene har skrevet søknader til Forskningsrådet eller EU. Gjennom programmet sikret en av gruppene, Kompetansesenteret for arbeidsinkludering (KAI), 25 millioner fra HELSEVEL for utvikling av et kjernemiljø.  Vi forventer at flere søknader om EU-tildeling vil nå opp i konkurransen i løpet av prosjektet i tråd med målsettingene.

 

Kategorier
Ukategorisert

Faglig ledelse i instituttene og studieprogrammene

Arbeidet med faglig og strategisk ledelse er utfordrende, om du er studieleder, instituttleder forskningsgruppeleder eller arbeider i fakultets- og senterledelsene.

OsloMet er i en rivende utvikling, og forventninger og krav til ledere på alle nivåer øker stadig. Universitetets FoU-utvalg inviterer ledere på alle nivåer til et miniseminar hvor 10 personer bruker 10 minutter hver for å snakke om 10 forskjellige temaer som kan være viktige eller interessante for dere. 28. februar 9 til 11, Athene, P46.

  1. Fra høgskole til universitet. Universitetsstatus, samfunnets forventninger, Strategi 2024 og konsekvensene for FOU & innovasjon ved OsloMet. Morten Irgens, prorektor.
  2. Studentblikket. Hva betyr OsloMets FoU for studentene, og hva bør den bety? Sook Berge Buer, student, Bachelor i sykepleie, OsloMet.
  3. Arbeidsplaner. Hva er en god arbeidsplan sett fra et FOU-perspektiv?  Ann-Helén Bay, dekan, Fakultet SAM.
  4. EUs strategi. Hvordan bør OsloMet posisjonere seg i EUs forskningsprogram? Arvid Hallén, rådgiver ved OsloMet, styreleder ved Høgskulen på vestlandet, tidligere direktør i Norges forskningsråd.
  5. Boosterprogrammet.  I dag og i morgen. Vibeke Moe, seniorrådgiver,  Avdeling for forskning og utvikling.
  6. Fou 2.0. Hvor og hvordan vi skal utvikle FoU-støtten i årene framover. Kristin Sverdrup, direktør for forskning- og utviklingsarbeid.
  7. Administrasjon. Stipendiater og linjeledelse. Utfordringer og mulige løsninger. Oddgeir Osland, senterleder, SPS.
  8. Transformasjon. Første stopp 2025. Barnehageforskning ved OsloMet – Med framtida i sikte. Mette Tollefsrud, instituttleder, Fakultet LUI.
  9. FOU-tiden.  FOU-tid er OsloMets største investering i FOU. Hva skal vi kreve av den? Halla Bjørk Holmarsdottir, prodekan, Fakultet LUI.
  10. Ekstern finansiering. Konkurransekraft?  Kaare Magne Nilsen, leder av Institutt for naturvitenskapelige helsefag, Fakultet HF.
Kategorier
Ukategorisert

Digitaliseringen av arbeidslivet er et nasjonalt fortrinn

Digitalisering er et hovedtema for partene i arbeidslivet.  Og det er bra, for snart setter teknologi jobben din på hodet. Står Norge godt rustet?

Teknologi forstyrrer samfunnsordningen og driver fram grunnleggende sosiale og arbeidsmessige endringer. Det er derfor vi snakker om industrielle revolusjoner. Nå argumenter mange for at vi er på vei inn i en ny.

For nå har automatiseringen også begynt å flytte seg oppover kompetansehierarkiet, og adresserer i økende grad oppgaver som krever komplekse ferdigheter, kunnskap og ofte fingerfølelse, kreativitet og resonnering. Teknologi vil i økende grad erstatte eller forenkle oppgaver utført av advokater, regnskapsførere, maskinoperatører, ingeniører, fotballdommere, oversettere, finansanalytikere, sjåfører, sykepleiere og leger.

Dette er den smarte industrielle revolusjonen, hvor datamaskiner gjør oppgaver vi trodde var forbeholdt mennesker, hvor en rekke nye teknologier smelter sammen de fysiske, digitale og biologiske verdener, og hvor alle fagområder, økonomier og næringer er påvirket, ja utfordret.

Ulike rapporter indikerer at vi i det neste tjue årene vil miste halvparten av dagens arbeidsplasser til teknologiske løsninger. Samtidig vil teknologi dramatisk endre de gjenværende yrkene og skape nye. Da er det bra at vi i Norge har et godt utgangspunkt for å styre utviklingen.

For det første er det er få land i verden som er så digitaliserte og teknologisk forberedte som Norge, og hvor teknologi er så godt distribuert og tatt i bruk.

For det andre kan vi forhandle oss inn i denne framtiden. Utviklingen vil forandre viktige samfunnsfunksjoner, utfordre store profesjonsgrupper, og skape nye konfliktlinjer i arbeidslivet. Men den norske arbeidslivsmodellen, som gir arbeidstakere en viktig rolle i organisasjonsendringer og demper uheldige omstillingsvirkninger, er et komparativt fortrinn.

For det tredje har de omfattende strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren de siste årene ført til en viktig akademisering av de profesjonsfaglige miljøene. Når fagenes kunnskapsgrunnlag, metoder og utviklingskontekst styrkes, styrkes også evnen til å ta i bruk teknologi.

Mens teknologien utvikler seg stadig raskere, endrer ikke politikk, forvaltning, utdanning og sentrale deler av arbeidslivet seg like raskt. Utviklingen i samfunnet bremses, formes og tilrettelegges av dets sosiale og kulturelle særtrekk og institusjoner. De norske særtrekkene kan nok en gang vise seg å være en av våre viktigste fordeler.

Første gang publisert i Dagsavisen.

Kategorier
Ukategorisert

HiOA må styrke sin teknologikompetanse

Om ett år får Norge et nytt universitet i Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Det vil være det universitetet i Norge som kan mest om velferdssamfunn, arbeidsliv, profesjoner, yrker og utdanning, og den største leverandøren av kandidater til velferdssamfunnets yrker.  HiOA er velferdssamfunnets universitet, et arbeidslivsuniversitet, et utdanningsuniversitet, et storbyuniversitet – og ikke minst, et teknologiuniversitet. HiOA har allerede i dag et stort teknologifakultet med regionens eneste ingeniørutdanninger, inkludert et sterkt IKT-institutt.

Teknologi er en svært sterk driver for utviklingen av samfunnet; av offentlig sektor, helsesektoren, norsk næringsliv og vår evne til å konkurrere på eksportmarkedet. Da trenger Norge kunnskapsintensive bedrifter med kompetente ansatte som forstår teknologi fra innsiden og ut. Dessverre rapporterer en stor del av europeiske og norske arbeidsgivere at de har problemer med å finne folk med den nødvendige kompetansen.

Hele 57 prosent av bedriftene som svarte på IKT-Norges medlemsundersøkelse i fjor, sier at mangelen på IKT-kompetanse er den største hindringen for videre vekst. Selskapene rapporterer ikke bare at det er vanskelig å finne kandidater, men også at innholdet i utdanningene ikke matcher behovene for kompetanse. Problemene med å sikre tilstrekkelig fremtidig IKT-kompetanse har spesielt store konsekvenser for Osloregionen, som med nesten 100.000 teknologiarbeidsplasser er Norges desidert største teknologiregion. Her har HiOAs teknologifakultet en særlig viktig rolle å spille.

Men det er en annen, og kanskje viktigere, grunn til at dette fagfeltet blir viktig for både HiOA og Norge fremover; teknologi definerer vår samtid. Det er nå nesten 7 milliarder mobilabonnenter i verden og 40 prosent av menneskeheten er på nettet. Kunnskap, produkter og tjenester har blitt tilgjengelig for flere mennesker enn noen gang før i menneskehetens historie. Vi genererer i fellesskap massive datamengder hver dag og hvert minutt gjennom blant annet smartmobiler og såkalte «wearables».

Og vi får stadig smartere systemer. Kombinasjonen av massive datamengder, maskinlæring og resonneringsteknologier gjør at utviklingen ikke lenger bare dreier seg om effektivisering og erstatning av muskel- og rutinearbeid. Nå utfordres kunnskapsarbeidere, men gir samtidig kunnskapsarbeidere mulighet til å gjøre ting man aldri før har kunnet gjøre.

Norge er et av de landene som går raskest inn i denne framtiden. Vi er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og vår kostnadsstruktur gjør at teknologi innføres raskere enn i andre land. World Economic Forum har plassert oss i toppsjiktet over verdens mest «digital-kapable» land. I denne posisjonen har vi få andre å lene oss på når vi går inn døren til framtiden. Vi har få andre vi kan ringe når vi møter utfordringene, for vi vil være blant de første som møter dem. For at Norge skal tre inn i denne framtiden på en best mulig måte, må vi kombinere digital kompetanse med annen kompetanse, fra samfunnsfag, sosialfag og pedagogiske fag til helsefag, realfag og øvrige teknologifag.

Derfor kan Norges neste universitet spille en spesielt viktig rolle. HiOAs kombinasjon av fagmiljøer og kompetanser plasserer oss i en unik posisjon til å forstå bredden og dybden av digitalisering, fra detaljene i den pådrivende teknologien til konsekvenser for arbeidsliv, offentlig sektor og samfunnsutviklingen.

Denne utviklingen kan snu opp ned på yrkene og profesjonene vi utdanner til. 20.000 studenter må forberedes på en ukjent fremtid. For eksempel så kan teknologi gjøre sykepleiere bedre til å stille diagnoser enn leger gjennom bruk av teknologiske verktøy – hva skjer da med innholdet i profesjonene? HiOA må ikke bare forstå utviklingen, men også hvordan vi skal utvikle mer relevante studieprogrammer og levere kunnskapsformidling for framtiden.  HiOA skal forstå denne utviklingen.

Det første steget i vår utvikling er at vi styrker vårt teknologifakultet. Denne uken skrev vi under på en samarbeidsavtale med IBM. I styremøtet i mai vil vi diskutere etablering av et forskningssenter i digitalisering i samarbeid med Simula Research Laboratory. Vi arbeider med å utvikle et styrket masterprogram i IKT, og etablere et helt nytt doktorgradsprogram som inkluderer digitalisering som vil fokusere på å utvikle kandidater på toppnivå for næringsliv og offentlig sektor. Etterhvert vil vi etablere strategier for å utnytte denne kompetansen til å styrke digitaliseringsaspektet i alle våre fag og utdanninger.

HiOA blir et universitet neste år – men vi blir en ny type universitet i norsk sammenheng.  Osloregionen vil med det få et sterkt profesjons- og teknologiuniversitet.

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
OsloMet Ukategorisert Universitet og samfunn

HiOA vokser

I de siste tiår har høyere utdanning gått fra å være eliteutdanninger til masseutdanninger. Fra 1975 til 2015 har antallet studenter ved universiteter og høgskoler økt fra drøyt 70 000 til snaut 270 000. Bare siden 2010 har det vært en økning på 23,3 prosent, eller mer enn femti tusen studenter, som kan ses i Figur 1 under.  Antall studenter har altså økt raskere enn befolkningsveksten, og vi har nå aldri hatt en større andel av befolkningen i høyere utdanning. 32,2 prosent av befolkningen har høyere utdanning av kort eller lang art som høyeste utdanning, sammenlignet med 25,1 prosent i 2005 og 19,1 prosent i 1995.

Veksten i universitets- og høyskolesektorens er ikke bare en funksjon av økte ungdomskull og økt kunnskapsbehov i arbeidslivet.  Veksten er også en funksjon av sektorens betydning for samfunnet. Høyere utdanning har flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universiteter er nå en viktig nasjonale ressurs for mange politiske prioriteringsprosesser og kilder til ny kunnskap og nytenkning. De er tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, de er bidragsytere til innovasjon, de er tiltrekkere av talent og kompetanse internasjonalt, de er ankerinstitusjoner for profileringen av hovedstaden som en kunnskapsregion i Europa, de er verktøy for sosial utvikling og mobilitet, og de er bidragsytere til sosial og kulturell vitalitet.

Denne økningen har vært ønsket nasjonal politikk. Regjering og Storting har over tid tilpasset antallet studieplasser og lagt til rette for en stegvis utvikling gjennom reformer og fusjoner.

HiOA har tatt en del av økningen, og har fra 2010 til 2016 økt antallet studenter fra 16 404 til 20 460, en vekst på mer enn fire tusen studenter, eller nesten 25 prosent på seks år, som vist i Figur 2. Inkludert i disse tallene er våre masterstudenter, som har økt fra 1 475 til 2 331.  Også på doktorgradsnivå har HiOA vokst betraktelig, og har nå 210 studenter på sine seks egne programmer.

Imidlertid har HiOAs vekst vært lavere enn veksten i etterspørselen i Osloregionen.   Selv om Osloregionen vokser betraktelig raskere enn resten av landet, har HiOA kun vokst i takt med landsgjennomsnittet for sektoren (og redusert sin posisjon i sektoren i forhold til en del andre institusjoner).

Et viktig utgangspunkt i diskusjoner om høyere utdanning er at styrkingen av betydningen for samfunnet vil fortsette, og at institusjonene vil spille en stadig viktigere rolle i det moderne samfunn.  Da kommer spørsmålet om vekst på bordet. Vi kan ikke ignorere den økende kunnskapsetterspørselen i samfunnet og det økende behovet for høyt utdannet arbeidskraft, men hvordan vi møter denne framtiden kan være svært forskjellig.

Når HiOA i 2018, som Norges yngste universitet, ser framover, hva vil vi tenke om vår rolle? Hva vil vi tenke om å være et arbeidslivsnært og samfunnsnært universitet i Europas raskest voksende hovedstad? Hva vil vi tenke om hvordan vi skal møte det økende behovet og den økende etterspørselen i vår region?  Hvordan vil vi sikre en god og godt planlagt utvikling?

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
Ukategorisert

Norges digitale fortrinn

Norge er helt avhengig av teknologi og teknologikompetanse for å fungere, for å skape verdier og arbeidsplasser, og for å møte morgendagens store utfordringer.  Nå tar utviklingen et nytt sprang framover, og vi er på vei inn i ny teknologidrevet samfunnsomveltning.  Det som er interessant, og også litt skummelt, er at vi er blant de som går først inn i denne framtiden. Vi er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og vår kostnadsstruktur gjør at teknologi innføres raskere enn i andre land – med alt som det medfører.

Muligheter for Norge

Digitalisering er en måte å møte samfunnets utfordringer, en måte å skape verdier, og en måte å skape et bedre samfunn. Digitalisering dreier seg om vår evne til å bruke mulighetene teknologien gir til å tenke helt nytt, utvikle nye forretningsmodeller, nye forbruksmønstre, nye måter for institusjoner å organisere seg, nye måter å se på sin egen karriere, nye måter å være tilknyttet samfunnsøkonomien, og bedre måter å fornye tjenester og prosesser i offentlig sektor.

Siden vi er blant de første, har vi altså et stort rom av muligheter. Vi kan legge retning for den teknologisk baserte samfunnsutviklingen, øke kvaliteten og redusere kostnadene på vårt virke, og ikke minst skape nye produkter og tjenester som vil være etterspurte i verden.

Utfordringer for Norge

Men digitalisering driver ikke utviklingen mot en rosenrød framtid av seg selv.  Utviklingen gir mange utfordringer, fra mulighet for massiv overvåkning, redusert nasjonalkontroll og bortfall av personvern, til et polarisert arbeidsmarked, arbeidsledighet og en utdanningssektor i utakt med arbeidsmarkedet.

Dette er en utvikling hvor spesielt profesjonene vil bli utfordret. Det er vanskelig å se hvordan denne utviklingen ikke vil snu opp ned på eksisterende profesjonsfag, og kanskje eliminere noen og føre til opprettelsen av nye. Og det kan hende det ikke er arbeid nok til alle; ikke fordi vi ikke har råd til full sysselsetting, men fordi vi kan produsere velferd og gode liv til alle ved hjelp av teknologi.

Hva vi trenger mer enn andre

Vi har altså både store muligheter og store utfordringer. For å se mulighetene som byr seg, for å fange dem opp, og for å redusere risikoen utviklingen bringer, er det én ting vi må ha i monn: Kunnskap.

Javisst har utviklingen av moderne økonomier blitt mer og mer avhengige av universiteter, forskningsinstitusjoner og teknologibedrifter.  Javisst vil denne avhengigheten vil øke sterkt i årene framover.  Javisst er dette også tilfelle for Norge.

Men dette er kanskje viktigere for Norge enn for de fleste andre land i verden. Vi er blant de første til å gå inn i denne framtiden, og vi vet ikke helt hva vi går til. Vi har ingen å se til, ingen til å inspirere oss til å utnytte mulighetsrommet.  Og vi har ingen å ringe til når vi møter utfordringene og når ting går galt.  Det er mer risikabelt å være blant de første.

Norge trenger altså å være svært påpasselige med å vedlikeholde og utvikle en sterk aktivitet innen høyere utdanning og forskning, og styrke IKT-fagene. Det er nødvendig, men det er ikke nok.  Vi må styrke digital kompetanse generelt, og stimulere til tverrfaglig tilnærming til samfunnsutfordringene vi vil møte. Digitalisering handler nemlig ikke om teknologi alene. Det er landene som evner å kombinere digital kompetanse med annen kompetanse, fra samfunnsfag, sosialfag og pedagogiske fag til helsefag, realfag og teknologifag, som vil klare denne utviklingen best, som vil utnytte mulighetsrommet og redusere de uheldige sidene.

Optimisme for fremtiden

I dag er det vanskelig å se hvor digitaliseringen vil bringe oss.  De jobbene som har blitt borte de siste tiårene har alltid blitt erstattet av nye. Vi fortsetter å tro på Norges innovasjonsevne, og klarer vi å sikre en bred, tverrfaglig digitaliseringskompoetanse så kan vi skape spennende nye markeder som vil erstatte tapte arbeidsplasser og ta Norge enda et skritt videre i byggingen av en moderne velferdsstat. En ting er klart; våre fortrinn kan bidra til at vi fortsetter å være i digitaliseringens verdenstopp. Lykkes vi så vil Norge øke sin verdiskaping og produsere bedre og mer effektive tjenester som øker livskvaliteten vår.

Først publisert i Dagens Næringsliv fredag 3.mars

Av Morten Irgens, prorektor FoU HiOA og Olav Lysne, professor ved Simulasenteret og UiO.

 

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
Ukategorisert

Ledelse og strategi ved Høgskolen i Gjøvik

Strategi: Posisjonering for oppkjøp. Inspirasjon: Gründerkultur. Resultat: NTNU

Statsråd Røe Isaksen besøkte NTNU i Gjøvik første uken i 2016, og ble tatt i mot av viserektor Jørn Wroldsen. Wroldsen er den som har ført Høgskolen fra obskuritet til en høyt ansett forskningsintensiv institusjon. I dag er det ingen i Norge som har vært så lenge i toppledelsen i universitets- og høgskolesektoren som ham, fra 1997 som prorektor og deretter hele femten år som rektor fram til overdragelsen av institusjonen til NTNU for noen dager siden.

En strategi for sammenslåing

Jeg ble en del av Wroldsens ledergruppe i 2009 og fikk være med på noen helt fabelaktige og fascinerende år. Wroldsen har i hele sitt virke hatt som strategi å prioritere fram spissmiljøer, satse på kvalitet, bli svært internasjonale, og i det hele tatt å utvikle HiG til en forskningsintensiv høgskole. Ledergruppa til Wroldsen var helt enige om at høgskolens framtid ikke ville se lys ut uten å øke antall studenter og utvikle omdømmet gjennom å styrke høgskolen sterkt akademisk. En viktig komponent i dette var å vinne universitetsakkreditering.  Og gitt størrelsen og spesialiseringen til høgskolen, ville den eneste veien være igjennom å posisisjonere HiG for sammenslåing med andre, en strategi som etterhvert ble uttrykt som en utvikling mot «en attraktiv campus i et fremtidig universitet i innlandet».

Demografien var nemlig ikke på HiGs side. Mange nittenåringer ønsker å flytte til en større by og velger studier deretter; de som velger studier foran sted vil søke seg til institusjoner med sterkt omdømme.

Inspirert av gründerkultur

Men strategien måtte ta utgangspunkt i at høgskolen hadde svært små ressurser.  I Norge er ikke grunnfinansieringen til høgskolene og universitetene fordelt etter miljøenes dyktighet, potensiale eller viktighet for samfunnet, men etter hvilken institusjon man tilhører. Har man lite penger og ønsker å vokse har man noe til felles med gründerbedrifter, og HiG valgte å tenke som en. Seks ting som suksessfulle gründerbedrifter som regel gjør, og som HiG lot seg inspirere av, er

  1. Fokusér
  2. Skaff venner
  3. Skaff penger
  4. Lag bølger
  5. Løp raskt
  6. Vær heldig

Vi fokuserte og utviklet noen få samfunnsviktige fagmiljøer. Vi skaffet venner igjennom å bygge sterke internasjonale og nasjonale nettverk av støttespillere, og ansatte utlendinger med sterke akademiske nettverk. Vi prøvde å lage så mye bølger vi bare kunne, og ble dyktigere til å være i mediene.

Vi ble flinke til å løpe fort, til å starte aktiviteter, inkludert eksternfinansiert forskning og studieprogrammer. Det gjorde vi selv om ikke organisasjonen hadde det nødvendige administrative støtteapparatet ferdig. Vi hadde ikke råd til å bygge alle strukturer og støtteapparateter før vi startet aktivitetene, og for å bruke en militær metafor, så håpet vi att forsyningslinjene ville klare å ta igjen initiativene før noe gikk galt.  Jeg husker jeg presenterte strategien i Kunnskapsdepartementet, hvor jeg understreket at den hadde høy risiko. «Før eller senere vil noe gå galt, før eller senere vil dere få høre dårlige nyheter fra HiG, men det er en nødvendig konsekvens av en strategi for å bli svært gode med svært små midler. Hvis dere ikke ønsker at vi skal gjøre dette så fortell oss det nå.» Vi fikk fortsette, og Wroldsen imponerte Kunnskapsdepartementet i etatsstyringsmøtene år etter år. Når han ble spurt om risikoen, var svaret «Ja, det har høy risiko. Hva så?»

Og vi var heldige og fikk penger. Regionen gjorde en sterk innsats for å styrke høgskolene i innlandet. Planen var å bygge opp institusjonene akademisk, etablere det nødvendige antallet master- og ph.d.-programmer, fusjonere institusjonene og etablere Innlandsuniversitetet.

Fra Innlandsuniversitetet til NTNU

Men etterhvert ble fusjonsdiskusjonene anstrengte og i 2012 havarerte innlandsuniversitetsprosjektet.  Strategien hadde lenge vært å posisjonere HiG for fusjon eller virksomhetsoverdragelse, nå gjorde vi det klart at det kunne gjøres gjennom andre partnerskap. Det var en helt naturlig konsekvens av vår analyse: Innlandsuniversitet ville ikke la seg gjennomføre, men HiG ville på sikt heller ikke være levedyktig alene.

De mulige sammenslåingene var flere, med Høgskolen i Oslo og Akershus, med Lillehammer alene, i et treparts innlandsuniversitet, med Høgskolen Buskerud/Vestfold.  Men tydeligst på listen var NTNU (selv om det var mange interne diskusjoner om det).  Vi hadde tidlig samtaler på ulike plan, og allerede i februar 2013 snakket Jørn med NTNUs rektor Gunnar Bovim. Det var omtrent ett år før Røe Isaksen annonserte sin plan om konsentrasjon  i sektoren. HiG var med andre ord godt posisjonert når det politiske mulighetsrommet åpnet seg opp.

Internt kalte vi det for posisjonering for å bli «kjøpt opp». Vi mente NTNUikke kunne vokse seg større på organisk måte. Vi mente også at hvis NTNUhadde et foretaksperspektiv ville neste steg være «oppkjøp» av spesielt dyktige spissmiljøer, i geografier, fagområder og industrier hvorNTNU var underrepresentert.

Og vi hadde hadde mye på plass, med noen attributter som måtte være fristende for NTNU. Vi hadde spisskompetanse, var svært internasjonale, lå på Østlandet i nærheten av Oslo og Gardermoen, var knyttet til vareproduksjonsindustrien på Raufoss, og NTNUs søsterinstitusjon,SINTEF, var allerede etablert i nabolaget. I 2012 hadde HiG den største tildelingen av EU-midler per ansatt i hele universitets- og høgskolesektoren, hadde etablert et av Europas største akademiske miljø innen cybersikkerhet, og begynte å bli lagt merke til.

Det som skulle til

For å sette slike mål og lykkes i å nå dem, må topplederen ha sterke kvaliteter. Wroldsen har flere kvaliteter som var svært viktige for høgskolens utvikling. Han er en forsker og vitenskapsmann som forsto forskningens fundamentale posisjon i høgskolenes utvikling.  Det høres opplagt ut i dag, men det var det absolutt ikke i 1997, heller ikke i 2010.

Dessuten er Wroldsen tålmodig. Og han er helt trygg på seg selv. Kanskje det er fordi han er professor i kvantefysikk og har H.M. Kongens gullmedalje. Eller kanskje det bare er slik han er.

Men en svært viktig egenskap ved Wroldsen som ofte ikke blir lagt merke til, er at han alltid har flyttet sine medarbeidere fram i rampelyset, og ofte foran seg selv. Slik har han dyrket fram ledergrupper hvor den enkeltes motivasjon og energi ble utnyttet til det fulle. Det har et navn: Ledelse.

 

(Artikkelen har først stått på trykk i Oppland Arbeiderblad.) 

Kategorier
Ukategorisert

We’re Still in the Age of the Butterflies

55 years ago on this day, three sisters were clubbed to death by the secret police in the Dominican Republic. The United Nations has chosen November 25 as the International Day for the Elimination of Violence Against Women, in memory of the sisters Mirabal, in homage to all women in the world, and to support and energize everybody all over the world who try to stop the violence.

My heart was beating faster as I stepped through the doors to the reception area at the Brussels Airport. I had flown in from Vancouver while F had arrived from Tokyo a few days earlier.  We had not seen each other for months, and it was only a week until our wedding.  I saw her immediately, of course, standing right across the floor, just inside of the ropes, with a big smile. A little girl was clutching her hand, looking at me a bit skeptically. F lifted her little goddaughter so I could give her a hug.  «Camila will be with us until Minou arrives.»

I was thinking about this episode today; and of Minou and her daughter Camila. For it is a special day. On this day 55 years ago, on November 25 1960, Camila’s grandmother and her sisters, Minerva, Maria Teresa and Patria Mirabal, were clubbed to death by General Rafael Trujillo’s secret police. And the United Nation’s General Assembly has chosen this date as the International Day for the Elimination of Violence against Women, in memory and in homage to the brave sisters.

General Rafael Trujillo held absolute control over the Dominican Republic for 30 years. His formula for holding power was simple. More than 30,000 people were executed during his regime.

Trujillo was known to use his power to have his way with young women, and the families of the bourgeois feared the invitations to balls and dinners at his residences. The young Minerva defiantly withstood Trujillo’s attempts at seduction. Under a New Year’s celebration in San Cristobal,Trujillo asked Minerva if she agreed with his political ideology.  Minerva replied that politics did not interest her. «And what if I send my subordinates to conquer you?» said Trujillo. Minerva replied «And what if I conquer your subordinates?» [1].

Minerva studied law and became a lawyer, but was declined a license to practice. Minerva and her sisters, Maria Teresa, Patria and Dedé, became involved in the political movement against Trujillo, and together they formed a group they called «The movement of the fourteenth of June», named after the date of a massacre Patria had witnessed. The sisters nom de guerre became «the Butterflies» – Las Mariposas.

But Minerva and María Teresa were discovered, imprisoned, mistreated and raped. Fortunately Trujillo’s regime  experienced an increased international opposition, and the Organization of American States sent observers to the country. This was probably the reason why a number of female political prisoners, including Minerva and María Teresa eventually were released.

But Trujillo had a problem. The Butterflies were becoming a strong symbol of the resistance against him. 25. November 1960, on the way home from a visit to Maria Teresa and Minerva’s jailed husbands, Patria, Minerva, Maria Teresa, and their driver, Rufino de la Cruz, were stopped by Trujillo’s secret police. One of them explained later as follows:

«After we stopped them, we took them to a place near the ravine where I ordered Rojas to pick up some sticks and bring one of the girls. He obeyed the order and chose the one with the long braids. Alfonso Cruz chose the highest and Malleta the driver. I ordered them to go to a sugar cane grove beyond the road.  They were separated so that they should not witness the execution of each other.»[3]

The murder of the Butterflies had great effect on the Dominicans, and Trujillo died in an assassination attempt six months later. He had ruled the country for 30 years.

Much has changed since the death of the Butterflies. Minerva’s daughter Minou is a deputy in parliament and is campaigning to become the country’s next president.  The granddaughter Camila has just finished her studies at Sciences Po and the London School of Economics.

But although much has changed, we still live in the time of the Butterflies. Women are still oppressed.  They still experience violence.

Women are subject to violence all over the world. Political violence, domestic violence, systemic violence, institutionalized violence, random violence. They experience violence because they bloom, because they smile, because they cry, because they have ambitions.  They experience violence because they want to become something more, something better, something for themselves. They experience violence because they are strong, because they resist, or because they give in. They experience violence because they are women.

35 percent of all women will in their lifetime experience violence. Over 600 million women live in countries where domestic violence is not illegal. In many countries, girls are prevented from going to school. 250 million women today were married before the age of 15. An estimated 133 million girls and women have experienced some form of genital mutilation. And each year in Norway, hundreds of women and children bear the brunt of fleeing from their homes to a shelter to save lives and health.

Violence against women is about human rights, democracy, equality, crime and public health. And it is about what’s right and what’s wrong.  Please reflect on how you can contribute to change this. Get Involved.

References

[1] Miguel A. Garcías, “Tres Heroinas y un Tirano”, as refered here.

[2]  Frank Moya Pons, “The Dominican Republic: A National History”, Markus Wiener Publishers (May 1, 1998)

[2] Ciriaco de la Rosa, fra den Dominikanske ensykolpedia 1997, CD-ROM, as refered here.

 

Følg rektoratet

Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.

Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg.  Du finner ham også på Facebook,Twitter og LinkedIn.

Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.