Kategori: Universitet og samfunn

Kategorier
Universitet og samfunn

100 dager

For 100 dager siden stengte Norge ned. Noen fikk mye mindre å gjøre. Og noen fikk mye mer å gjøre. Vi som jobber i høyere utdanning er de privilegerte. Universitetssektoren i Norge er ikke avhengig av utenlandske studenter, og den er motsyklisk: Når en lavkonjunktur rammer, tar flere utdanning. Vi fikk mer å gjøre, risikofritt.

Mine to institusjoner, Kristiania og OsloMet, flyttet alle studieprogrammene og 30 000 studenter på nett over natten. Serverne knele i begynnelsen, men snart var det fikset, og i motsetning til mange andre land har studentene utstyr og tilstrekkelig digital infrastruktur. I løpet av disse 100 dagene har Kristiania holdt rundt 25 000 møter og forelesninger på én videoplattform alene, og jeg vil anta at det mellom Kristiania og OsloMet har vært avholdt rundt 100 000 nettbaserte møter og forelesninger.

Så, ja, dette fungerte på et vis for de fleste studieprogrammene. Men det er vanskeligere. Vanskeligere å være student, vanskeligere undervise, og vanskeligere å planlegge, styre og følge opp. Og det er lettere. Lettere å bli distrahert, lettere å falle av.

Vår bekymring denne våren har derfor vært hvordan vi skal unngå frafall. Bak begrepet, «frafall» er det mange liv. Liv som skal leves. Fremtider. Jo mer vi lykkes med å hjelpe studentene våre gjennom studiene, jo mer bidrar vi til gode liv. Hver eneste student er en fremtid. Hver eneste student er et univers.

For 100 dager siden stengte Norge ned, men nå åpner vi sakte opp. Og i 100 dager var arbeidet mitt her ved kjøkkenbordet. Zoom, skype, gotomeeting, webex, derved team, hangouts, jitsi, fra åtte til fem back-to-back. Torsdag kveld føles det som om hjernen min har blitt frityrstekt og fredag kveld fungerer jeg ikke. Det spiller ingen rolle. Vi er de heldige. Jeg er den heldige.

Kategorier
Digital kultur OsloMet Politikk og samfunn Ukategorisert Universitet og samfunn

Drapsroboter på en tirsdags kveld

Verden er i full fart på vei inn i et nytt våpenkappløp.  Det er drevet fram av fagområdet kunstig intelligens.

Tirsdag 18. Juni klokken 18 lanseres et opprop fra norske akademikere og teknologer.  Oppropet ber regjeringen om å arbeide for at beslutningen om å ta et menneskeliv aldri skal overlates til en maskin. Oppropet har, allerede før den offentlige lanseringen, fått støtte fra mer enn 600 personer, deriblant mer enn 140 eksperter i kunstig intelligens og en rekke toppledere og rektorer.  

Lanseringsseminaret vi finne sted på OsloMet, Pilestredet 46, og på listen over innledere står

Toby Walsh  er professor i kunstig intelligens ved University of New South Wales i Australia.  Han er medlem i det australske vitenskapsakademi, mottaker av den prestisjetunge Humboldt Research Award og forfatter av to bøker om kunstig intelligens for det generelle publikum.  Han er en ledende internasjonal stemme i diskusjonen om autonome våpen, og har i den forbindelse talt i FN i New York og Geneve om problemstillingen,

Cecilie Hellestveit forsker på internasjonal lov og væpnet konflikt. Hun har deltatt som individuell ekspert i det første ekspertpanelet om autonome våpen under Våpenkonvensjonen i Geneve, bidratt til en antologi om internasjonal lov og dødelige autonome våpensystemer, og skrevet om syntetisk biologi og folkerettens forbud mot biovåpen i Routledge Handbook on War, Law and Technology. Hellestveit er tilknyttet det nyopprettede folkerettsinstituttet (NAIL) og er medlem av Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland.

Morten Irgens er prorektor for FOU ved OsloMet.  Han har en doktorgrad innen kunstig intelligens, og begynte sitt arbeid innen området på slutten av åttitallet ved Avdeling for kunnskapsbaserte systemer ved Senter for industriforskning. Han er grunnlegger av Actenum Corporation, et Canadisk AI-basert programvarefirma, grunnlegger av Confederation of Laboratories for Artificial Intelligence Europe (CLAIRE), som organiserer 3 000 forskere og 280 laboratorier og institutter innen kunstig intelligens i Europa, og initiativtaker til Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium (NORA), en koalisjon av AI-forskningen ved syv universiteter og to forskningsinstitutter i Norge.  

Programmet varer i omtrent en time, etterfulgt av fingermat og mingling.

Påmelding: https://forms.gle/sTX4J4pVUYhkjBpm9

 

Kategorier
OsloMet Universitet og samfunn

Teknologiuniversitet OsloMet

Teknologi er en sterk driver for utviklingen av samfunnet; av offentlig sektor, helsesektoren, norsk næringsliv og vår evne til å konkurrere på eksportmarkedet. Da trenger Norge kunnskapsintensive bedrifter med kompetente ansatte som forstår teknologi fra innsiden og ut. Dessverre rapporterer en stor del av europeiske og norske arbeidsgivere at de har problemer med å finne kompetansen.   Ingeniør- og IKT-fag er blant yrkesgruppene det er størst mangel på arbeidskraft på, og denne diskrepansen vil øke [1].  En framskriving estimerer et behov i løpet av de neste 20 årene for 25 000 flere programvare- og applikasjonsutviklere, 20 000 sivilingeniører og 10 000 ingeniører [2].

Problemene med å sikre tilstrekkelig fremtidig teknologikompetanse har spesielt store konsekvenser for Osloregionen, som med nesten 100.000 teknologiarbeidsplasser er Norges desidert største teknologiregion. Her har OsloMet, som har den eneste ingeniørutdannelsen i hovedstaden, en særlig viktig rolle å spille.

Dette ansvaret er OsloMet sterkt opptatt av, og har arbeidet målrettet med å styrke seg som et teknologiuniversitet.  OsloMet har eller er i ferd med å etablere nye og omfattende masterprogrammer og et nytt doktorgradsprogram i ingeniørvitenskap, som, interessant nok, også er designet for å levere kandidater til ikke-akademiske karrierer.

Utviklingen av studieprogrammer krever utvikling av fagmiljøer og forskningsområder. OsloMet har i flere år utviklet en rekke interessante forskningsgrupper i eller tilknyttet teknologi, inkludert forskningsgruppene Applied Artificial Intelligence, Automation, Robotics and Intelligent Systems, Mathematical Modelling, Living Technology Lab, Motion Analysis Lab, Digital Innovation and Strategic Competence in Organizations, Universal Design of ICT, Autonome Systemer og Nettverk (ASN), Innovasjon og bærekraft i bygg og konstruksjoner, Diagnostisk teknologi og bedre medisinering – DIAMED.

OsloMet har også etablert et flittig brukt makerspace med over 700 registrerte brukere så langt. I år har vi vunnet flere større prosjekter, og utviklet et stadig sterkere samarbeid mellom helsefagene og teknologifagene.

Ser vi fremover ser det ut til at digitaliseringen av samfunnet spesielt vil øke behovet for dataingeniører. En fersk rapport viser at IKT-næringen er Norges tredje største eksportnæring, og selger nå for langt mer i utlandet enn det leverandørindustrien til olje og gass gjør, dobbelt så mye som sjømatnæringen, og dobbelt så mye som laks [3].  Og den er i rask vekst.

Men næringen er tydelig på at mangel på IKT-kompetanse er den største hindringen for vekst [4].  Og vi ser også at det ikke bare er antallet kandidater som er utfordringen, men også deres kompetanse. Innholdet i utdanningene matcher ikke behovene i markedet godt.

Disse utfordringene er spesielt store for Osloregionen. Her ligger mer enn 70 prosent av den norske IT- og programvarenæringen konsentrert.  Dette er derfor en spesielt viktig oppgave for OsloMet.  OsloMets omfattende utvikling av sine studieprogrammer inkluderer derfor å levere nye studieprogrammer i IKT, og å gjøre det i nært samarbeid med regionens bedrifter.

Parallelt med å utvikle studieprogrammer, har Institutt for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) ved OsloMet arbeidet målrettet med å øke forskningsaktiviteten, både igjennom eksterne forskningsprosjekter og artikkelpublisering.  Instituttet genererte i fjor 1,73 publikasjonspoeng per akademisk ansatt (som er like bak Institutt for informatikk ved UiB, men foran Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, som figuren under viser).

I samarbeid med Simula Research Laboratory etablerte vi i år SimulaMet Center for Digital Engineering. Senteret er lokalisert på campus, har allerede 30 ansatte, og er på vei til å bli 40 i løpet av våren.  Senteret skal også levere kompetanse og undrervisning til studieprogrammene, inkludert det nye doktorgradsprogrammet.

I arbeidet med å drive denne utviklingen har OsloMet også tatt en tydelig rolle innen kunstig intelligens (AI) og autonome systemer.  Universitetet har en rekke forskningsgrupper innen AI og robotikk, som nå er samlet i OsloMet AI Laboratory.

Med OsloMet har altså Osloregionen en sterk teknologiaktør å spille på.

 

Mer

[1] «Fremtidige kompetansebehov I — Kunnskapsgrunnlaget. Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 22. mai 2017.», NOU 2018: 2, Kunnskapsdepartementet 2018.

[2] «Norway’s new jobs in the wake of the digital revolution», Stefan Fölster, NHO, 2018.

[3] «Verdiskaping og internasjonalisering i IKT-sektoren», Menon Economics, på oppdrag av IKT Norge og Eksportkreditt. Lenke.

[4] Kritisk mangel på IKT-kompetanse, IKT Norge 2015, Lenke.

 

Flere av mine bloggartikler: https://blogg.hioa.no/mortenirgens/

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
Universitet og samfunn

Åtte billioner

De siste årene har OsloMet bygget opp Norges største og mest komplette boligforskningsmiljø.  For det første har OsloMet innlemmet i seg de største samfunnsvitenskapelige boligforskningsmiljøene i Norge, og for det andre har Regjeringen gitt OsloMet i oppdrag å etablere et nasjonalt senter for boligmarkedsforskning i samarbeid med Samfunnsøkonomisk analyse og Eiendomsverdi.

Norge har ikke tidligere hatt et boligforskningsmiljø av en størrelse som viktigheten av området fortjener.  Boligforskningen har vært spredt ut over en rekke institusjoner. Dette er egentlig svært underlig. Boligforskning er fundamentalt viktig fra flere perspektiver.

Fra et velferdsperspektiv

Den norske velferdsmodellen er ofte sett på som å bestå av fire pillarer, (1) helsetjenester for alle, (2) utdanning for alle, (3) arbeid for alle, og (4) bolig for alle.  Bolig er altså fundamentalt viktig fra et velferdspolitisk perspektiv, og bør spille en viktig rolle i utformingen av velferdspolitikken. Derfor er boligforskningen viktig for OsloMet, som på mange måter er det komplekse, norske velferdssamfunnets universitet, med en omfattende, bred og dyp kompetanse om det norske samfunnet og dets profesjoner.

Fra et nasjonaløkonomisk perspektiv

8 500 000 000 000. Mer enn åtte billioner. Dette er omtrent størrelsen på det norske boligmarkedet. Og det er omtrent størrelsen på oljefondet. Ingen andre land i verden har et høyere boligeierskap, og i ingen andre land vil små endringer i boligmarkedet ha en like stor påvirkning på den nasjonale økonomien.  Skal vi være tabloide alarmister, kan vi si at Norge har spilt et høyt spill i blinde.

Fra et kommunalt planleggingsperspektiv

Norge trenger en sterk nasjonal nøkkelkompetanse av viktighet for kommunal og regional planlegging.  OsloMet spesialiserer seg på slik kompetanse (for eksempel har OsloMet de siste fire årene ledet en omfattende evaluering av plandelen av plan- og bygningsloven). Bolig er en svært viktig komponent i dette.  Kunnskap om boligfeltet og boligpolitikken har en stor betydning for byutvikling, urbanisering, bosettingsmønstre, og storbyenes dynamikk i landet.

Fra et nasjonalt kompetanseperspektiv

OsloMet er både sterkt deltakende i internasjonal forskning og sterkt integrert i samfunnet rundt seg. Boligforskningen ved OsloMet har flere oppgaver enn å utføre enkeltstående oppdrag.  Et eksempel er at OsloMets inviterer aktører i boligmarkedet til samarbeid – for eksempel som partnere i forskningsmiljøene våre eller deltakelse i aktivitetene. Et annet eksempel er at boligforskningsmiljøene knytter internasjonalt ledende forskning til aktørene i det norske boligmarkedet.  Et tredje eksempel er at OsloMet i samarbeid med Universitetsforlaget nå lanserer Norges første boligforskningsmagasin. Tidsskriftet er Open Access, vil være på norsk og skal kunne leses av alle med interesse for feltet.

Fra et urbankompetanseperspektiv

I tillegg til å være det norske velferdssamfunnets universitet, er OsloMet kjennetegnet ved å være urbant, både i lokasjon, lynne og kompetanse.  OsloMet er ikke bare et downtown-universitet, med et urbant blikk i sine studieprogrammer, men er opptatt av sin rolle som en nøkkelinstitusjon i Osloregionens utvikling. Det er viktig at OsloMets sterke og brede urbankompetanse kan støtte seg på Norges sterkeste boligforakningsmiljø.

Vi kan spekulere om hvorfor det har gått så mange år før Norge fikk på plass et solid boligforskningsmiljø, men det nyttigste er å bare si at den tiden er over.

Kategorier
OsloMet Universitet og samfunn

De lange linjene

Universitetene spiller en stadig viktigere rolle i samfunnet. I de siste par tiårene har høyere utdanning flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universitetene er nå sett på som viktige nasjonale ressurser, og som kilder til ny kunnskap og nytenkning, tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, bidragsytere til innovasjon, sosial og kulturell vitalitet, og helsedeterminanter og velvære, tiltrekkere av internasjonalt talent og kompetanse; og verktøy for sosial utvikling og mobilitet.

Det er er derfor både historisk og viktig at Norge har fått et nytt universitet.  Men OsloMet springer ikke plutselig til livet; universitetsakkrediteringen skjer passende nok samme året som institusjonen feirer sitt 200-årsjubileum. I 1818 fikk Norge egen jordmorutdanning ved fødselsstiftelsen i Kristiania.  OsloMet bærer videre tradisjonene og samfunnsoppdragene fra denne og mer enn tretti andre ulike institusjoner som i disse tohundre årene har blitt en del av det som nå er Norges tredje største universitet.

Jan Messel skriver en bok om OsloMets historie, om røttene til det som i dag er et av Norges største universiteter, og i OsloMets eminente podcastserie blir han intervjuet av Hallvard Lavoll og Elise Koppang Frøjd om «OsloMet gjennom 200 år».   Den første store etableringsfasen av utdanninger vi i dag har på OsloMet kom mellom 1870 til 1920, og det var spesielt kvinner som sto bak disse.  Messel tar i intervjuet først utgangspunkt i et bilde fra det første styremøtet i Norske kvinners nasjonalråd, i 1904,  hvor vi ser fem helt sentrale personer rundt den tids kvinnesaksarbeid, Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjelsberg og Katti Anker Møller. De var også svært engasjert i etablering av utdanning for kvinner, og hadde en finger med i spillet for etableringen av en rekke forløpere til utdannelser som nå er en del av OsloMet, inkludert sykepleier-, sosionom-, fysioterapi- og yrkesfaglærerutdanningene, og deler av estetiske fag.

Siden 1818 og 1904 har verden og Norge opplevd dyptgripende endringer. Norge har blitt en svært kompleks maskin hvor alt på en eller annen måte er avhengig av alt. Forskning, utviklingsarbeid og innovasjon har blitt  et premiss for ikke bare å forstå og drifte denne kompleksiteten, men for å passe den til de stadig endrede utfordringene den blir utsatt for. Norge, og verden, står overfor substansielle utfordringer, fra klimaendringer, global avhengighet og ressursknapphet, til massiv miljøutfordringer, pandemier, globalt migrasjonspress, aldringsdemografi, resistente bakterier og teknologiskidrevne disrupsjoner.

Som utdanningene for tohundre år siden ble etablert som et instrument for sosial utvikling, er OsloMet er et instrument for det moderne samfunnets ønske om å komme en kompleks framtid så trygt som mulig i møte. OsloMets lange røtter i utvikling og formidling av samfunnsrelevant og praktisk rettet kunnskap har gitt Norge et nytt universitet med en litt annen profil enn de gamle universitetene, med en litt annen tilnærming, men med en like sterk overbevisning om forskningens viktighet og rolle i utviklingen av fagene og av samfunnet.

Messel har en interessant blogg om OsloMets historie, og en av bloggartiklene er «Fem statselige kvinner rundt et bord».

Kategorier
Metaforisk mysing Universitet og samfunn

Universitetet er en rebell

(Det ser ut til at noen misforstår dette innlegget, så derfor legger jeg til denne parentesen. Den som leser til slutten av innlegget vil se at jeg skriver eksplisitt at dette er to karikaturer. Selvfølgelig mener ikke jeg at UiO er et kloster eller at OsloMet er en rebell som er allergisk mot serifer.  Beskrivelsen her av de klassiske universitetene finner du i bøker og artikler om universitetenes historie, det er ikke noe jeg har funnet på. En del av tradisjonene ønsker de eldre universitetene gjerne å ta med seg inn i en moderne verden, slikt som segl og kapper, og det spøkte jeg altså med her.  Og spøker jeg med våre naboer, må jeg jo spøke med oss selv.  Vi har valgt et navn og en grafisk profil som har skapt noen reaksjoner, primært fordi vår profil bryter  med universitetstradisjonene.  Jeg tror det er riktig at universitetene tar ulike roller og at unge universiteter bør profilere seg annerledes.) 

Under arbeidet med å etablere OsloMet ble et spørsmål stadig stilt; om Oslo trenger to universiteter.  Det er et underlig spørsmål og trigger selvfølgelig motspørsmål, som for eksempel om det er bedre med ett universitet enn to av halve størrelsen, om det er et problem at andre byer på vår størrelse i Europa har flere enn ett universitet, og om hva man trodde ville skje med Høgskolen i Oslo og Akershus den dagen den ble omakkreditert til universitet.

Men la nå det ligge og heller ta fram et annet aspekt av dette spørsmålet, en mulig smal forståelse av hva et universitet er og skal være. Dersom OsloMet skulle vært en kopi av Universitetet i Oslo, og dermed likt i lynne, arbeidsform, strategier og tilnærming til samfunnet rundt seg, ville spørsmålet vært like feil, det er så, men litt mer forståelig.

I  de mange byene med mer enn ett universitet, er ofte bildet at universitetene tar ulike roller.   Som regel har man et gammelt, ærverdig og disiplinbasert universitet som gjerne er assosiert med en metafor av universitetet som et kloster, en metafor som hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, og kunnskap har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring, med et klassisk, tidløst akademisk ideal, hevet over samfunnet, et universitet opptatt av vitenskap for vitenskapens skyld. Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap. 

Som regel har man også et universitet som er mer påvirket av en annen metafor, rebellen, en metafor som hinter om at universitet ikke bare er, men også ønsker å markere at det er annerledes enn sin eldre nabo.  Universitetet fremmer sitt fokus på utdanning, av anvendelse av kunnskapen som utvikles, og av dens relevans og effekt på samfunnet. Det er engasjert i byen og verdiskaping, ser på seg selv som et instrument for samfunnsutvikling, men føler seg som regel underkjent og dårligere belønnet. Det bryr seg gjerne ikke om Examen Philosophicum, unngår latin, fokuserer på FNs bærekraftmål og digitalisering, bruker ikke segl, men logoer, og grøsser over serifer (og Times New Roman spesielt). Det velger farger som varsler brann og fare og sier at kapper og seremonier er symboler på privilegier og klasseskiller som også representerer en videreføring av et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et anakronistisk skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte.  Og ikke minst sier det at pluralisme er viktig for å adressere utfordringene samfunnet står over, og at det ville være en tragedie hvis alle universitetene var like.

«Klosteret» er en forførende og kraftfull metafor som få utfordrer. «Rebellen» er en engasjert og kraftfull metafor som mange utfordrer. 

Verden er full av formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være, metaforer som beskriver, på en eller måte, en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse. De er, i bunn og grunn, karikaturer. 

Kategorier
OsloMet Ukategorisert Universitet og samfunn

HiOA vokser

I de siste tiår har høyere utdanning gått fra å være eliteutdanninger til masseutdanninger. Fra 1975 til 2015 har antallet studenter ved universiteter og høgskoler økt fra drøyt 70 000 til snaut 270 000. Bare siden 2010 har det vært en økning på 23,3 prosent, eller mer enn femti tusen studenter, som kan ses i Figur 1 under.  Antall studenter har altså økt raskere enn befolkningsveksten, og vi har nå aldri hatt en større andel av befolkningen i høyere utdanning. 32,2 prosent av befolkningen har høyere utdanning av kort eller lang art som høyeste utdanning, sammenlignet med 25,1 prosent i 2005 og 19,1 prosent i 1995.

Veksten i universitets- og høyskolesektorens er ikke bare en funksjon av økte ungdomskull og økt kunnskapsbehov i arbeidslivet.  Veksten er også en funksjon av sektorens betydning for samfunnet. Høyere utdanning har flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universiteter er nå en viktig nasjonale ressurs for mange politiske prioriteringsprosesser og kilder til ny kunnskap og nytenkning. De er tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, de er bidragsytere til innovasjon, de er tiltrekkere av talent og kompetanse internasjonalt, de er ankerinstitusjoner for profileringen av hovedstaden som en kunnskapsregion i Europa, de er verktøy for sosial utvikling og mobilitet, og de er bidragsytere til sosial og kulturell vitalitet.

Denne økningen har vært ønsket nasjonal politikk. Regjering og Storting har over tid tilpasset antallet studieplasser og lagt til rette for en stegvis utvikling gjennom reformer og fusjoner.

HiOA har tatt en del av økningen, og har fra 2010 til 2016 økt antallet studenter fra 16 404 til 20 460, en vekst på mer enn fire tusen studenter, eller nesten 25 prosent på seks år, som vist i Figur 2. Inkludert i disse tallene er våre masterstudenter, som har økt fra 1 475 til 2 331.  Også på doktorgradsnivå har HiOA vokst betraktelig, og har nå 210 studenter på sine seks egne programmer.

Imidlertid har HiOAs vekst vært lavere enn veksten i etterspørselen i Osloregionen.   Selv om Osloregionen vokser betraktelig raskere enn resten av landet, har HiOA kun vokst i takt med landsgjennomsnittet for sektoren (og redusert sin posisjon i sektoren i forhold til en del andre institusjoner).

Et viktig utgangspunkt i diskusjoner om høyere utdanning er at styrkingen av betydningen for samfunnet vil fortsette, og at institusjonene vil spille en stadig viktigere rolle i det moderne samfunn.  Da kommer spørsmålet om vekst på bordet. Vi kan ikke ignorere den økende kunnskapsetterspørselen i samfunnet og det økende behovet for høyt utdannet arbeidskraft, men hvordan vi møter denne framtiden kan være svært forskjellig.

Når HiOA i 2018, som Norges yngste universitet, ser framover, hva vil vi tenke om vår rolle? Hva vil vi tenke om å være et arbeidslivsnært og samfunnsnært universitet i Europas raskest voksende hovedstad? Hva vil vi tenke om hvordan vi skal møte det økende behovet og den økende etterspørselen i vår region?  Hvordan vil vi sikre en god og godt planlagt utvikling?

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Kategorier
Universitet og samfunn

10 Lessons for Academics who Care

The word of the year in 2016, according to Oxford Dictionaries, was “post-truth”, which they defined as the situation when “objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief”. In Germany, the Gesellschaft für deutsche Sprache selected the essentially same word, “postfaktisch”, while the Cambridge Dictionary chose “paranoid”, and Dictionary.com went for “xenophobia”. My favorite word of 2016, however, was Merriam-Webster’s selection of “surreal” (narrowly winning over “fascism”). According to the US dictionary, it was looked up significantly more frequently than previous years.

A month into 2017, and the world seems even more “marked by the intense irrational reality of a dream”.  This is of deep importance for our universities, society’s proud defenders and proponents of reason. We have watched as even the pretense of fact and reason has disappeared from parts of the public debate. We have seen research and the scientific approach  declared unwanted by senior politicians. So what do we do now?

  1. Keep a clear purpose: It seems more important than in a long while that universities and colleges rememebr their real purpose. Which is? Making the future better, by developing and communicating knowledge.
  2. Defend reason: The purpose of universities and colleges means that they are defenders of and proponents of truth and reason. The heritage of the Age of Enlightenment, which includes knowledge, scepticism and reasoning based on cause and effect, has lead to democracy, tolerance, modernism, the rule of law and the scientific method. The world of today reminds higher education institutions that they can never stop defending this heritage.
  3. Teach ethics: When politicians didn’t mind repeatedly being caught, ethics must be the core of any curriculum. And not only ethics as a subject of philosophy, but ethic as a practical tool for living a good life, further a sustainable career and building healthy societies.
  4. Teach critical thought: Have our higher education institutions done enough to teach students critical thought and provide them with the intellectual tools that help distinguish lies and demagogy from facts?
  5. Internationalize: As populist nationalism is spreading, internationalization of higher education becomes even more important. Our grand challenges are global and international, and can only be addressed through international collaboration. Internationalization of academia strengthens the quality of research and education, links industry and academia together across borders, increases innovation and value creation. Internationalization also increases students’ understanding of the complexities of political choices in general and transnational challenges and opportunities in particular.
  6. Get engaged: The scientific community must find practical ways to follow up their commitment to purpose, and engage stronger in the democratic endeavour and the democratic debates. And as with much work in academia these days, there should be a healthy attention to maximizing impact.
  7. Communicate better: Scientists publishes around 1.5 million papers in 2016. Most of these were only read by the authors and the reviewers. Most never leave the ivory tower.  We need to think deeply about this.  Impact does not only mean impact in academia, but impact in society. To achieve that, we must become better communicators.
  8. Restore trust: Trust in science and expertise has suffered, and an anti-intellectual flavour has settled in public life. Such scepticism is not entirely unjustified. Particularly when we wade into the public political debate, there is a hint of smug elitist, anti-populist smirk on our faces as we claim ethical privilege, maintain an idealised vision of science and scientist, label other perspectives as “anti-science” or “post factual” and are blind to our own confirmation biases.
  9. Keep to your area of expertise: Academics use their titles and positions to give their arguments authority, even when venturing away from their fields of expertise. Should scientists only advocate from within the confines of their own specialised knowledge?  If we don’t, are we undermining the authority of science and scientists and contribute to a growing rejection of “experts” among politicians and voters?
  10. Yes, it applies to you, too:  Of course, I am no exception. Yes, when I use the word “post factual”, I do imply that my opponents don´t have the facts, and that I, in contrast, do. Yes, in this article, which needs a punch to be read, I elevate my worldview to the level of transcendental truth. Yes, here I have used my professional title to put weight behind my arguments, and also get readers. Yes, here I do talk about things that are not my field of research (my field is computer science).
Kategorier
Universitet og samfunn

Året da regjeringen klemte til

Høgskolene har gått igjennom en rivende utvikling.  Du kan knapt kjenne dem igjen fra noen år tilbake. De har etablert internasjonale konsortier, levert på mangeårige multipartnerprosjekter, knyttet undervisningen og forskningen tett sammen, utviklet nært samarbeid med arbeidslivet, levert relevant innovasjons- og entreprenørkompetanse, dyrket fram studentbedrifter, levert profesjonell internasjonal prosjektledelse, og tatt utfordringene fra et stadig mer heterogent og dynamisk samfunn.

Denne utviklingen har styrket Norge. Økt forskning i høgskolene har trukket til seg ambisiøst personale med høy utdanning, styrket forkningsbasisen for høgskolenes studieprogrammer, økt utenlandske studenters mulighet til å studere i Norge, styrket næringslivets kunnskapsgrunnlag, økt landets internasjonale samarbeid, styrket kvaliteten og relevansen på kandidatene som blir levert til arbeidslivet, styrket vår evne til å hente forskningsmidler fra EU, styrket vår evne til å bringe norsk industri inn i Europeisk samarbeid, og styrket profesjonsfagenes kvalitet og relevans.

Sammenslåinger

I takt med denne utviklingen og i takt med en skjerpet konkurranse har forventningene og kravene til institusjonene økt gradvis men tydelig, år etter år.  I denne situasjonen er det naturlig at institusjonene har søkt sammen for å styrke sine posisjoner både nasjonalt og internasjonalt, og øke sine evner til å levere på sine oppdrag.  

De siste årene har både høgskolene i Oslo og Akershus fusjonert og skapt Høgskolen i Oslo og Akershus, høgskolene i Buskerud, Vestfold og Telemark har fusjonert og skapt Høgskolen i Sørøst-Norge, Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Sogn og Fjordane og Høgskolen Stord/Haugesund fusjonert og skapt Høgskolen på Vestlandet, og Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer fusjonert og skapt Høgskolen i Innlandet. Veterinærhøgskolen har gått inn i Universitetet for miljø og biovitenskap og etablert Norges miljø- og biovitenskapelige universitet NMBU, tre høgskoler har gått inn NTNU, fire forskningsinstitutter har gått inn i Høgskolen i Oslo og Akershus, fire høgskoler inn i Universitetet i Nordland og skapt Nord universitet, fire høgskoler har gått inn i Universitetet i Tromsø, og tre verdibaserte høgskoler innen sykepleie har gått sammen med i Misjonshøgskolen og skapt VID.  I tillegg annonserte for kort tid siden Uni Research AS, Christian Michelsen Research AS, IRIS AS, Agderforskning AS og Teknova AS sine intensjoner om fusjon, noe som er et tegn på at også en videre utvikling av instituttsektoren er neste steg.

Resultatet er en sektor med få, men store statlige institusjoner, som figuren under viser.  (I tillegg kommer spesialinstitusjonene organisert som private høyskoler og private eller statlige vitenskapelige høgskoler, som for eksempel Norges musikkhøgskole og Arkitekt og designhøgskolen.)

Figur 1: Norges universitetet og høgskoler, sortert etter antall studenter. Fargene angir om de er klassifisert som universiteter eller høgskoler. (Kilde: DBH).

Fusjonene og virksomhetsoverdragelsene vil styrke den positive prosessen både universitetene og høgskolene er i. Flere miljøer etablerer samarbeid, de tidligere høgskolemiljøene får tilgang til en sterkere FoU-infrastruktur, flere profesjonsfag blir hentet inn i universitetsstyrenes utviklingsplaner, sektoren kan forvente en tydeligere arbeidsdeling mellom campuser, og institusjonene står sterkere til å etablere gode, spissede miljøer.

Men hva nå?

Høgskolene har kommet langt i å ta igjen universitetene på forskning og forskerutdanning, mens universitetene gjennom virksomhetsoverdragelser har tatt inn store profesjonsstudier som tradisjonelt lå inn under høgskolene. I denne prosessen har universitetene og høgskolene på mange vis blitt likere hverandre.  Som figur 2 (under) viser er det nå vanskelig å forklare hvorfor Nord universitet, Universitetet i Stavanger, og Universitetet i Agder er universiteter, men ikke de største høgskolene.

Mens figur 2 beskriver institusjonenes størrelser i forhold til hverandre, for eksempel eksternfinansiering og antall studenter, viser figur 3 hvordan institusjoner gjør det på ulike produktivitetsindikatorer (noen ganger feilaktig kalt kvalitetsindikatorer), for eksempel antall studenter per ansatt. De eldre universitetene produserer mer forskning og færre studenter per ansatt i forhold til høgskolene og de unge universitetene. Dette reflekterer ikke stort annet enn at i forhold til de ansatte ved høgskolene og de nye universitetene, har de ansatte ved de eldre universitetene mange flere rekrutteringsstillinger, mye mer tid til forskning, og mindre tid til undervisning.

Figuren viser også at det ikke er en klar separering i to typer institusjoner, men en glidende overgang fra et ytterpunkt til et annet. Langs denne overgangen er ikke universiteter og høyskoler separert på hver sin side av en et eller annet imaginært punkt. Det er derfor en utfordring hva som nå skal skje med binærmodellen. Om en institusjon er klassifisert som et universitet eller høgskole er nå et resultat av historiske tilfeldigheter.  Kartet passer absolutt ikke lenger med landskapet.

I tillegg er det slik at høgskoletittelen er et hinder for utviklingen deres.  Spesielt gjelder dette institusjonenes arbeid med å bygge internasjonale allianser, sikre studentutvekslingsavtaler og delta i internasjonale konsortier.  I en rekke land betyr høgskoleklassifisieringen at man hverken forsker eller har forskerutdanning. Og hvordan vi skal håndtere universitet- og høgskole-skillet når det nesten ikke er høgskoler igjen er et fortsatt åpent spørsmål.

Figur2: Radargrafen viser hvordan høgskolene og de unge universitetene skårer på ulike volumindikatorer relativt til hverandre.  På hver akse er indikatoren som skårer høyest satt til 1.0, og de andres skår er vist som en andel av dette. (Kilde: DBH).

Figur 3: Radargrafen viser hvordan høgskolene og universitetene skårer på ulike produktivitetsindikatorer relativt til hverandre. På hver akse er indikatoren som skårer høyest satt til 1.0, og de andres skår er vist som en andel av dette. Radargrafen reflekterer at de unge universitetene og høyskolene bruker en større andel av sine personellressurser til undervisning enn de gamle universitetene, og at de gamle universitetene bruker en større andel av ressursene på forskning  (Kilde: DBH).

Det er mange veier til Rom

Om noen uker leverer Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge inn sine universitetsakkrediteringssøknader, og om noen få år står Høgskolene i Innlandet og Høgskolen på  Vestlandet for tur. Da er todelingen av sektoren i praksis lagt ned og vi sitter igjen med en bred og mangefasettert universitetssektor som leverer på en mengde ulike kompetanser og styrker.

Det er så mange veier til Rom, og av grunner vi ikke alltid forstår, har vi valgt en vei som har vært snirklete, indirekte og underlig. Det vil fortsatt være et politisk prosjekt å komme i mål.  Men vi har kommet langt, og for FoU-arbeidet i sektoren innebærer endringene en betydelig styrking av fagområdene som tradisjonelt har ligget på høgskolene. Det vil Norge tjene på, det er på sin plass, og det er på tide.

For nesten to år siden skrev jeg en kommentar om endringene i universitets- og høgskolesektoren med tittelen «Du får ikke tannkremen tilbake på tuben». 2016 var året da regjeringen klemte til, og mye mer tannkrem er ute.

Mer

En kortere versjon av denne artikkelen ble publisert i Khrono. Du kan ellers følge meg på sosiale medier:

Kategorier
Politikk og samfunn Universitet og samfunn

Lærdommer av 2016

Da har vi kommet til slutten av nok et år, et spennende år med hendelser som jeg tror vil dypt påvirke oss som institusjon og akademikere.  Hvis vi zoomer langt ut og prøver å få et blikk over planetens affærer, har nok ikke dette vært et godt år.  Tvert imot, det har på mange måter vært et Annus Horribilis.  Nordpolen, Antarktis, Nice, Orlando, Paris, Berlin, Aleppo, Brexit, Putin, Duterte, Boris Johnson, Carl I. Hagen, Trump, Mossack Fonseca, Zika.  Merriam Webster utpekte i forrige uke “surrealistisk” til årets ord; det er det ordet som oftest ble slått opp i året som gikk.

Men for rektoratet har nok året også styrket oss i vår besluttsomhet om hvor vi forsøker å ta institusjonen. Jeg vil dele noen av refleksjonene jeg sitter med nå når vi går inn i julehøytiden.

2016 har styrket vårt ønske om å ta et sterkere ansvar for å utdanne unge samfunnsborgere som har verktøyene for å skille løgn og demagogi fra fakta.  Mens Merriam Webster mente «surrealistisk” er årets ord, mener Oxford Dictionaries at det er  “postfaktuell”. Jeg skrev en artikkel i Dagsavisen med tittel “Dannelse i en postfaktuell tid” og Nina en kronikk i Khrono om Examen Philosophicum.  

2016 har styrket vår oppfatning av at teknologifag generelt og IKT spesielt vil bli svært viktig for HiOA i årene framover.  Teknologiutviklingen er en primærdriver for endringene i yrkene vi utdanner til og samfunnet vi forsker på og for.  Denne prosessen er imidlertid substansielt aksellerert av den sammenfallende fremveksten  av massive datavolum, smarttelefoner, appifisering av tjenester, tingenes internett, robotisering og renessansen til mitt eget fagområde, “kunstig intelligens”.  HiOA søker derfor aktivt ut samarbeid med teknologitenkere som Simula og IBM for å være i front på forståelse av hvordan teknologi kan være med å påvirke, våre utdanninger, vår forskning og samfunnet rundt oss. 

2016 har styrket vår tro på viktigheten av å substansielt øke forskningsvolumet og integreringen av forskningen i HiOAs virke. God, relevant og anvendt kunnskapsutvikling for samfunnet er viktigere enn noen gang før. I året som har gått har HiOAs ansatte gjort HiOA til en slagkraftig forskningsinstitusjon og en nøkkelleverandør av ny kunnskap om velferdssamfunnets utfordringer. Dette arbeidet skal vi arbeide videre med å styrke i det nye året.

2016 har styrket vår motivasjon til å internasjonalisere HiOA. Internasjonalisering styrker kvaliteten på forskning og utdanning, knytter næringsliv og akademia sammen på tvers av grenser, øker studentenes internasjonale kompetanse og forståelse for tverrnasjonale utfordringer og muligheter, styrker innovasjonsevnen og styrker personlig og institusjonell solidaritet. HiOA har 1 700 studenter med utenlandsk statsborgerskap, men har et godt stykke igjen til en internasjonal mobilitet blant ansatte og studenter som vi kan være fornøyd med.  I 2016 startet vi derfor opp et institusjonelt internasjonaliseringsprosjekt som vi gleder oss til å videreføre i det nye året.

2016 har styrket vår motivasjon til å digitalisere HiOA. I året som har gått har vi ansatt direktør for digitalisering og infrastruktur som har startet en omfattende prosess med å strukturere og organisere et digitalt skifte. Vi har også startet opp et digitaliseringsprogram for å flytte utdanningene mot digitale læringsformer.  I tillegg arbeider vi med Simula Research Laboratory for å utvikle et doktorgradsprogram og et forskningssenter i digitalisering.

2016 har styrket vårt ønske om full universitetsakkreditering. Vi mener HiOA er langt fremme i Europa når det kommer til å drive kunnskapsutviklingen for et moderne  velferdssamfunn framover, men trenger tyngden som universitetsakkreditering gir. Norge trenger HiOA, dets kunnskap og ekspertise, mer enn noen gang. Det er derfor ledelsens oppdrag og plikt å arbeide systematisk for å fjerne alt som hindrer, forsinker eller svekker HiOAs arbeid, leveranser og gjennomslag. Og det største institusjonelle hinderet vi har i dag er at selv om vi etter alle internasjonale standarder er et fullstendig universitet, så kan vi ikke kalle oss det. Universitetsakkreditering vil gi oss mer autoritet og selvråderett til å utvikle våre master- og doktorgradsløp, bygge en profil som står i stil med vår allerede eksisterende utdanning og forskning, og få gjennomført viktige tiltak for å møte de utfordringene vi står overfor.  

2016 har styrket vår motivasjon til å dyrke HiOAs egenart. Jo mer vi arbeider med forskriftene som setter rammene for vår søknad om å bli universitet, jo klarere blir det at dagens modell reflekterer et snevert, gammeldags og forenklet syn på hva et universitet skal være. Det er ikke bra for Norge. Vi bør heller fremme en heterogen, multifasettert sektor, hvor ulike institusjoner kan dyrke sine egenarter i stedet for å bli presset inn i en mal.  HiOA vil ikke følge blindt i en løype, vi vil gå vår egen vei.  Til beste for våre studenter og til beste for Norge.  

2016 har styrket vårt ønske om å ta vårt ansvar for å påvirke utviklingen av norsk kunnskapspolitikk.  Universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner er ankere som bidrar med trygghet og retning for den norske kunnskapsøkonomien. Det er derfor viktig at vi deltar aktivt i den politiske debatten om hvordan disse ankerinstitusjonene best kan utvikles – om den skjer i sosiale medier, i nasjonale arbeidsgrupper, offentlige høringer eller avisene. For eksempel vil vi fortsette å være tydelige på at den vitenskapelige utviklingen er avhengig av en skarp omlegging til Open Science, at indikatorbasert styring kan bære galt av sted, at finansieringsmodellen er skjev og uheldig, at finansieringen av profesjonsrettet forskning må styrkes, og at todelingen av sektoren er hemmende for kvalitet og hindrer innovasjon og utvikling.  

2016 har styrket vår oppfatning av hvor viktig det er å beholde en etisk og aktivistisk grunnfilosofi, og prøve å finne måter å følge denne opp i praksis. HiOA var en av initiativtakerne for Scholars at RIsk i Norge, og vil ønske en ny scholar som trenger omplassering til oss i det nye året. Arbeidet som gjøres for å sikre akademisk frihet er mer presserende enn noensinne, og en kamp  vi ikke kan forholde oss passive til.  

Til slutt, 2016 har styrket vår oppfatning av hvor viktig det er å ta vare på seg selv, og huske å ta en pust i bakken. Vi skal arbeide hardt hele året for å utvikle og formidle viktig kunnskap, og bygge en tryggere, kunnskapsbasert framtid, men som flyvertene forteller oss om og om igjen: Sett på din egen oksygenmaske først, det er bare da du kan hjelpe andre. Derfor, la deg oppsluke av Julekveldsvisa og historien om Snekker Andersen. Gå en tur på ski hvis du kan. Pust inn oksygenet. Lad batteriet. Og kom tilbake, klar til kamp.

Takk for innsatsen i året som har vært.