Måned: mai 2016

Kategorier
Metaforisk mysing

Universitetet er en narr

«Narrer viser seg ofte å være profeter»

– Regan i Shakespeares Kong Lear

Universitetenes oppdrag er å utvikle og formidle kunnskap.  Sannhet er dermed deres eksistensgrunnlag.  

Som samfunnskritiker er universitetenes rolle beslektet med narrens rolle i hoffene i det gamle Roma og i Kina, i renessansen i Europa og i tsarens Russland. Som narren har universitetet kompetanse på normativ formidling, og som narren skal universitetet bruke denne evnen til å få fram og fortelle sannheten, uansett om den er ubehagelig, å være barnet som i H.C. Andersens historie sier “Men keiseren har ingen klær på!”.

Narrens oppdrag var å skaffe fram og formidle undertrykte sannheter, fortrengt kunnskap, det forbudte, det delvis skjulte, det ubehagelige, det som var opplagt for alle utenfor kongens hoff; sannheter om forfengelighet, bestikkelser, snobberi, lunefullhet, latskap, opportunisme, undertrykkelse, renkespill; og målene var gjerne religion og hyklerske autoriteter, pompøse lærde, grandiøse kunstnere, sykofante byråkrater og inkompetanse i statsapparet og i politikkutforming – for å bruke mer moderne uttrykk. Narrens form var å drive narr; en måte å uskadeliggjøre informasjonen.

Narren hadde et nært, men antagonistisk forhold til makten, representert ved kongen, et forhold som var helt avhengig av at makten var vis. Hvis en konge lot en narr miste hodet – bokstavelig talt – ville han ikke lenger få ærlig og viktig informasjon. Han ville også miste en trygg og objektiv kilde til innsikt og nye perspektiver.

Som narren er universitetet finansiert av makten, og som narren skal universitetet allikevel være uavhengig av makten. Da må makten gjenkjenne funksjonen som særdeles viktig. Selv i flere av middelalderens mest undertrykkende kongedømmer forsto man viktigheten av narren, og grunnen er opplagt, man forstod viktigheten av kunnskap.

Narrens og universitetenes lisens på å fortelle sannheten til herskeren er altså ikke så mye et privilegium som en nyttig (om enn til tider ubehagelig) funksjon for makten og et viktig og nødvendig bidrag for kulturell, vitenskaplig og økonomisk vekst.

“De vil ha meg pisket hvis jeg sier sannheten, du vil ha meg pisket hvis jeg lyver. Og undertiden piskes jeg fordi jeg holder munn.” – Narren i Kong Lear

logo metforisk mysing

«Metaforisk mysing» er bloggartikler hvor jeg lar en metafor være utgangspunktet for refleksjon. «Universitetet er en narr», er en metafor som reflekterer én av mange måter å se universitetet på (og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler). Det er selvfølgelig mange måter, reflektert med ulike metaforer.

Sitatet “Narrer viser seg ofte å være profeter” er fra karakteren Regan i Shakespeares Kong Lear (V, iii, l. 73), en direkte (og kanskje feilaktig) oversettelse av  Shakespeares originale tekst “Jesters do oft prove prophets.». I en moderne engelsk utgivelser av Kong Lear er dette uttrykt som “Don’t joke, it might come true”, og i Arthur O. Sandveds flotte oversettelse på Achehougs forlag som “Det hender ofte det går troll i ord”.

Sitatet “De vil ha meg pisket hvis jeg sier sannheten, du vil ha meg pisket hvis jeg lyver. Og undertiden piskes jeg fordi jeg holder munn.” er også fra Shakespeares Kong Lear, og er Arthur O. Sandveds oversettelse.

Kategorier
Metaforisk mysing

Universitetet er et kloster

Inntil høymiddelalderen var den høyere utdanningen i Europa et kirkelig ansvar som gjerne ble utført i klostre. Etter hvert som behovet for utdanning spredte seg til mer enn prestegjerningen, gikk klosterutdanningen tilbake og universitetene vokste fram. Men på noen måter adopterte universitetene en idé om en arv fra en klosterkultur, en arv som etter hvert gikk over til å bli en metafor: Universitetet er et kloster.  

Klosteret som metafor hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, hvor kunnskap, har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring.  Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap.

Selv om dette har lite med hvordan middelalderens universiteter faktisk fungerte, ei heller hvordan dagens universiteter fungerer, er det for mange en forlokkende metafor, en metafor som tegner et ønsket ideal.  Men noen sider ved dette idealet, denne metaforen, er omdiskuterte.

Har for eksempel klostermetaforen videreført et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et unødvendig skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte?  

Eller har klostermetaforen appell nettopp fordi den gir en beskrivelse av universitetet som er ubundet av den virkelige verdens bekymringer – og ubundet av krav om å addressere disse bekymringene? Universitetet skal i prinsippet være et senter for intellektuell mangfold som fostrer en kultur for gjennomtenkt og mangevinklet diskurs om viktige saker. Men tegner klostermetaforen et ideal som er for stille, for ryddig, for frakoplet? Et ideal som forherliger istedet for å kritisere en tendens til å reflektere stadig mer om stadig mindre av betydning, en tendens til å se innover istedet for utover for stimulans og inspirasjon?

Som et korollar til paragrafen over, kan man spørre om klostermetaforen ved å fostre ønsket om å abstrahere debatten, refleksjonen og forskningen fra virkelighetens rufsete virkelighet, sakralt idealiserer disiplinfagene på bekostning av profesjonsfagene?

Har klostermetaforen appell fordi den gir en argumentasjon for hvorfor kollegiet bør få være i fred? Klostermetaforen peker mot en uavhengig og internt fokusert organisasjon som reflekterer verdiene og forventningene til kollegiet, et kollegium som selv bestemmer sine rammer, pensum, lærebøker og krav. Ikke er det bare kollegiets  ansvar å sette og vedlikeholde standardene, ingen andre har kunnskapen til å kunne gjøre det. Eller, så sier kollegiet. Er krav om måloppnåelser, relevansorientering og beskrivelser av læringsutbytter ikke bare et overgep mot denne uavhengigheten, men også en tvungen og ubehagelig realitetsorieentering som forstyrrer freden i klosteret?

Har klostermetaforens  ideal om kollegialitet skapt en konserverende, langsiktig og endringsfiendtlig styreform?  Er det bra eller ikke? Er modellen arkaisk? Passer den størrelsen og oppgavene til et moderne universitet? Hvordan skal kollegialitet som ledelsesform tilpasses en institusjon som HiOA med 2200 ansatte?

Har klostermetaforen fostret en privatisert arbeidsform, både når det gjelder pedagogisk tilnærming og relasjon til studentene?  Hvor mye av undervisningen ved norske universiteter i dag foregår på en privatisert og, bokstavelig talt, middelaldersk måte?

Masseutdannelse utfordrer klostermetaforen – det er 220 000 studenter i Norge og omtrent 20 millioner i EU. Med slike tall og slik stor investering er det ikke rart at myndighetene søker å avprivatisere arbeidsformene ved universitetene,  institusjonalisere dem, for å få jevnere og høyere kvalitet, etablere sterkere fagfellekontroll, styrke eksponeringen til praksisfelt og behovseiere, og øke pensumets samfunnsrelevans.  

Også ny teknologi utfordrer klostermetaforen og dens arbeidsformer. Våre unge finner sine lærde, sine mestere, på internettet først, hvor de gjerne finner bedre og mer interessante lectio enn enn på sitt fysiske universitet. Mobiltelefonen gir deg tilgang til nært sagt all menneskelig kunnskap.  Hva skal da være universitetets rolle?  

Har klostermetaforen utspilt sin rolle?

 

logo metforisk mysing

Metaforer kan gi utgangspunkt for refleksjon. En rekke metaforer er benyttet for universitetene, og det som selvfølgelig kjennetegner dem er at de på en eller måte beskriver en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse, en karikatur, og at et virkelig universitet ikke reflekterer noen av disse, alle eller noen. Men de fleste universiteter har, bevisst eller ubevisst, valgt seg en eller flere metaforer som grunnlag for sitt narrativ. Jeg har skrevet om noen av disse:

Og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler.

Kategorier
Digital kultur

Et annerledes senter

Center for Cyber and Information Security (CCIS) startet som et partnerfinansiert senter som inkorporerte både forskning, utvikling og undervisning innen informasjonssikkerhet. Det ble bygget som en “siamesisk tvilling” til NISlab, som var Høgskolen i Gjøviks (HiG) seksjon for informasjonssikkerhet, en symbiotisk sammenkobling som både har stor styrke og en del utfordringer, men som aller viktigst gjorde det mulig å bootstrappe fra null grunnfinansiering et fantastisk potent senter som er helt unikt i Europa.

Da vi begynte var Jørn rektor ved Høgskolen i Gjøvik (HiG), Nils leder for informasjonssikkerhetsseksjonen ved HiG (som heter NISlab, “Norwegian Information Security Laboratory”), og jeg var dekan. Vi skaffet som partnere til CCIS en rekke institusjoner i Norge som på en eller annen måte har et ansvar innenfor informasjonssikkerhetsområdet. NISlab og CCIS var nok tilsammen en viktig grunn til at NTNU ved årsskiftet tok over HiG.

Mens partnere som Statnett, Statkraft, mnemonic, Telenor, FFI, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Cyberforsvaret, Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet finansierte professorater eller andre forskningsstillinger, utviklet de akademiske partnerne felles forsknings- og studieprogrammer. NTNU Gjøvik er nok den eneste institusjonen i Nordeuropa med dedikerte informasjonssikkerhetsprogrammer på alle tre sykluser (altså både bachelor, master og phd). Igjennom CCIS-samarbeidet klarte vi å utvikle en erfaringsbasert master i digital etterforskning i samarbeid med Politihøgskolen og en erfaringsbasert master i cyberforsvar i samarbeid med Forsvarets ingeniørhøgskole – studieprogrammer som ingen av de akademiske partnerne kunne ha etablert alene. Og i samarbeid med Datatilsynet og jussmiljøet ved Høgskolen i Lillehammer utvikler CCIS aktiviteter i grenselandet imellom teknologi og personvern.

CCIS står altså for en langsiktig kunnskapsutvikling ved å etablere og videreutvikle relevante studier og
å bygge miljøer som dekker spennet fra grunforskning til anvendt forskning til anvendelse. Senteret har etablert fagggrupper i digital etterforskning, biometri, Cyberforsvar, infrastrukturbeskyttelse, onfornasjonssikkerhetsledelse og personvern, og helseinformasjonssikkerhet. Igjennom dette arbeidet har vi etablert nært kontakt med en rekke internasjonale institusjoner. CCIS har for eksempel en avtale med Europol og er rådgiver til «the European Cyber Crime Centre». Høsten 2015 ble CCIS invitert til og deltok ved INTERPOLs Global Complex for Innovation (IGCI) i Singapore, som samler INTERPOLs fagkompetanse i digital etterforskning og datakriminalitet.
CCIS har også fått substansiell støtte i regionen. Oppland Fylkeskommune har vært en viktig tidlig finansiell fødselshjelper. Innlandsutvalget leverte høsten 2015 sin rapport til næringsministeren hvor CCIS ble trukket frem som en av hovedsatsingene som utvalget foreslår for Innlandet.

I vinter klarte CCIS å sikre seg finansiering i statsbudsjettet via Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Dette har aksellerert utviklingen. CCIS arbeider nå med å utvikle Norges første permanente “cyber range” i samarbeid med Cyberforsvaret, et digitalt øvingsfelt hvor studenter kan lære å beskytte digital infrastruktur mot angrep i sann tid.

Etter å ha ledet arbeidet i noen år med etableringen av senteret tok jeg rollen som NTNUs representant i styret og styreleder da jeg flyttet fra HiG til HiOA. Jeg ønsket å sikre kontinuitet i arbeidet og trygghet til de 25 partnerne som har investert svært mye tid og penger i CCIS.

I året som gikk fikk CCIS et ordinært styre, viktig nøkkelpersonell, basisfinansiering gjennom Statsbudsjettet, sterk omtale i rapporten fra det Digitale sårbarhetsutvalget, og en dyktig direktør i Sofie Nystrøm, samtidig som NISlab fikk en dyktig seksjonsleder i Laura Georg. CCIS har vunnet kontrakter for 47 million kroner gjennom Norges Forskningsråd IKT- Pluss-program til forskningsprosjektene, og har også fått tilsagn på en brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) søknad som koordineres av CCIS-partner mnemonic. I året som gikk flyttet også Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS) inn sammen med CCIS, og Høgskolen i Gjøvik ble overtatt av NTNU hvor et av målene nettopp er å koordinere og forsterke informasjonssikker- hetsforskningen. Gjennom NTNUs akkvisisjon av HiG har CCIS fått tilgang til et meget sterkt internasjonalt nettverk, et kontor i Brussel som vil støtte CCIS’ europeiske ambisjoner, og en rekke flere forskere innen cyber- og informasjonssikkerhet. CCIS er nå blitt en betydelig leverandør av kompetanse innen cyber- og informasjonssikkerhet i Europa.

CCIS har gått fra en oppstartsfase til en operasjonell fase. Og nå har Sofie levert CCIS’ første årsrapport, et godt planverk for videre utvikling, og et første ordentlig budsjettrammeverk.

Da tenker jeg at mitt bidrag har kommet til veis ende. For å være en effektiv representant for NTNU i styret må man nok være en insider i NTNU, og NTNU er i en for rask utvikling nå til at jeg kan lene meg på gammel innsikt.

I forrige uke ba jeg derfor NTNUs viserektor på Gjøvik om å ikke gå på et år til som NTNUs styrerepresentant etter årsmøte 25. mai, og han aksepterte. I styremøtet i forrige uke orienterte jeg om dette ønsket, og om at styret vil måtte velge en ny styreleder etter årsmøtet.

Et fantastisk eventyr har bare såvidt startet. Takk for innsatsen så langt. Og takk for meg!

styret i ccis
Styret i CCIS. Bak fra venstre: Rune Fløisbonn, Tor Tanke Holm, Mona Strøm Arnøy, Tønnes Ingebrigtsen, Ingeborg Dårflot og Erik Hjelmås Foran fra venstre: Rune Fromreide Sommer, Morten Irgens og Hanne Tangen Nilsen

CCIS’ partnere:

CCIS hadde 25 partnere fra privat og o entlig sektor samt akademia, ved utgangen av 2015. Mot slutten av året resulterte samarbeidet med Datatilsynet at også de signerte konsortiums- avtalen og ble partner i CCIS.  De 25 partnerne er:

Cyberforsvaret

  • Forsvarets Ingeniørhøgskole
  • Datatilsynet
  • Eidsiva
  • Forsvarets Forskningsinstitutt
  • NTNU
  • Høgskolen i Lillehammer
  • IBM
  • Kripos
  • mnemonic
  • Nasjonal Sikkerhetsmyndighet
  • Nasjonalt ID-senter
  • NC-Spectrum
  • NorSIS
  • Oppland Fylkeskommune
  • Oslo Politidistrikt
  • Politidirektoratet
  • Politihøgskolen
  • PricewaterhouseCoopers
  • PST
  • Statkra
  • Statnett
  • Telenor
  • Vestoppland Politidistrikt
  • Watchcom Security Group AS
  • Økokrim

So long thanks for all the fish

-Douglas Adams

Kategorier
Metaforisk mysing

Universitetet er et skip

“Håp er en ting med fjær”.

Akilles hadde sittet stille en stund og sett ut av vinduet, en stor kald flate foran januarmørket. ”Vel, det skriver André Brink i ’Attråens rett’”, fortsatte han.  “Jeg synes det er en nydelig metafor.”

“Et fjærkledd vesen er en flott metafor for håp,” nikket Frøya. ”Men egentlig er det Emily Dickinson”. Frøya leser mye og husker det hun leser. Hun tok fram en bok fra bokhylla og bladde imponerende fort opp.  

“Hope” is the thing with feathers –

That perches in the soul –

And sings the tune without the words –

And never stops – at all”

Vi satt og ruget på det en stund, Akilles, Frøya, Skilpadden og jeg. Vi hadde sittet en stund rundt bordet og snakket om hva året ville bringe. Håp. Utenfor var det kuldegrader og snø. Et lite vesen med fjær vil ha en tøff tid. ”Det er en flott metafor”, kommenterte jeg, ”håp som et fjærkledd vesen.”

Skilpadden satte fram desserten. Rødvinsposjerte pærer med kanelstenger.  Frøya holdt skjeen i munnen med lukkede øyne.  “Orgasmisk! Mmmm”.  Så sukket hun. “Det er vel en tydelig metafor.”

“Morten, du må da ha møtt noen metaforer for høgskolen da du begynte der?” Skilpadden smilte og løftet glasset til en skål.   “Ubevisste metaforer?”

Jeg tenkte litt før jeg svarte.  “Et skip, kanskje. Noen sa ‘velkommen om bord’”.

“De ansatte er jo galeislaver!” Frøya lo godt. “Slaveskip!”

“Jeg tror ikke det var det de tenkte på.  Mer som ‘velkommen med på reisen´.  Eller at vi er i en båt, i samme båt, det er jo en metafor som arbeidsgivere ofte bruker.”

“Opprørt sjø?” Akilles flirte. “Noen isberg dere ikke har sett? Stemmer kartet og virkeligheten overens? Pass på så dere ikke kullseiler!”

Frøya fulgte opp: “Hvem seiler under falskt flagg? Tilløp til mytteri noe sted?  Hvor finner dere en vennlig havn?”

Jeg tenkte litt på de marine metaforene, men syntes ingen var spesielt dekkende.  “Jeg har noen ganger lurt på hvilket hav vi seiler på”, mumlet jeg, mest for å si noe.

“Hvilket hav? Lurte du ikke heller på hvor skipet skal hen?  Aah, ja det er sant, til landet Universitet”.

“Vi skal ikke dit, vi er der!   Eller nei, det er klassifikasjonen på skipet.  M/S HiOA, 20 000 tonns universitetsskip. Vi er bare feilklassifisert. Og det skaper unødvendige problemer.”

“Der har du metaforen din.” Skilpadden så ut som om han var fornøyd med seg selv. “Vanskelig å levere tjenester til cruisepassasjerer hvis myndighetene hevder dere er et tankskip.”

“Nei, men her ser du problemet: myndighetene hevder ikke at vi er et tankskip. De har pålagt oss i lovs form å være et cruiseskip. Men de vil ikke formelt klassifisere oss som et. Eller betale det samme for transporten.”

“Men dere skal jo bli universitet”, fortsatte Skilpadden. “Hva slags metafor er det du har for ‘universitet’?  Deler alle på høgskolen samme metafor?  Samme målbilde?”

“Vi skal ikke bli, vi er et universitet!,” protesterte jeg.

“Jadajada, i gavnet, men ikke i navnet, blablabla, det har vi hørt før. Men tror du at du og Røe Isaksen deler de samme universitetsmetaforene?  Betyr begrepet “universitet” det samme for ledelsen på HiOA og regjeringen?”

Frøya var ferdig med desserten og flyttet asjetten litt til side.  “Jeg synes du ga et dårlig metaforeksempel, Morten. ‘Skip’ er ikke en metafor som sier oss noe spesielt om en høgskole.”

“Universitet!”

“OK, universitet, men  ‘skip’ eller ‘båt’ forteller oss ikke noe spesielt om et universitet, det er en mer generell metafor for organisasjon.”

“OK, OK, her er en universitetsmetafor. Universitetet er en kakerlakk.”

Jeg lot setningen henge. Alle tre så på meg. Helge Lien Trio spilte i bakgrunnen.

Akilles pekte på meg med gaffelen. “Den må du forklare.”

 

Mer!

«Skip» er en vanlig metafor for en organisasjon med ansatte, og blir også noen ganger brukt mer eller mindre bevisst når man tenker på universitetet som en organisasjon.  Men det er mange andre, og kanskje mer interessante, metaforer for universitet.  Hver av dem er både riktige og gale, og hver på sin måte. «Metaforisk mysing» er en serie artikler som hver tar utgangspunkt i en ny metafor, en metafor som kanskje kan gi utgangspunkt for refleksjon.