(Det ser ut til at noen misforstår dette innlegget, så derfor legger jeg til denne parentesen. Den som leser til slutten av innlegget vil se at jeg skriver eksplisitt at dette er to karikaturer. Selvfølgelig mener ikke jeg at UiO er et kloster eller at OsloMet er en rebell som er allergisk mot serifer. Beskrivelsen her av de klassiske universitetene finner du i bøker og artikler om universitetenes historie, det er ikke noe jeg har funnet på. En del av tradisjonene ønsker de eldre universitetene gjerne å ta med seg inn i en moderne verden, slikt som segl og kapper, og det spøkte jeg altså med her. Og spøker jeg med våre naboer, må jeg jo spøke med oss selv. Vi har valgt et navn og en grafisk profil som har skapt noen reaksjoner, primært fordi vår profil bryter med universitetstradisjonene. Jeg tror det er riktig at universitetene tar ulike roller og at unge universiteter bør profilere seg annerledes.)
Under arbeidet med å etablere OsloMet ble et spørsmål stadig stilt; om Oslo trenger to universiteter. Det er et underlig spørsmål og trigger selvfølgelig motspørsmål, som for eksempel om det er bedre med ett universitet enn to av halve størrelsen, om det er et problem at andre byer på vår størrelse i Europa har flere enn ett universitet, og om hva man trodde ville skje med Høgskolen i Oslo og Akershus den dagen den ble omakkreditert til universitet.
Men la nå det ligge og heller ta fram et annet aspekt av dette spørsmålet, en mulig smal forståelse av hva et universitet er og skal være. Dersom OsloMet skulle vært en kopi av Universitetet i Oslo, og dermed likt i lynne, arbeidsform, strategier og tilnærming til samfunnet rundt seg, ville spørsmålet vært like feil, det er så, men litt mer forståelig.
I de mange byene med mer enn ett universitet, er ofte bildet at universitetene tar ulike roller. Som regel har man et gammelt, ærverdig og disiplinbasert universitet som gjerne er assosiert med en metafor av universitetet som et kloster, en metafor som hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, og kunnskap har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring, med et klassisk, tidløst akademisk ideal, hevet over samfunnet, et universitet opptatt av vitenskap for vitenskapens skyld. Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap.
Som regel har man også et universitet som er mer påvirket av en annen metafor, rebellen, en metafor som hinter om at universitet ikke bare er, men også ønsker å markere at det er annerledes enn sin eldre nabo. Universitetet fremmer sitt fokus på utdanning, av anvendelse av kunnskapen som utvikles, og av dens relevans og effekt på samfunnet. Det er engasjert i byen og verdiskaping, ser på seg selv som et instrument for samfunnsutvikling, men føler seg som regel underkjent og dårligere belønnet. Det bryr seg gjerne ikke om Examen Philosophicum, unngår latin, fokuserer på FNs bærekraftmål og digitalisering, bruker ikke segl, men logoer, og grøsser over serifer (og Times New Roman spesielt). Det velger farger som varsler brann og fare og sier at kapper og seremonier er symboler på privilegier og klasseskiller som også representerer en videreføring av et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et anakronistisk skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte. Og ikke minst sier det at pluralisme er viktig for å adressere utfordringene samfunnet står over, og at det ville være en tragedie hvis alle universitetene var like.
«Klosteret» er en forførende og kraftfull metafor som få utfordrer. «Rebellen» er en engasjert og kraftfull metafor som mange utfordrer.
Verden er full av formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være, metaforer som beskriver, på en eller måte, en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse. De er, i bunn og grunn, karikaturer.
