Måned: november 2018

Kategorier
Innovasjon og entreprenørskap

Fullt og helt – ikke stykkevis og delt

Næringsministeren vil ha en full gjennomgang av virkemiddelapparatet for innovasjon. Skal Norge lykkes med målet om å bli et av de mest innovative landene i Europa må vi jobbe med innovasjonsdrevet vekst på en helt annen måte enn i dag. I Oslo-regionen er vi allerede i gang.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen varslet i oktober en full gjennomgang av det statlige virkemiddel­apparatet for innovasjon og næringsutvikling – en såkalt områdegjennomgang. Røe Isaksen kaller det et av de viktigste prosjektene for ham som næringsminister og målet er at Norge blir ett av de mest innovative landene i Europa. Som et urbant universitet er OsloMet spesielt opptatt av sin rolle i utviklingen av hovedstadsregionen. I partnerskap med Akershus fylkeskommune, Oslo kommune, næringslivet, investeringskapital og entreprenører har vi derfor satt i gang et prosjekt for finne ut hva regionen kan gjøre for å bli ledende i Norden innenfor innovasjonsdrevet entreprenørskap, spesielt på områder der Osloregionen har fortrinn sammenliknet med sine konkurrenter. Dette gjør vi gjennom MITs Regional Entrepreneurship Acceleration Program (MIT REAP) og i fellesskap med åtte andre regioner fra hele verden. Etter den første fasen av prosjektet har vi tre råd til næringsministeren:Vi oppfordrer derfor Torbjørn Røe Isaksen til å tenke mest mulig som en innovasjonsdrevet entreprenør når virkemiddelkabalen skal legges på nytt.Morten Irgens og Ellinor Dalbye Kasahara

1) Økonomisk vekst kommer gjennom innovasjonsdrevet entreprenørskap. Forskning ved MIT viser at det er avgjørende å skille mellom innovasjonsdrevet entreprenørskap og utvikling av mer tradisjonelle levebrødsbedrifter. Selv om begge disse formene for entreprenørskap er viktige for økonomisk utvikling og sysselsetting, har innovasjonsdrevet entreprenørskap et langt større vekstpotensial. Det er derfor behov for en mer differensiert forståelse av hva som karakteriserer innovasjonsdrevet entreprenørskap i norske regioner, og det er også behov for å utvikle virkemidler spesielt for selskaper i sterk vekst, såkalte oppskaleringsbedrifter eller «scale-ups».

2) Innovasjonsdrevet entreprenørskap trenger et økosystem for å lykkes. Partner Rolf Assev i StartupLab har trukket fram betydningen av samarbeid mellom privat kapital, erfarne gründere og det offentlige virkemiddelapparatet. I Vækerø-erklæringen understreker næringslivsledere behovet for mye tettere samarbeid med universiteter og høgskoler. Felles for begge er at de understreker verdien av samarbeid på tvers av aktørgrupper. Forskning på nettverk viser at innovasjonsdrevne selskaper og start-ups må være en del av et aktivt regionalt nettverk med flere ulike typer forbindelser for å lykke. Dette reduserer risikoen knyttet til innovasjon og fungerer som en viktig kilde til kunnskap og kompetanse. Virkemidlene må derfor aktivt støtte opp under nettverksutvikling og samarbeid mellom næringsliv, universiteter, offentlig sektor, gründere og privat kapital.

3) Universitetene må gjøre mye mer enn å kommersialisere forskning. Næringsministeren fikk nylig utarbeidet en rapport om kommersialisering av forskning. Mye kan sies om en rapport som kun baserer seg på data fra de fem største universitetene, men allikevel foreslår vidtrekkende endringer i rammebetingelsene for alle landets høgskoler og universiteter. Det viktigste er allikevel dette: om målet er innovasjonsdrevet vekst må universitetenes rolle forstås i en mye bredere sammenheng enn det denne rapporten har hatt som mandat. Internasjonale studier viser at universiteter kan ha en viktig rolle som brobyggerorganisasjoner i innovasjonsnettverket, og at aktive universiteter bidrar til mer radikal innovasjon i næringslivet – med større regional betydning. Ikke minst er utdanning innenfor entreprenørskap og studenter og alumnis rolle som kunnskapsbærere mellom forskningsfronten og arbeidslivet avgjørende. Virkemiddelgjennomgangen må derfor se betydningen universiteters- og høgskolers rolle i økosystemet og vurdere på hvordan blant annet Innovasjon Norge og SIVA kan jobbe sammen med universiteter som OsloMet, som ønsker å bidra som drivere for verdiskapingen i sine regioner.

Vi oppfordrer derfor Torbjørn Røe Isaksen til å tenke mest mulig som en innovasjonsdrevet entreprenør når virkemiddelkabalen skal legges på nytt. Tenk helhetlig og involver hele innovasjonsøkosystemet. Det vil øke sjansene betraktelig for vi sammen lykkes med vårt viktigste politiske prosjekt.

Denne artikkelen er skrevet sammen med Ellinor Dalbye Kasahara og første gang publisert på Khrono. Bildet er fra den første brukerworkshopen i MIT REAP Oslo og Akershus, og i midten står prosjektleder Ingvild Jøranli.

Kategorier
Universitetspolitikk

Indikatorer som ikke indikerer så mye

I år bruker Norge omtrent 41,6 milliarder kroner på offentlig forskning[. Det er forståelig at samfunnet til gjengjeld for denne store investeringen ønsker å måle hva de får igjen for pengene. Og det gjøres og blir presentert i nettsider med offentlig statistikk og i ulike rapporter og artikler, for eksempel Forskningsrådets årlige Indikatorrapport og Kunnskapsdepartementets årlige «Tilstandsrapport for høyere utdanning» og Forskningsbarometer.  Til sammen skal disse gi et nyttig, meningsfullt, ikke-fordreid og komplett bilde av status innen høyere utdanning og forskning.

Men så enkelt er det selvfølgelig ikke, og indikatorbatteriet, og ikke minst bruken av det, tellekantsystemet, er derfor og med gode grunner diskutert oppad stolper og nedad vegger.  Er indikatorene nyttige? Nyttige for hva? Gir de et balansert eller forvrengt bilde? Fremmer de interessene til noen institusjoner eller grupper over andres? Er de meningsfulle? Blir de “misbrukt”, i den forstand at de ulike indikatorene blir vurdert hver for seg og ikke sett i sammenheng med hverandre? Listen av spørsmål er lang som et vondt semester.

Indikatorene som ikke bare gir minst mening, men også dessverre skaper kontraproduktiv aktivitet, er de som måler forskningsproduksjon per akademisk ansatt uten å justere for faktisk forskningstid.  Vi kan finne mange eksempler på dette i artiklene i sektoren, for eksempel i Khrono (“Idrettshøgskolen best av alle på publisering” , “Bergen passerte Oslo på mest EU-midler”, “Får mest fra Forskningsrådet per faglige årsverk”), og senest i Universitetsavisa («Torsdag legger han fram en dyster statistikk for NTNU-styret»). 

Et eksempel er når man forveksler publiseringsproduktivitet med antall publiseringspoeng per UFF-ansatt.  Dersom  både Per og Mari blir målt på hvor mange artikler de produserer, men Mari bare får bruke halvparten så mye tid på forskningsproduksjon som Per, er det selvfølgelig urimelig å måle produktivitet i form av antall artikler i året.  Man må justere for faktisk forskningstid.  Og slik er det også når man akkumulerer dette opp på institusjonsnivå.

Grafen under illustrerer hvor substansielt feil målemetoden er.  Figuren illustrerer publiseringsproduktiviteten til de to eldste og de to yngste universitetene. Her er produksjonen av publiseringspoeng per UFF-tilsatt satt som en prosent av produksjonen til den mestproduserende av disse fire.  De to yngste universitetene våre har en produksjon av publiseringspoeng per UFF som er henholdsvis 36 og 44 prosent av produksjonen til det mestproduserende universitetet. Beregningene er gjort med utgangspunkt i data fra DBH.

Men justerer vi for forskningstid per årsverk for UF-ansatte, ser vi en helt annen situasjon.  Da er publiseringsproduktiviteten ved de to yngste universitetene henholdsvis  64% og 80% av det mestproduserende universitetet.  Vi har her antatt at den gjennomsnittlige FOU-tiden ved de to yngste universitetene er omtrent 25% (som er tilfelle for OsloMet), og ved de to eldste universitetene omtrent 45%.  

Selvfølgelig er det umulig å ta hensyn til alle faktorer som influerer en indikator. Man bør allikevel strebe etter å konstruere indikatorer som er så meningsfullt sammenlignbare på tvers av institusjonene som mulig.  Det mest opplagte, og som i tillegg er enkelt å få til, er å justere for tiden man har allokert for oppgaven som indikatoren måler.

Velger vi indikatorer ut fra hva vi enkelt har tall på eller ut fra vi faktisk burde måle? Noen av de viktige indikatorene i tellekantsystemet til UH-sektoren tildekker i stedet for å avdekke, og krever for mye forklaring til at de er nyttige. De er ikke bare meningsfattige, de er også skadelige. Feilrepresentasjon av sektorens institusjoner kan både føre til at beslutninger blir tatt på feil grunnlag, og være demotiverende.

Det er først når vi har ryddet unna et aspekt som umuliggjør sammenlikning at vi kan begynne å lete etter mening bak forskjellene.  Da kan vi forstå at forskningens overheadsandel korrelerer negativt med forskningstiden, at forskningsperiodenes lengde korrelerer positivt, og at finansieringen til de eldre universitetene muliggjør en sterkere administrativ og strategisk forskningsstøtte og substansielt flere postdoktorander og stipendiater.  Og da kan vi bruke slik innsikt til å styrke effekten av ressursene våre, med andre ord øke produktiviteten og kvaliteten.

Denne artikkelen ble oppdatert 7/6 2019 med en graf og referanse til flere artikler. Ellers, se en liten allegori i en tidligere artikkel, om hvordan man i en bindersfabrikk kan forveksle produksjon og produktivitet.  

Kategorier
Universitetspolitikk

Bindersfabrikken

Det var en gang at Per, Pål og Espen Askeladd var ute og søkte seg arbeid.  Og de fikk alle napp i Univers & Hansen Binders og Spiker (som på folkemunne gjerne ble kalt UH-fabrikken).

Per ble bedt om å bruke halvparten av tiden sin på å lage binders, mens Pål skulle bare bruke en fjerdedel, eller litt over en dag i uka, på dette.  Og slik var det i fabrikken. Noen skulle bruke nesten hele sin tid på å lage binders, noen nesten ingen tid. Og jo mer tid du hadde til å lage binders, jo bedre bindersmaskiner og mer støtte hadde du, for eksempel til bindersassistenter, binderskonferanser og søknadsskriving til bindersprosjekter.

Hver måned ble en plakat med “Månedens Ansatt” slått opp i kantina, og lister, diagrammer og kurver ble vist i rapporter og presentasjoner, hvor alle de ansatte var rangert etter hvor mange binders de laget.  Khronen Tidende skrev stadig om det i sine spalter og intervjuet ansatte som laget mange binders.

 Pål og andre med lite binderstid klaget en del på dette.  “Mål oss gjerne på bindersproduksjon, men da må det være på antall binders per time jeg bruker på dette”, pleide Pål å si. “Jeg lager halvparten så mange binders som Per, men jeg har bare halvparten så mye tid å lage binders på. Måler du på antall binders per time jeg lager binders slår jeg Per på gode dager.”

Espen Askeladd fikk seg også en jobb, med å lete i asken etter korrelasjoner. Men det er en helt annen historie.

Og snipp snapp snute, så er ikke fortellingen ute.  Den fortsetter i en helt annen form her.