Kategori: Innovasjon og entreprenørskap

Osloregionen har de siste årene utviklet et kunnskapsintensivt og konkurransedyktig næringsliv, og en betraktelig økt entreprenørskapsaktivitet. Imidlertid, når man ser på forutsetningene for verdiskaping, er regionen ikke like suksessfull som sammenliknbare regioner.

Regionen innoverer ikke nok. I snart hundre år, helt siden Schumpeter sine dager, er innovasjon gjenkjent som drivkraften i økonomien. Men det er krøll på tråden, rusk i maskineriet.  Et viktig skritt er å forstå hvordan regionens innovasjonsøkosystem, og hvordan de ulike komponentene i økosystemet fungerer sammen – eller ikke. Men det er komplekst.

En rekke aktører i Oslo og Akershus har derfor gått sammen i et prosjekt leder av MIT (Massachusetts Institute of Technology) for å analysere dette maskineriet og komme med forslag til endringer. Programmet heter «Akselerasjonsprogram for regionalt entreprenørskap» (Regional Entrepreneurship Acceleration Program, forkortet REAP), som gjerne er forkortet MIT REAP. Hensikten med programmet er å bistå regioner med å utarbeide en evidensbasert og aksjonsrettet strategi for utvikling av det regionale økosystemet for innovasjon og entreprenørskap.

For snart hundre år siden, under 1920-årenes nedgangstider, begynte et fruktbart samarbeid i New England-området mellom kunnskapssektoren, industri og offentlig sektor. Viktigheten av denne aktørtrioen og dens gjensidige avhengighet ble etterhvert ganske åpenbar: offentlige myndigheter bruker skatteinntekter til å finansiere kunnskapsinstitusjoner for å forske fram innovativ teknologi, næringslivet utvikler og markedsfører produkter, som igjen skaper vekst, velstand og økte skatteinntekter. Verdiskapingen krever at det offentlige nærmest blindt  finansierer kunnskapsutvikling, fou og infrastruktur som er bred, omfattende og med en langsiktighet som næringslivet og øvrige aktører i samfunnet aldri ville kunne gjort.

Det tok frem til 1990-tallet før dette ble formulert som modellen «Triple Helix», eller trepartsmodellen. Tenkningen rundt rollene til aktørene utvilet seg fra å være nokså isolerte aktører hvor outputen fra en aktør var inputen til en annen, til interessenter som samarbeider om verdiskaping, forskning og utvikling.

Det er enkelt å se for seg at trepartsmodellen kan utvides på ulike måter. Hvis vi ønsker å forstå hvordan vi kan legge forholdene til rette for økt innovasjonsdrevet entreprenørskap, er det svært nyttig å inkludere investoren og entreprenøren i innovasjonsmodellen.  Det gir oss en fempartsmodell (eller pentahelix-modell) med fem hovedaktører: det offentlige, kunnskapssektoren, næringslivet, investorer og entreprenører.

Dette er  kritiske interessenter i et verdiskapningsperspektiv, og modellen MIT REAP Oslo og Akershus benytter denne pentahelix-modellen som verktøy for å forstå innovasjonsøkosystemet i regionen. Prosjektet utreder muligheter og utfordringer i økosystemet, utarbeider strategier og tiltak, og etablerer et aksjonsrettet program. Til syvende og sist er målet med programmet å styrke den økonomiske og samfunnsmessige utviklingen i Oslo og Akershus.

Prosjektet har etablert en kjernegruppe med følgende deltakere:

• Investorsiden: Henning Vold, partner i Norvestor.
• Gründer: Ståle Løvbukten. Seriegründer
• Akademia: Amir Sasson, prorektor for Innovation and Outreach ved Handelshøyskolen BI.   Morten Irgens, prorektor for forskning og utvikling, OsloMet.
• Etablert næringsliv: Tom Lehrmann, seksjonsleder Digital Tribe, Bedriftsmarked, DNB
• Myndigheter: Jan Fredrik Lockert, næringssjef Oslo kommune, og Øyvind Michelsen, fylkesdirektør Akershus fylkeskommune.

Prosjektleder er Ingvild Jøranli, og sekretariatet består av Ingrid Jøranli og Gry Helene Stavseng.

Den forrige artikkelen i denne serien, «Krøll på tråden. Rusk i maskineriet» snakker litt om utfordringene i Oslo og Akershus. MIT REAP Oslo og Akershus har en nettside. Du kan også lese om MIT REAP Oslo og Akershus på MITs nettsider.

(Om innovasjonsdrevet entreprenørskap i Oslo og Akershus)

Et uttrykk sier at det skal en landsby til for å oppdra et barn.  Vel, det skal en landsby til for å løfte en entreprenør til suksess.  Dette gjelder i spesielt stor grad for innovasjonsdrevet entreprenørskap, som ikke bare krever mer spesialisert kompetanse og mer finansiering i tidligfase, men også et velutviklet innovasjonsøkosystem.  En landsby, med andre ord.

Hvis vi tenker på på innovasjon i et samfunn som en maskin som produserer verdier (i form av bedrifter, arbeidsplasser, forbedrede prosesser, inntekter, investeringsavkastning, og så videre), så er inputen til denne maskinen alt som påvirker outputen. De viktigste delene av dette er selvfølgelig kapital, ressurser og infrastruktur, men hva betyr egentlig det? Virkeligheten er kompleks, og det er en rekke forhold, aktiviteter og aktører i økosystemet  som påvirker hverandre.

Dette ser vi i Oslo og Akershus, som de siste årene hatt en svært interessant utvikling for innovasjonsdrevne entreprenører og bedrifter.  Nå er det lettere å finne informasjon og det er lettere å nå ut til markedet. Det er etablert en rekke inkubatorer, næringsklynger, akseleratorprogrammer, felles arbeidslokaler og møteplasser for å koble gründere og venturekapital, også av universitetene og høyskolene for å øke samspillet mellom kunnskapsmiljøer og næringsliv. Vi ser også at  etablerte selskaper knytter seg til entreprenørskapsmiljøene for å trekke veksler på kompetanse og nettverk.

Oslo og Akershus har også en større tilgang på kunnskapsrik kapital enn før.  Fra 2014 til 2018 økte antallet investeringer på mer enn $10 millioner fra 17 til 130. I denne perioden har investeringer i nye teknologiselskaper gått fra å ligge lavest blant de nordiske hovedstedene til å ha tatt igjen både København og Helsinki. Andre attributter vi vet er tiltrekkende for kunnskapsarbeidere, investorer og bedrifter, inkluderer en høyt utdannet arbeidsstyrke, kultur, en høy livskvalitet og gode muligheter for å kombinere karriere og et godt liv. Og her skårer Osloregionen svært høyt sammenliknet med tilsvarende byregioner.

Men selv med alle disse positive inputparametrene vet vi at det må være noe med denne innovasjonsmaskinen som ikke fungerer optimalt. Selv om det er store investeringer i offentlig FoU, henter ikke regionen ut mye ut i form av innovasjon (hverken produkt-, prosess-, organisasjons- eller markedsinnovasjon). Det er lavere overlevelsesrate blant oppstartsselskapene i regionen enn i sammenliknbare regioner, og få selskaper skalerer. Sammenliknet med andre regioner er det for lite samarbeid mellom kunnskapsinstitusjoner og næringsliv, unge lærer ikke nok om innovasjon og entreprenørskap i utdannelsene, og det er lav kunnskap om hvordan kompetansetilgang påvirker vekstmulighetene for nye selskaper som etableres.

Videre er det relativt lite privat risikovillig kapital i Norge, overgangen til mer innovasjon i offentlige anskaffelser går sent, pensjonssystemet hemmer mobilitet i arbeidsmarkedet, det offentliges FoU-støtte (både til industri og akademia) er bedre egnet til å støtte eksisterende styrker enn nye sektorer og nye områder, sektormodellen forvitrer forsknings-og innovasjonsansvaret og reduserer evnen til koordinering, det er manglende støtte for scale-ups, Norge har ikke hatt et koordinerende IKT-departement, og finansieringsmodellen styrer universitetene bort fra engasjement med arbeids- og næringslivet.

Det er altså rusk i maskineriet. Men kjenner vi til alt rusket? Og er noe av rusket uvesentlig? Hvordan finner vi ut av dette? Hvis dette var opplagt kunnskap, ville alle regioner kunne optimere inputparametrene i innovasjonssystemet. Et viktig skritt er å forstå hvordan regionens innovasjonsøkosystem, og hvordan de ulike komponentene i økosystemet fungerer sammen – eller ikke. Men det er komplekst. Neste artikkel, «MIT REAP Oslo og Akershus«, forteller litt om hvordan vi har tenkt å finne ut av dette. Og forrige artikkel i denne serien, «Benz? Jeg ville heller hatt en Irgens«, forteller om hvordan det kan gå dersom vi ikke har noe økosystem å snakke om.

Jeg har en gammel bil, en MGB som jeg tok med meg fra Canada.  Selv om jeg ikke kan bruke den store deler av året her i landet, så er jeg veldig glad i den.  Men helst skulle jeg kjørt rundt i en Irgens. Eller kanskje en Bjering eller en Troll. En av mine forfedre, Paul Henning Irgens startet i slutten av 1870-årene et mekanisk verksted i Oslo. I 1880 hadde han en konstruksjon for en forbrenningsmotor og planene for en bensindrevet bil. Han bygget en båtmotor, tok patent på en gassturbinmotor, og prøvde å finne investorer til å starte produksjon av biler.  Men det var ingen som så behovet for en hesteløs vogn, og Irgens klarte ikke å få bygget sin første bil før i 1887. Samme året begynte Benz verdens første kommersielle produksjon av motordrevne biler i Tyskland. I 1895 flyttet Irgens verkstedet sitt til Bergen og bygget bussen  ”Alpha”. Myndighetene godkjente ikke oppfinnelsen for bruk på veiene; de mente den var for tung (med 20 passasjerer) og for rask (med en toppfart på 15 km/t). H.C. Bjerring bygget på Gjøvik Automobilværksted i tidsrommet 1920 til 1925 en bil for de spesielle forholdene i regionen – veiene var så smale om vinteren at vanlige biler ikke kunne komme fram.  Bilen Bjerring konstruerte var smal, den hadde motoren i mellom sjåføren og passasjeren, og man kunne skifte ut forhjulene med meier.  Men snart ble veiene bredere og snøbrøytingen mer effektiv, og nisjeproduktet for smalt. I 1955 i Lier dro Per Kohl-Larsen i gang et konsortium for å bygge ”Troll”, den første bilen utenfor USA med glassfiberkarosseri. Troll gikk konkurs etter å ha produsert fem biler.  Det viste seg umulig for Kohl-Larsen å få norske myndigheter til å gi salgstillatelse for flere enn femten biler i det norske markedet – fordi de var redde for at en norsk bilindustri ville forstyrre handelsavtalene med Sovjetunionen om eksport av norsk fiskemel i retur for import av Østeuropeiske biler. Og spoler vi fram til 1973 finner vi far og sønn Ringdal, eiere av Bakelittfabrikken på Aurskog, som under oljekrisen i 1973 fikk ideen om å lage en elektrisk bil med plastkarosseri. Rundt tusenårsskiftet lanserte de TH!NK Classic, en toseters bybil som ble solgt i vel 1.000 eksemplar. Og for å gjøre nok en lang og komplisert historie kort: Så riktig og fremtidsrettet det enn var å satse på elektriske biler, kunne bilene fra Think bare få hjertene til ihuga miljøaktivister til å banke. Resultatet er ikke mer enn en historiebok, en Troll-bil på Norsk Kjøretøyhistorisk Museum på Lillehammer, og en rad med tapte muligheter. Irgens, Bjerke, Kohl-Larsen og Ringdal hadde mange talenter, men det er ikke nok.  For at verdiskaping skal skje må samfunnet rundt entreprenørene komplementere dem på ulike måter, for eksempel i form av rådgivning om finansiering, markedstilgang, design, skatteordninger, politisk påvirkning, og eksportstøtte. Et uttrykk sier at det skal en landsby til for å oppdra et barn.  Vel, det skal et velutviklet økosystem til for å løfte en entreprenør til suksess. Dette er en del av en artikkel tidligere trykket i Khrono.

Næringsministeren vil ha en full gjennomgang av virkemiddelapparatet for innovasjon. Skal Norge lykkes med målet om å bli et av de mest innovative landene i Europa må vi jobbe med innovasjonsdrevet vekst på en helt annen måte enn i dag. I Oslo-regionen er vi allerede i gang.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen varslet i oktober en full gjennomgang av det statlige virkemiddel­apparatet for innovasjon og næringsutvikling – en såkalt områdegjennomgang. Røe Isaksen kaller det et av de viktigste prosjektene for ham som næringsminister og målet er at Norge blir ett av de mest innovative landene i Europa. Som et urbant universitet er OsloMet spesielt opptatt av sin rolle i utviklingen av hovedstadsregionen. I partnerskap med Akershus fylkeskommune, Oslo kommune, næringslivet, investeringskapital og entreprenører har vi derfor satt i gang et prosjekt for finne ut hva regionen kan gjøre for å bli ledende i Norden innenfor innovasjonsdrevet entreprenørskap, spesielt på områder der Osloregionen har fortrinn sammenliknet med sine konkurrenter. Dette gjør vi gjennom MITs Regional Entrepreneurship Acceleration Program (MIT REAP) og i fellesskap med åtte andre regioner fra hele verden. Etter den første fasen av prosjektet har vi tre råd til næringsministeren:Vi oppfordrer derfor Torbjørn Røe Isaksen til å tenke mest mulig som en innovasjonsdrevet entreprenør når virkemiddelkabalen skal legges på nytt.Morten Irgens og Ellinor Dalbye Kasahara

1) Økonomisk vekst kommer gjennom innovasjonsdrevet entreprenørskap. Forskning ved MIT viser at det er avgjørende å skille mellom innovasjonsdrevet entreprenørskap og utvikling av mer tradisjonelle levebrødsbedrifter. Selv om begge disse formene for entreprenørskap er viktige for økonomisk utvikling og sysselsetting, har innovasjonsdrevet entreprenørskap et langt større vekstpotensial. Det er derfor behov for en mer differensiert forståelse av hva som karakteriserer innovasjonsdrevet entreprenørskap i norske regioner, og det er også behov for å utvikle virkemidler spesielt for selskaper i sterk vekst, såkalte oppskaleringsbedrifter eller «scale-ups».

2) Innovasjonsdrevet entreprenørskap trenger et økosystem for å lykkes. Partner Rolf Assev i StartupLab har trukket fram betydningen av samarbeid mellom privat kapital, erfarne gründere og det offentlige virkemiddelapparatet. I Vækerø-erklæringen understreker næringslivsledere behovet for mye tettere samarbeid med universiteter og høgskoler. Felles for begge er at de understreker verdien av samarbeid på tvers av aktørgrupper. Forskning på nettverk viser at innovasjonsdrevne selskaper og start-ups må være en del av et aktivt regionalt nettverk med flere ulike typer forbindelser for å lykke. Dette reduserer risikoen knyttet til innovasjon og fungerer som en viktig kilde til kunnskap og kompetanse. Virkemidlene må derfor aktivt støtte opp under nettverksutvikling og samarbeid mellom næringsliv, universiteter, offentlig sektor, gründere og privat kapital.

3) Universitetene må gjøre mye mer enn å kommersialisere forskning. Næringsministeren fikk nylig utarbeidet en rapport om kommersialisering av forskning. Mye kan sies om en rapport som kun baserer seg på data fra de fem største universitetene, men allikevel foreslår vidtrekkende endringer i rammebetingelsene for alle landets høgskoler og universiteter. Det viktigste er allikevel dette: om målet er innovasjonsdrevet vekst må universitetenes rolle forstås i en mye bredere sammenheng enn det denne rapporten har hatt som mandat. Internasjonale studier viser at universiteter kan ha en viktig rolle som brobyggerorganisasjoner i innovasjonsnettverket, og at aktive universiteter bidrar til mer radikal innovasjon i næringslivet – med større regional betydning. Ikke minst er utdanning innenfor entreprenørskap og studenter og alumnis rolle som kunnskapsbærere mellom forskningsfronten og arbeidslivet avgjørende. Virkemiddelgjennomgangen må derfor se betydningen universiteters- og høgskolers rolle i økosystemet og vurdere på hvordan blant annet Innovasjon Norge og SIVA kan jobbe sammen med universiteter som OsloMet, som ønsker å bidra som drivere for verdiskapingen i sine regioner.

Vi oppfordrer derfor Torbjørn Røe Isaksen til å tenke mest mulig som en innovasjonsdrevet entreprenør når virkemiddelkabalen skal legges på nytt. Tenk helhetlig og involver hele innovasjonsøkosystemet. Det vil øke sjansene betraktelig for vi sammen lykkes med vårt viktigste politiske prosjekt.

Denne artikkelen er skrevet sammen med Ellinor Dalbye Kasahara og første gang publisert på Khrono. Bildet er fra den første brukerworkshopen i MIT REAP Oslo og Akershus, og i midten står prosjektleder Ingvild Jøranli.