I sin doktorgrad har Kim Astrup et ambisiøst mål om å løse utfordringer knyttet til det teoretiske grunnlaget for boligpolitikken. Men for øyeblikket er han mer opptatt av å pleie sitt vedvarende kjærlighetsforhold til de greske øyer.
Vi møter Kim på Espresso House et steinkast fra kontoret på By-og regionsforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Ryktet sier at det er på denne nabolagskafeen de store tankene tenkes og deles.
Før vi synker ned i de dype stolene med utsikt ut mot trikkeskinnene i Pilestredet, får Kim servert en halv liter kaffe (med mulighet for gratis påfyll!). Han myser drømmende ut av vinduet mens han forteller om planene for ferien: øyhopping på de greske øyer. I bagasjen har han allerede samlet tjue øyer tidligere år, og i sommer skal fem nye småparadis utforskes.
Etter en rekke reisetips sirlig er notert bak øret av intervjueren, forsøker vi å vri oss inn på spørsmål om samfunnsøkonomen selv, og prosjektet som er tema for dagen.
Hvordan endte du på NIBR og BOVEL?
Kim skiller seg fra de andre BOVEL-stipendiatene i kaffeprat-serien vår, ved at han rett og slett ikke er stipendiat: han tar doktorgraden som del av sin stilling som forsker II ved NIBR.
Astrup har bakgrunn fra SSB, men har jobbet som oppdragsforsker ved NIBR siden 2007. Han har rukket å følge instituttet fra selvstendig stiftelse, til å bli en del av OsloMet og SVA (oslomet.no). En overgang han har opplevd som positiv, og særlig når man med opprettelsen av BOVEL i 2018 samlet mye av den norske boligforskningen.
– Det har vært viktig for meg å være med på å bygge opp det faglige miljøet, og konsolidere den boligsosiale forskningen som et eget felt, forklarer han.
Det han synes er særlig spennende ved forskningsfeltet, er hvordan boligmarkedet er ramme for løsning av utfordringer knytta til marginaliserte og utsatte grupper.
– Det er få andre områder hvor man ønsker å oppnå velferdspolitiske målsettinger innenfor rammene av markedsstyring. Denne markedsdimensjonen gjør løsningene mer kompliserte, sier Kim ivrig.
Nå begynner han å gestikulere mer, for vi begynner vi å nærme oss spørsmålet om hans hjertebarn.
Hva går prosjektet ditt ut på?
I doktorgraden bygger han videre på et tidligere prosjekt hvor han så på hvordan Amartya Sens kapabilitetstilnærming kunne anvendes innenfor boligsosiale problemstillinger, ved å gi økt empirisk forståelse for omfanget av boligrelaterte levekårsutfordringer og fattigdom.
– Det er en teoretisk uklarhet rundt grunnlaget for den boligsosiale politikken. Der er forskningslitteraturen ikke helt i mål, det er ikke tilstrekkelig utforsket og forstått, forklarer Kim.
Det boligsosiale feltet er en relativt ny disiplin, og har ifølge forskeren behov for et tilsvarende godt fundament. Hans ambisjon er å artikulerere et teoretisk grunnlag for politikken grunnet i Sens teori.
– Det er oppsiktsvekkende at man har et så stort apparat rundt boligsosiale utfordringer uten å kunne gi en koherent teoretisk begrunnelse for feltet, understreker Astrup.
I Norge har vi høy grad av inntektssikring sammenlignet med andre land, høy grad av økonomisk likhet og sikkerhetsnett for de som faller utenfor og har utfordringer. Så hva skiller egentlig det boligsosiale feltet og vanskeligstilte her fra fattigdomsforskningen? Ifølge Kim forholder de to feltene seg lite til hverandre, noe han oppfatter som uheldig.
Det er oppsiktsvekkende at man har et så stort apparat rundt boligsosiale utfordringer uten å kunne gi en koherent teoretisk begrunnelse for feltet.
Kim astrup
Blant økonomer er det boligsosiale feltet gjerne møtt med skepsis, og flere teoretikere mener man strengt tatt ikke trenger en egen boligsosial politikk, men snarere at levekårsutfordringer løses bedre og mer effektivt gjennom å styrke den generelle fordelingspolitikken (les: ordninger for å sikre inntekt og inntektsutjevning).
– Målet med den boligsosiale politikken – med Husbanken som forvaltningsorgan – er at grupper skal kunne bo godt selv om det er overlatt til markedet, og man prøver å identifisere de som ikke klarer å skaffe seg boliger i dette markedet. Det er omskiftelig, og det er et virkemiddelapparat som skal aktiveres for å løse utfordringer uavhengig av by og land. Det er en krevende oppgave, sier samfunnsøkonomen.
Å måle vanskeligstilte: Fra insidens til intensitet?
Hovedmålet i den boligsosiale politikken er å løse utfordringene knyttet til boligrelatert fattigdom. I stedet for boligfattige, snakker man gjerne om vanskeligstilte på boligmarkedet.
En grunnleggende utfordring Kim trekker frem, er hvordan man måler hvem som er «vanskeligstilt». Uklarhet rundt dette gjør det vanskelig å få tilstrekkelig forståelse av problemomfanget, og hvorvidt virkemidlene treffer godt nok.
Per i dag måles det gjerne kun insidensen – om man er vanskeligstilt eller ikke – men ikke intensiteten, det vil si i hvilken grad man er det.
– Hvis man tar utgangspunkt i Sen, er det å kun basere seg på insidens en utilfredsstillende måte å utforme statistiske mål. Han er ikke bare opptatt av om man er vanskeligstilt eller ikke, men også hvordan utfordringene fordeler seg blant de vanskeligstilte, forklarer Astrup.
Med en tilnærming hvor noen er vanskeligstilte og andre ikke (insidens/hodetelling), hevder Astrup man ser man bort fra hvordan utfordringer, inntekter og levekårsutfordringer er fordelt.
– For å implementere Sen empirisk, mener jeg det vil det være mer fordelaktig å se på intensitet som statistisk grunnlag for å forstå det reelle omfanget av boligrelaterte levelårsutfordringer og fattigdom – men også effekten av et boligpolitiske virkemidler og tiltak.
Astrup mener en slik tilnærming vil kunne bidra til en bedre og mer nyansert problemforståelse.
– Ved å ikke vekte utfordringene likt, vil man få et bedre anslag for hvor stort problemet er, og en bedre benchmark for å måle effekten av politikken, konstaterer han.
Hvorfor er prosjektet ditt viktig?
Ifølge Astrup er prosjektet et tydelig eksempel på at «ingenting er så praktisk som en god filosofi». Det å gå inn i teorien vil ifølge forskeren gi mange praktiske fordeler; både bedre mål og statistikk, og at det vil tydeliggjøre forholdet mellom ulike sektorer – og mellom generelle og spesifikke fattigdomstiltak. Dette vil igjen legge grunnlag for å utvikle gode verktøy for å utforme og evaluere politikk.
– Uten en godt artikulert teoretisk begrunnelse for politikken, vil man heller ikke kunne lage tilfredsstillende mål for hvem som er vanskeligstilte. Og uten gode mål, er det vanskelig å vite omfanget av problemet – og om virkemidlene er gode nok, tydeliggjør han.
Dette er et tydelig eksempel på at «ingenting er så praktisk som en god filosofi».
Kim astrup
Han ønsker å komme frem til en begrunnelse for den boligsosiale politikken som del av velferdsstatens øvrige fordelingsprosjekt, men også vise at dette kan hjelpe oss på mange andre områder: Hvorfor trenger vi en boligsosial politikk på siden av en generøs velferdsstat med høy grad av inntektssikkerhet og likhet?
Hva er viktig å ha øye for i boligsektoren fremover?
Ifølge Astrup er det et problem at boligpolitikken gjerne diskuterer seg selv som noe autonomt og løsrevet fra andre felt.
– Formålet med den boligsosiale politikken er å adressere boligrelaterte levekårsutfordringer. For å gjøre dette på en god måte er det viktig å avklare arbeidsdelingen mellom den generelle fordelingspolitikken (skatt og trygd) og den boligsosiale politikken, sier Astrup.
Utfordringen ser han tydelig i sitt arbeid med bostøtteordningen, et av de viktigste boligsosiale virkemidlene.
– Ved å diskutere bostøtte løsrevet fra inntektssikringssystemet generelt, blir det vanskelig å utforme ordningen på en tilfredsstillende måte. Det er viktig å klargjøre: hvilke oppgaver skal bostøtten løse, og hva skal inntektssikring løse?
Han mener sektoren vil ha nytte av en helhetlig tilnærming til utfordringer og virkemidler fremover, hvor han mener kapabilitetstilnærmingen vil være et egnet verktøy.
Det skal han få vist i sin doktorgrad.
Men først er det ferie.
