For å utvikle gode virkemidler må vi ut av kontoret og snakke med de som opplever utfordringene på kroppen, mener Katja Johannessen ved Velferdsetaten i Oslo Kommune. I sin doktorgrad undersøker hun hvordan det går med de som flytter ut av kommunale boliger.
Vi møter Katja på kaféen på Hausmanns hus i Oslo Sentrum. Det er her hun jobber til daglig, som spesialkonsulent i Oslo Kommune, når hun ikke sitter på OsloMet med sine medstipendiater.
Med et vennlig smil bak en stor ullgenser hilser sosiologen og trebarnsmoren oss velkommen i bygget, og bestiller en cappuccino – med mandelmelk – for det har hun ikke prøvd før.
Hvordan endte du opp på BOVEL?
Etter å ha levert sin masteroppgave i sosiologi ved Universitetet i Oslo i 2008, jobbet Katja Johannessen noen år som forsker ved NIBR, med tema som bostedsløse og vanskeligstilte på boligmarkedet. Deretter gikk turen videre til Husbanken, før hun i 2017 begynte som spesialkonsulent i Velferdsetaten i Oslo Kommune.
Her har hun jobbet med ulike problemstillinger knyttet til den kommunale boligsektoren. Hun fant ut at det er veldig lite kunnskap om hvordan det går med de kommunale leietakerne når de flytter fra sin kommunale bolig. Slik oppsto ideen til doktorgradsprosjektet hennes gjennom en offentlig sektor-PhD. Sammen med kollega Marianne Hektoen har de fulgt 19 personer med erfaring fra kommunal boligsektor gjennom tre år, og det er dette materialet som utgjør empirien i doktorgradsprosjektet.
– Da vi startet opp prosjektet i Oslo kommune var vi opptatt av at det skulle være et prosjekt med bein i både forskning og i praksisfeltet. Jeg hadde allerede samarbeidet med tidligere kollegaer ved OsloMet om et kommunalt prosjekt om bolig, så det var naturlig å koble doktorgradsarbeidet mitt opp mot BOVEL, forklarer Katja.
Kommunale boliger er ment som et midlertidig tilbud, som man antar skal fungere som et slags steg i en boligkarriere. Men fakta er at vi ikke vet hva som skjer etterpå, eller hvordan det oppleves for de som må flytte fra sin kommunale bolig
– Katja Johannessen
Hva går prosjektet ditt ut på?
I doktorgradsprosjektet ser Katja nærmere på erfaringene til kommunale leietakere når deres kontrakt går ut. Gjennom å følge de samme menneskene, og intervjue dem to ganger i året gjennom tre år, har hun fått muligheten til å utforske hvordan overgangen fra kommunal boligsektor til privat boligsektor påvirker beboernes botrygghet og livskvalitet.
– I prosjektet er jeg spesielt opptatt av beboernes egne opplevelser av overgangen mellom ulike boligformer. Siden vi har fulgt de samme personene over tid, får vi også et unikt innblikk i hvordan endringer påvirker deltakerne over tid.
Hun opplevde at det var en stor fordel å jobbe i Oslo kommune da prosjektet startet opp.
– Vi fikk god hjelp av bydelene og andre aktører da vi skulle rekruttere informanter til prosjektet. Opprinnelig hadde vi tenkt at alle informantene skulle bo i kommunal bolig på oppstartstidspunktet Etter noen runder med bydelene fant vi ut at risikoen for at vi ikke ville kunne følge noen som faktisk flyttet var for stor.
De rekrutterte derfor informanter som
1) bodde i kommunal bolig og hadde kort tid igjen av kontrakten
2) kommunale leietakere som akkurat hadde flyttet eller skulle flytte til privat leiesektor
3) kommunale leietakere som nettopp hadde kjøpt bolig med startlån
Katja synes det er spennende å snakke med folk etter at de flytter fra kommunal bolig, da det gir en annen type kunnskap enn om man intervjuer dem mens de bor der. Mange blir boende i kommunale boliger lenger enn planlagt. Vi ser at det er utfordrende å finne stabile, rimelige boliger i det private markedet, forklarer hun.
– Kommunale boliger er ment som et midlertidig tilbud, som man antar skal fungere som et slags steg i en boligkarriere. Men fakta er at vi ikke vet hva som skjer etterpå eller hvordan det oppleves for de som må flytte fra sin kommunale bolig.
Kommunal bolig er ifølge Katja et svært behovsprøvd virkemiddel, og kun de mest vanskeligstilte på boligmarkedet får tilbud om bolig i Oslo.
– Likevel tenker vi at de skal klare seg på det private leie- eller eiermarkedet etter en kort tid i kommunal bolig. Akkurat det er et paradoks, konstaterer Johannessen.
I tillegg til å undersøke hvordan informantene opplever botrygghet i ulike boligformer, vil hun skrive artikler som tematiserer maktforhold på det private leiemarkedet og autonomi- og mangelen på frihet til å velge sin egen bolig.
– Menneskene vi møter bruker mye tid på å bo; hvor, renter som stiger, fastrenteavtaler som går ut, husleier som går opp, og bad som plutselig skal pusses opp, påvirker deres daglige liv. Å utforske hva det gjør med dem, er en stor del av prosjektet
Til slutt planlegger hun en artikkel om den kvalitative metoden de har brukt i studien. Hun har brukt en longitudinell kvalitativ tilnærming, som innebærer å følge de samme personene over tid – en metode som er lite omtalt i norsk boligforskning.
– Longitudinelle kvalitative studier som dette er en egen disiplin som det er skrevet lite om i Norge i det hele tatt – og som det er vanskelig å få finansiert. Det er viktig for meg å synliggjøre hvor mye denne metoden gir, og hvordan tilnærmingen kan bidra til å forstå mer av de menneskene vi bare putter inn i kategorien «vanskeligstilt på boligmarkedet», sier Katja engasjert.
Hvorfor er prosjektet ditt viktig?
Kommunale boliger er ment som en midlertidig løsning, men Katja peker på at mange blir værende lenger enn planlagt fordi boligmarkedet i Oslo er tøft. – Hypotesen vår er at det er vanskelig å finne en trygg bolig i det private markedet, særlig som leietaker, forklarer hun.
Hun mener man ved å kun sette på seg «boligbriller» kan miste forståelsen av helheten av hva disse menneskene står i. Katja ser det som viktig å få frem at mennesker som flytter ut av kommunale boliger møter komplekse utfordringer.
– Man kan lett tro at bolig er den største bekymringen, men i virkeligheten trekker folk frem mange andre problemer som påvirker livene deres vel så mye, forklarer hun.
Hun peker på hvordan kvalitative studier som hennes kan være et viktig bidrag til den kvantitative forskningen på feltet.
– En kvantitativ studie ville sett at kontrakten går ut, og hvorvidt man finner en ny bolig innen tiden gikk ut, og om de kjøper eller leier. Men vår forskning viser hvordan dette oppleves for dem det gjelder. At det er ikke så lett; mange må flytte langt, noen må flytte flere ganger, og for de som har kjøpt er livet som boligeier heller ikke bare enkelt.
For eksempel har Katja og kollegaene fulgt en familie som på grunn av manglende ressurser var nødt til å kjøpe bolig i et område der barna ikke trives. Hva gjør man da som forelder? Dette er noe av det longitudinelle kvalitative studier kan gi mer kunnskap om gjennom å følge dem over tid og på den måten få tykke beskrivelser som gir flere lag med informasjon.
Jeg brenner for at vi skal lage boligpolitikk basert på mer enn bare tall.
– Katja Johannessen
Hva er viktig å ha øye for i boligsektoren fremover?
Katja er spesielt opptatt av at Oslo skal være en by med plass til alle. Hun peker på at det er store forskjeller avhengig av hvor man vokser opp i byen.
– Ulikheter i oppvekst handler mye om hvor du bor. Det er helt ulike verdener innad i byen. Bolig må ikke bli faktoren som skiller oss. Det er nok av andre ting.
Til slutt understreker hun viktigheten av å gi en stemme til de som er mest sårbare i boligmarkedet.
– Jeg brenner litt for at vi skal lage boligpolitikk basert på mer enn bare tall. Flere av informantene i prosjektet vil fremstå som solskinnshistorier på papiret, men ved å følge dem over tid ser vi at de strever med å komme inn på det private leiemarkedet, kjøpe en egnet bolig eller forstå hvordan de skal kunne få riktig hjelp.
– At vi har fulgt informantene fra slutten av pandemien og gjennom dyrtiden, gir oss enda mer kunnskap om hvordan det er å være nederst på boligrangstigen, avslutter Johannessen.