Torhild Holthe er ergoterapeut og stipediat ved OsloMet på PhD-programmet i Helsevitenskap. Hun har dratt på utvekslingsopphold til Canada i stipendiatperioden. I en serie av reisebrev deler hun erfaringer fra oppholdet:
OsloMet er fantastisk, og å være PhD-student på OsloMet er superbra! Hvis man er interessert i å ta et utenlandsopphold kan man søke om å få dekket utgiftene. Det er en fantastisk mulighet. Jeg ønsket meg et utenlandsopphold i løpet av stipendiattiden. Veilederen min hadde kontakter på Western University i Canada. Jeg søkte – og fikk dekket reise og opphold! Og dermed gikk turen til Canada, nærmere bestemt til London, Ontario.
Målet med studieoppholdet var å fordype meg i «occupational science» – aktivitetsvitenskap hos professor Debbie Laliberte-Rudman. Jeg var så heldig å bli invitert til å følge hennes to kurs, ett om «occupational science» for PhD-studenter og ett om «critical theoretical perspectives and occupation-based social transformation» for masterstudenter her på Western university på torsdager og fredager fra 13.30 til 16.30 på ettermiddagen. (Og ingen studenter klagde på tiden, eller gikk før kurset var slutt!). Alle forberedte seg ved å lese tre utvalgte artikler til hver kursdag. På kurset ble artiklene presentert av en av studentene og drøftet i klassen. Siden det bare var 6-8 i klassen, ble alles meninger etterspurt og hørt. For meg, var det en drøm å kunne sitte i tre timer å drøfte occupational science! Det er SÅ lærerikt!
Jeg bor på et gjestehus disse fem ukene – billig og bra! Et tidligere nonnekloster bygd i 1876. Det har visst også vært barnehjem her i noen år. Nå er det gjestehus i to etasjer, der vi «langboere» bor i 3. etasje med fin utsikt fra spisesalen. Kjøkkenet er felles for alle, og det er til tider litt kaotisk der når flere skal lage middag samtidig. Og ikke alle er like flinke til å putte ting i oppvaskmaskinen…. Og siden vaskemaskinen bruker to timer eller så, hender det stadig at det er tomt for bestikk. Se det, da fikk jeg bruk for de ekstra spisepinnene jeg fikk i forrige uke, da jeg tok med sushi hjem.
Da jeg ankom Toronto tidlig i mars, viste det seg at kofferten min ikke kom i tide til neste fly til London ON. Jeg fikk beskjed om å dra dit jeg skulle, så skulle KLM ettersende kofferten. Som sagt, så gjort. Men kofferten kom ikke dagen etter, og jeg kunne ikke gå ut i spasersko i snø og kulde. Og for en kulde! Professor Debbie hentet meg og kjørte meg til «the mall», slik at jeg fikk kjøpt vinterboots, stillongs, noen trøyer og ullsokker, og hansker! Hårsjampo og balsam var jo også i kofferten. Og så måtte jeg ha en hårtørrer og ikke minst et adapter til de rare kontaktene som er her i Canada. Sent på kvelden andre dag, kom kofferten! Ble glad for den, selvsagt, men hadde den kommet et par timer tidligere, eller de hadde ringt og sagt at den var på vei, så hadde jeg sluppet å bry Debbie om hjelp for å kjøre meg ut for å handle.
Handle matvarer måtte jeg også – og jeg skal si det tar lang tid… Hyllene bugner av varer, men siden jeg ikke kjenner merkene og innholdet i varene, tar det sin tid. Dessuten er nesten alt i store familiepakninger, og ofte må en lete ekstra for å finne pakninger til en persons husholdning.
Dette er første innlegg i en rekke med Torhilds reisebrev fra Canada!