Kategorier
Forskning Master i Ergoterapi PhD

Masteren i ergoterapi har gitt muligheter

I 2020 ble flere ergoterapeuter ferdige med sin master i ergoterapi. Det er et spennende og vidt spenn i tematikk og metoder! En av ergoterapeutene som fullførte sin masteroppgave i fjor var Trine Brun Kittelsen.

Vi spurte Trine hvorfor hun begynte på masterutdanningen; «Etter 20 år som barneergoterapeut i kommunehelsetjenesten kjente jeg behov for påfyll og for å utvikle meg faglig. En master i ergoterapi var således perfekt, det ga mulighet for utdanning på et høyere nivå, videreutvikling innen mitt fag, og mulighet for faglige diskusjoner med andre studenter.»

Trine Brun Kittelsen fullførte master i ergoterapi ved OsloMet i 2020.

Hvordan gjennomførte du studiet, etter så mange år i jobb?

«Jeg tok masteren på deltid, ved siden av full jobb som barneergoterapeut. Den gode organiseringen av undervisningen gjorde det smidig å kombinere jobb og studier. Informasjon om studiet, studieuker og annen informasjon har vært lagt ut i god tid sånn at man kan planlegge permisjon fra jobb. Å ta en master har vært mye arbeid, så det er lurt å være strukturert, og gjerne få avsatt tid til lesing fra arbeidsgiver.»

Hvordan har det vært å være student igjen?

«Jeg var en del av et fantastisk kull med personer fra ulike deler av helsetjenesten, noe som har gitt spennende diskusjoner og masteroppgaver med et bredt spekter av tema»

Trine Brun Kittelsen

Videre forteller Trine at diskusjonene og samholdet i klassen har hatt verdi i seg selv.

Hva fordypet du deg i under arbeidet med masteroppgaven?

«I min masteroppgave fokuserte jeg på et tema som jeg har vært opptatt av i lang tid, sorg hos foreldre til barn med funksjonsnedsettelser». Muligheten til å jobbe med «mitt» tema fra første studieuke gjorde det mulig å være grundig og å få en god prosess. Jeg har brukt masteroppgaven inn mot egen arbeidsplass ved å jevnlig presentere teorigrunnlag og resultater, noe jeg har opplevd som nyttig for arbeidsplassen min.»

Hva tenker du, nå som du er ferdig, at du har lært gjennom å ta en master?

«I tillegg til å lære om arbeidshelse og andre intervensjoner i hverdagslivet, har vi fått svært god undervisning om forskningsprosessen og det å vurdere kvalitet på forskning. Dette er noe de fleste vil ha nytte av dersom man ønsker å jobbe kunnskapsbasert på sin arbeidsplass.»

Hvordan skal du bruke utdanningen din videre?

«Masteren i ergoterapi har vekket lysten til å lære enda mer om forskning, og har gitt muligheter jeg ikke så for meg da jeg startet»

Trine Brun Kittelsen

Muligheter som at jeg nå er i gang som doktorgradsstipendiat om palliasjon til barn ved OsloMet.

Unni Sveen som er programkoordinator for spesialisering i ergoterapi og Ingvild Kjeken som leder emnet for masteroppgaven sier; «Vi følger studentene tett og er imponert over innsatsen og nivået. En mastergrad gir også nye muligheter – det er Trine et godt eksempel på. Vi gratulerer henne med ny stilling som PhD-student!».

Titler på masteroppgaver levert i 2020:

  • Den unike relasjonen mellom medlem og medarbeider – En kvalitativ studie basert på medlemmers beskrivelser av relasjonene til medarbeiderne ved et Fontenehus.
  • Oversettelse og kulturell tilpasning av The Family Needs Questionnaire – Pediatric til norsk
  • Intervensjoner i rehabilitering for personer med kognitive vansker etter mild traumatisk hodeskade, med særlig fokus på å komme tilbake til arbeid. Et scoping review
  • Fagpersoners møte med sorg hos foreldre til barn med funksjonsnedsettelser.
  • Kommunikasjonsferdigheter og bruk av kommunikasjonshjelpemidler hos førskolebarn med cerebral parese
  • Inter- og intrarater reliabilitet av Both Hands Assessment
  • Fatigue hos slagpasienter i yrkesaktiv alder – en kvantitativ studie
  • Formidlingsprosessen av velferdsteknologi hos hjemmeboende mennesker med demens
Kategorier
Gjesteblogg Internasjonalisering PhD Utveksling

Lange turer og weekend i Toronto

Torhild måtte kjøpe nye varme sko på grunn av kulden i Canada.

Torhild Holthe er på utveklsingsopphold til Canada som stipendiat. Her skriver hun om flere inntrykk fra oppholdet:

Det var fryktelig kaldt da jeg kom til London, ON, 6. mars. På YR sto det at det føltes som – 21 grader. Så gjett om jeg fikk bruk for stillongs og ulltrøyer! De nye Alska-bootsene gjorde også nytten.  Ikke så nette, kanskje, men utrolig varme og jeg fikk dem på salg, så da så. Spørsmålet er om jeg får plass til dem i kofferten hjem?

Nonneklosteret, nå gjestehuset ligger ca 30 minutters gange fra «min» avdeling på Universitetet. Det går busser også – hver halvtime cirka. Men jeg tenkte at det ville være fin trim å gå. Jeg har også hørt at man tenker så bra når man går tur. Det mente visst Steve Jobs også, og han var en kul fyr, så jeg ville gå. Det ble rundt 8-10.000 skritt om dagen! For butikken lå 30 minutter på den andre siden av gjestehuset. Så fornøyd jeg var! Jeg trosset is og kulde og gikk en time eller mer hver dag! Og jeg sov som en stein om natta! Men så, etter to ukers tid begynte det å verke i venstre legg, og etterhvert i kneet og i hoften. Det ble i grunnen veldig vondt, og det var vondt å finne en god sittestilling foran PC’n og liggestilling om natta. Det gikk utover nattesøvn og konsentrasjon. Jeg måtte krype til korset og ta buss. Jeg, en lyshåret dame over middagshøyden, sammen med en haug med mørkhårede 20-åringer gikk av på samme busstopp!

Great Hall på Union Station i Toronto

Etter tre uker her i London, dro jeg på weekend-tur til Toronto, den største byen i Ontario. Togturen tok ca 2 timer. Det å komme inn på Union Station i Toronto var en opplevelse. Den store ventehallen, var utrolig fin, og selv om det var mange mennesker der, var det ikke støy!

Utsikt over Toronto fra senga i 11. etasje

Jeg hadde booket et rom i Yorkville som viste seg å være stedet der alle kjendiser og filmstjerner vanket. Jeg bodde i en studioleilighet med vinduer fra gulv til tak på to av soverommets vegger. Jeg kunne altså ligge i senga og se sola gå ned mellom skyskraperne. Det hadde jeg ikke gjort før!

I gatene rundt der jeg bodde lå det flotte forretninger med navn på Gucci, Chanel og Louis Vuitton. Av en eller annen grunn så gikk jeg ikke inn, kanskje var det bootsene og dynejakka som ikke passet helt?

Jeg besøkte Royal Ontario Museum – ROM hvor det bl.a. var en flott First Nation-avdeling. ROM åpnet i 1912 og er det største museet i Nord-Amerika. Men det er nå en gang slik at mye kan bli mer enn nok! Jeg fant meg derfor en hyggelig italiensk restaurant og spiste middag der; pasta med skalldyr er en klar favoritt! Jeg ble sittende å glane på de pent pyntede menneskene som skulle ut på byen en lørdagskveld i mars. Noen kom inn på restauranten, og mange gikk forbi på gata. Jeg hadde god utsikt til begge steder. Jeg var godt kledt med boots, stillongs og dynejakke. Det var stor kontrast til damene som gikk med bare legger og med høye hæler selv om det var bikkjekaldt. Og menn i trange dresser – og pensko. Folk i Toronto var tydelig mange hakk mer jålete enn her i London. Og noen filmstjerner så jeg ikke….

Denne lørdagen viste skritt-telleren på telefonen 16.142 skritt! Ikke rart av jeg var tøtt om kvelden. Jeg sovnet sånn rundt halv elleve, men ble vekket kl 23 av en grusom tuting. Jeg var helt i ørska – jeg husker jeg tenkte – jeg håper ikke det er brannalarmen! Kanskje det er innbruddsalarm, for det var en slik boks uti gangen. Jeg skynder meg ut i gangen og da kommer en talebeskjed: «This is the fire alarm. Please evacuate from your apartment. Use the stairs. Stay calm. This is the fire alarm….» Nå var jeg ikke i tvil lenger. Slike verbale påminnelser er ikke så dumt, tenkte jeg, for det har jeg jobbet med i et prosjekt for å finne ut av. Jeg tok på boots, ullgenser og dynejakke, og veska med pass og penger tok jeg også med. Å gå ned 11 etasjer sammen med mange mennesker, noen i pysj og barbent i tå-sandaler, andre med joggedress og gummistøvler tar sin tid. Og flere stimlet til ettersom vi kom nedover i etasjene. En familie kom med barnevogn med en sovende baby i! Ute på gata sto allerede tre brannbiler med blinkende lys.

Brannbiler i gata utenfor leiligheten

Brannalarmen hylte fortsatt. Det viste seg at vegg i vegg med vårt høyhus (30 etasjer) lå det en nattklubb med diskotek. To menn og en kvinne dukket opp for å gå på nattklubben. De spurte hva alarmen var. Dørvakta sa at det var i nabohuset. Å ja, sa de og gikk inn i lokalet. Herre min hatt! Jeg spurte meg selv om jeg hadde gått inn i et lokale vegg i vegg med et sted som brant. Neppe.

Men det var heldigvis falsk alarm – en eller annen som hadde prøvd å lage seg noe mat… De aller fleste som bodde i dette leilighetskomplekset var asiater i 20-årene. De leide tydeligvis en leilighet for helgen, hadde venner på besøk og brukte det som party-sted. Da jeg kom opp i etasjen min igjen, kunne jeg høre folk som festet inne i enkelte av leilighetene. De hadde altså ikke evakuert! Da jeg fortalte min «land-lady» om brannalarmen sa hun at ja, det skjer nesten hver helg! Takke meg til et vanlig hotell, sier jeg.

Men Toronto var flott! Gammelt og nytt om hverandre. Men down-town er det meste nytt. De rev visst alt som var og bygde opp nye høyhus, særlig i finansstrøket. Det gamle rådhuset er beholdt, det ligger like ved det nye. Men i Yorkville og i Chinatown var det flere gamle bebyggelser innimellom nye høyhus.

Kategorier
Gjesteblogg Internasjonalisering PhD Utveksling

Inntrykk fra utenlandsopphold i Canada

Torhild Holthe er ergoterapeut og stipediat ved OsloMet på PhD-programmet i Helsevitenskap. Hun har dratt på utvekslingsopphold til Canada i stipendiatperioden. I en serie av reisebrev deler hun erfaringer fra oppholdet:

OsloMet er fantastisk, og å være PhD-student på OsloMet er superbra! Hvis man er interessert i å ta et utenlandsopphold kan man søke om å få dekket utgiftene. Det er en fantastisk mulighet. Jeg ønsket meg et utenlandsopphold i løpet av stipendiattiden. Veilederen min hadde kontakter på Western University i Canada. Jeg søkte – og fikk dekket reise og opphold! Og dermed gikk turen til Canada, nærmere bestemt til London, Ontario.

Inngangen til ergoterapiskolen er unnselig, og jeg var skuffet over at den lå på baksiden av bygget.

Målet med studieoppholdet var å fordype meg i «occupational science» – aktivitetsvitenskap hos professor Debbie Laliberte-Rudman. Jeg var så heldig å bli invitert til å følge hennes to kurs, ett om «occupational science» for PhD-studenter og ett om «critical theoretical perspectives and occupation-based social transformation» for masterstudenter her på Western university på torsdager og fredager fra 13.30 til 16.30 på ettermiddagen. (Og ingen studenter klagde på tiden, eller gikk før kurset var slutt!). Alle forberedte seg ved å lese tre utvalgte artikler til hver kursdag. På kurset ble artiklene presentert av en av studentene og drøftet i klassen. Siden det bare var 6-8 i klassen, ble alles meninger etterspurt og hørt. For meg, var det en drøm å kunne sitte i tre timer å drøfte occupational science! Det er SÅ lærerikt!

Visjonen står skrevet på veggen – jeg liker godt det der med Power of Occupation!

Jeg bor på et gjestehus disse fem ukene – billig og bra! Et tidligere nonnekloster bygd i 1876. Det har visst også vært barnehjem her i noen år. Nå er det gjestehus i to etasjer, der vi «langboere» bor i 3. etasje med fin utsikt fra spisesalen. Kjøkkenet er felles for alle, og det er til tider litt kaotisk der når flere skal lage middag samtidig. Og ikke alle er like flinke til å putte ting i oppvaskmaskinen…. Og siden vaskemaskinen bruker to timer eller så, hender det stadig at det er tomt for bestikk. Se det, da fikk jeg bruk for de ekstra spisepinnene jeg fikk i forrige uke, da jeg tok med sushi hjem.

Hovedinngangen til gjestehuset. Jeg har også en balkong utenfor mitt rom, men det er altfor kaldt til å oppholde seg der.

Da jeg ankom Toronto tidlig i mars, viste det seg at kofferten min ikke kom i tide til neste fly til London ON. Jeg fikk beskjed om å dra dit jeg skulle, så skulle KLM ettersende kofferten. Som sagt, så gjort. Men kofferten kom ikke dagen etter, og jeg kunne ikke gå ut i spasersko i snø og kulde. Og for en kulde! Professor Debbie hentet meg og kjørte meg til «the mall», slik at jeg fikk kjøpt vinterboots, stillongs, noen trøyer og ullsokker, og hansker! Hårsjampo og balsam var jo også i kofferten. Og så måtte jeg ha en hårtørrer og ikke minst et adapter til de rare kontaktene som er her i Canada. Sent på kvelden andre dag, kom kofferten! Ble glad for den, selvsagt, men hadde den kommet et par timer tidligere, eller de hadde ringt og sagt at den var på vei, så hadde jeg sluppet å bry Debbie om hjelp for å kjøre meg ut for å handle.

Dette er hyllene med havregryn – ikke rart det tar lang tid å finne produktet du vil ha.

Handle matvarer måtte jeg også – og jeg skal si det tar lang tid… Hyllene bugner av varer, men siden jeg ikke kjenner merkene og innholdet i varene, tar det sin tid. Dessuten er nesten alt i store familiepakninger, og ofte må en lete ekstra for å finne pakninger til en persons husholdning.

Dette er første innlegg i en rekke med Torhilds reisebrev fra Canada!