En historisk begivenhet på ergoterapiutdanningen! I dag ble første kandidat med master i ergoterapi fra Norge, Øyvor Haugsbakk Talåsen, uteksaminert ved OsloMet Storbyuniversitetet. Tittel på oppgaven er «Det handler om å gi folk en sjanse». Dette er en kvalitativ studie om hvordan personer med traumatisk hodeskade opplever arbeidslivet ti år etter skaden.
Mona Dahl gratulerer Øyvor Talåsen med master i ergoterapi. Veilederne Unni Sveen og Nada Andelic ved siden av.
Hovedveileder har vært Unni Sveen og medveileder har vært Nada Andelic. Kandidat, veiledere, sensorer og instituttleder er alle meget fornøyde! Nå kommer det ferske kandidater med master i ergoterapi på løpende bånd framover.
Les mer om master i ergoterapi – lurer du på noe? Les også vårt innlegg om vanlige spørsmål og svar om masteren.
Akkurat nå deltar 13 ergoterapeutstudenter i et forskningsprosjekt som handler om å utvikle ny kunnskap om metoden arbeidsplassvurdering. Dette blir derved temaet for fem av bacheloroppgavene som avlegges denne våren ved OsloMet.
Illustrasjonsfoto: Pixabay
Arbeidsplassvurdering (APV) overfor sykmeldte er en velutprøvd og effektiv metode for å identifisere behov for tilrettelegging på arbeidsplassen. I det vi har kalt «Workplace Visit Project», ønsker vi blant annet å få oversikt over hvordan dette tiltaket brukes i Norge. Dette fordi vi ser at det er mindre bruk av APV her, sammenlignet med andre land. Dette gjør vi gjennom fire delstudier: 1) en spørreundersøkelse om ergoterapeuter og fysioterapeuters bruk av APV, 2) intervjuer med ergoterapeuter og fysioterapeuter om bruk av APV, 3) kartlegging av hvordan APV utføres/rapporteres gjennom å studere APV-rapporter, og 4) en analyse av registerdata fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om bruk av tiltaket «APV ved fysioterapeut/ergoterapeut». Disse studiene vil bli brukt til videre kunnskaps- og metodeutvikling innen tiltaket APV.
Ny kunnskap vil også bli implementert i de nettbaserte kursene som allerede er utviklet i prosjektet, i minikurset «Lær APV overfor sykmeldte på 1-2-3» som over 230 har gjennomført, og i onlinekurset «Lær APV» med cirka 100 deltagere. Ny kunnskap fra studiene vil også brukes i en ny oppfølgingsmodell for langtidssykemeldte som vi har kalt «Hva nå?». Effekten av modellen «Hva nå?» skal videre testes i en randomisert kontrollert studie i NAV-Rogaland og NAV-Trøndelag.
Faglig ansvarlig for emnet er Randi Wågø Aas. Foto: Unni Sveen
Prosjektet gjennomføres i et samarbeid mellom miljøene Presenter – Making Sense of Science, programområdet Samfunnsdeltagelse i skole og arbeidsliv ved UiS, og ergoterapeututdanningen ved OsloMet. En rekke ergoterapeuter og andre fagpersoner deltar i prosjektet, som ledes av professor Randi Wågø Aas. Norsk ergoterapeutforbund har vært en nær samarbeidspartner i dette prosjektet helt fra starten.
«Vi vet at det er på arbeidsplassen de største barrierene for å kunne delta finnes».
Prosjektleder Randi Wågø Aas
Ergoterapeutstudentene jobber nå med intervjuer av ergoterapeuter som har erfaring med APV, og med spørreundersøkelsen som går til både ergoterapeuter og fysioterapeuter. Har du ikke fått invitasjon til å delta i spørreundersøkelsen, men jobber med APV? Ta kontakt med lisebet.skeie.skarpaas@oslomet.no. Vi vil gjerne at du deltar med dine erfaringer, slik at vi kan få bedre oversikt over hvordan tiltaket brukes. Resultatene skal brukes til å videreutvikle kunnskap og praksis innen metoden APV. Dette er et felt hvor mulighetsrommet er stort for å oppnå arbeidsdeltagelse for flere!
Det finnes utallige muligheter for yrkesvalg og utdanning i dag. Hvorfor velge ergoterapi? Det er det selvsagt mange gode grunner til! Vi har samlet tre av dem her:
1. Roboter kan ikke erstatte ergoterapeuten
Mange jobber kommer til å erstattes av roboter og teknologi i framtiden. Det er kanskje lurt å tenke på dette når man skal gjøre yrkesvalg? Det har blitt sagt at ergoterapeuter er ett av de siste yrkene som vil bli borte. Grunner for dette er ifølge Nils Aarsæther, professor ved Universitetet i Tromsø, at det er så lite tallfestet. Det er vanskelig å lage en robot som kan gjøre jobben når det dreier seg om medmenneskelig kontakt, som for eksempel å hjelpe folk til å bedre arbeidsevnen sin. Likevel vil teknologi ha stor betydning også for ergoterapi i fremtiden. Mange ergoterapeuter jobber med og fordyper seg i velferdsteknologi eller bruker for eksempel VR teknologi i behandling.
Gode framtidsutsikter for ergoterapi! Illustrasjonsfoto: Rawpixel, Unsplash
2. Ergoterapi rangeres høyt: fremtidsrettet og meningsfylt
I USA har man tradisjon for å lage rangeringer over de beste utdannelsene og yrkene årlig. I kåringene er faktorer som at yrket er fremtidsrettet, muligheter for jobb, lønn, tilfredshet i jobben og så videre tatt med. På er slik vurdering er ergoterapi nr 2 på lista, og nevnes som det beste yrket dersom du ønsker å jobbe med å hjelpe andre. De viser til at du som ergoterapeut får mulighet til å kartlegge arbeidsplasser og hjem. I tillegg bidrar ergoterapeuter blant annet med å identifisere helseutfordringer, og skape muligheter for mennesker å kunne fungere best mulig.
En annen vurdering plasserer ergoterapi som nr 4 på sin liste, og nevner at på grunn av de store kullene fra etterkrigstiden som nå blir eldre kommer behovet for ergoterapeuter til å øke fremover. Tilsvarende trend med den såkalte eldrebølgen ser vi også i Norge. Eldre vil blant annet ha behov for ergoterapi for å kunne bo lengst mulig i eget hjem. Det amerikanske ergoterapiforbundet har til og med laget en lang liste over slike rangeringer, og sier at framtidsutsiktene for ergoterapeuter er gode.
3. Gode jobbmuligheter: ergoterapi lovpålagt i kommunene i 2020
Ergoterapi som fag er i vinden i Norge. Selv om mange ergoterapeuter jobber i kommunehelsetjenesten er det fortsatt 86 kommuner som ikke har ergoterapeut. Fra 2020 vil det bli lovpålagt å tilby ergoterapi i kommunene – og det er derfor ventet flere nye stillinger i årene som kommer. Bare i fjor ble det opprettet 182 nye stillinger for ergoterapeuter i Norge. Kompetansen til ergoterapeuter blir blant annet løftet fram som viktig i å tilrettelegge omgivelsene for at folk skal kunne være aktive.
På ergoterapistudiet vil du lære mer om hvorfor det er viktig for helsen din å trives i hverdagen. Å finne et yrke og en jobb som du vil oppleve som tilfredsstillende er derfor viktig. En amerikansk ergoterapeut har blogget om hvorfor hun elsker yrket sitt. Hun trekker frem særlig fleksibiliteten, muligheten for å være kreativ, de mange mulighetene for å jobbe i ulike settinger, at det er lett å få jobb, og ikke minst at det oppleves givende å hjelpe andre. Hva tror du at du vil like best ved ergoterapi?
I fritiden har Pernilla og Lillian blant annet gått fjellturer med kollegaer og venner.
Cape Town er en fantastisk by med utrolig mange ting å se og gjøre. Selv om vi har vært her i 9 uker har vi fortsatt ting på listen som vi har lyst til å gjøre. Byen er delt opp i mange forskjellige områder som er veldig forskjellige og spennende å utforske.
Det finnes utrolig mange flotte og forskjellige strender i Cape Town. Byen ligger slik til at man har tilgang til to forskjellige hav. Det Alantiske hav og det Indiske hav. På Muizenberg kan man surfe, mens på Boulders beach kan man bade med pingviner. Solnedgangen fra Clifton beach er utrolig vakker, og man kan se seler på Hout bay.
Pernilla og Lillian har benyttet seg av de mange strendene i Cape Town.
Cape Town er omringet av fjell.
Siden Cape Town er en by som er omringet av fjell er det populært å dra på fjellturer i helgene. Vi har blitt tatt med på fjellturer sammen med kollegaer og venner, der vi har fått oppleve fantastisk natur og utsikt. Dette er også en fin måte å bli kjent med folk på.
Captonians er veldig glade i mat og vi har vært på mange fine matmarkeder. I helgene har vi også blitt bedt på grillfest, eller brai, som det heter på afrikaans.
Ellers er utelivet veldig gøy å oppleve i Cape Town. Det finnes mange forskjellige barer med ulike temaer som ølbar, ginbar osv. Vi har også vært på flere vingårder rundt omkring i Cape Town. Her kan man dra på vinsmaking og slappe av i solen.
Vi bor i et hus som er tilknyttet til praksisen vi er i. Dette huset er blitt gjort om til en B&B og ”shared workspace”. Foreløpig er det bare vi som bor her og vi betaler litt mindre enn vanlig fordi de er i en oppstartsfase. Huset er 200 år gammelt, stort og har en fantastisk hage med fiskedam, froskedam og fugler. Det er ti minutter å gå til jobb, noe som er veldig greit med tanke på at kollektivtransport er vanskelig å benytte seg av i Cape Town. Vi bruker for det meste Uber når vi skal reise rundt. Dette er billig og trygt.
Det er mye å oppleve på utveksling i Sør-Afrika.
Ellers er det viktig å nevne at Cape Town opplever den verste vannkrisen byen noen sinne har sett. Det er så ille at man teller ned mot ”day zero” Dette er dagen da alle kraner til alle hus blir skrudd av. Det betyr at Capetonians må stå i kø hver dag for å hente bare 25 liter vann som skal holde til en hel familie en dag. Det er derfor viktig at alle, inkludert oss, gjør alt vi kan for å spare på vannet. Vi dusjer derfor ikke mer enn to ganger i uka, to min hver gang. Vi spyler heller ikke ned etter hvert dobesøk, og lar aldri kranen stå og renne hvis vi vasker opp eller pusser tenner. På alle restauranter og utesteder i Cape Town har de skrudd av vannkranene på toalettene, og det er bare mulig å bruke hånddesinfeksjonsmiddel etter dobesøk.
Vi har taklet vannkrisen ganske bra, og så lenge vi har nok vann å drikke klarer vi oss. Det gir oss også et perspektiv på hvor mye vann vi har sløst hjemme i Norge. Vi kommer definitivt til å fortsette å spare vann når vi kommer hjem til Norge.
Mange spennende mennesker og kulturelle opplevelser i Cape Town.
Cape Town er en smeltegryte av mange forskjellige mennesker og kulturer, noe som gjør Cape Town til en veldig spennende by. Mange mennesker her snakker flere språk, og de fleste man møter snakker engelsk. Men hvis du som turist kan et par ord på Afrikaans eller Xhosa så blir det satt pris på.
De fleste menneskene vi har møtt her i Cape Town er også åpne og vennlige, og veldig nysgjerrige på oss. Du blir fort kjent med kassereren på matbutikken som gjerne spør hvor du er fra, og kjenner deg igjen når du kommer neste gang. Vi har blitt veldig godt kjent med mange ulike mennesker her som vi kommer til å holde kontakten med videre.
Kriminaliteten i Cape Town er ganske høy, og dette kommer av ta det er mye fattigdom i byen. Det er store forskjeller når det kommer til fattig og rik. Noen steder ser man forskjellene veldig godt. Når vi for eksempel kjører forbi mange fine hus med høye gjerder, og rett ved siden av bor mennesker i blikkcontainere.
Surfing i lunsjen? Det får de til i Cape Town!
Pernilla og Lillian i Sør-Afrika i praksis.
Captonians er veldig avslappede og dette gjenspeiles i arbeidskulturen, folk tar ting litt mer med ro her og det er vanlig å reise til stranden i lunsjpausene for å surfe. Vi har også noen ganger blitt tatt med på cafe eller restaurant og tatt en litt lengere lunsjpause.
Ellers er Cape Town en fantastisk by med utrolig mange flotte mennesker. Vi føler oss svært godt mottatt og har blitt kjent med mange nye mennesker og fått oppleve ulike kulturer.
Lillian og Pernilla er i praksis i Sør-Afrika. Her er Pernilla foran praksisplassen i Cape Town.
Vi er to jenter, Lillian og Pernilla, som bestemte oss for å reise til Cape Town i Sør-Afrika, og utforske en helt ny praksisplass hvor ingen norske ergoterapistudenter har vært før. Vi var selvsagt veldig spente, og var ikke helt sikre på hva vi skulle begi oss ut på. Men etter åtte uker i cape town angrer vi ikke på at vi dro!
Vi har praksis hos et sosialt entreprenørskap som driver med produksjon og distribusjon av mobilitetshjelpemidler. Hovedmålet til entreprenørskapet er å skape et mer inkluderende samfunn for barn med funksjonsnedsettelser og deres familier.
Pernilla tilpasser sittepute til rullestol for barn.
Ergoterapeutene i entreprenørskapet reiser ut til mange forskjellige områder for å tilpasse rullestoler til barn. Noe vi som studenter får være med på. Dette er en veldig fin måte å oppleve Cape Town på, da vi får se mange forskjellige steder og treffe mange mennesker. Hoveddelen av vår praksis går ut på å posisjonere barn i rullestoler. Vi former sitteputer ved å kutte ut deler av skum og limer disse sammen slik du ser på bildet over. På mange måter får vi følelsen av at vi legger sammen et puslespill med mange forskjellige biter som skal passe perfekt mot kroppen til barnet for at de skal få den beste stillingen i stolen. Dette er en komplisert praksis hvor vi har måttet friske opp i anatomi, biomekanikk og sykdomslærekunnskaper.
Lillian på praksisplassen i Cape Town hvor de lager og tilpasser rullestoler for barn.
Siden rullestolene blir produsert i samme lokale som terapeutene har kontor, har vi hatt mulighet til å se hele prosessen, og samarbeide med menneske med ulik bakgrunn slik som ingeniører, designere og teknikere.
Vi har også hatt mulighet til å være med på ”communitybuilding”. Der samler terapeuter og sosionomer foreldre, folk som jobber på sentere med barn med funksjonsnedsettelser og andre for å snakke om og lære mer om funksjonsnedsettelser.
Karoline, Ingrid og Thea på tur i Windhoek mens de er på utveksling i Namibia.
Vi tar det første først. Vi skaffet oss namibiske simkort med 10gb data, lasta ned whatsapp, og så var vi i gang… litt varierende forhold må man venne seg til, men det har gått greit. Nedtelling på antall dager til man ser kjæresten igjen og VPN (takk OsloMet) så man kan lese aviser og se på nrk! Litt OL får vi med oss også! Karoline som tidligere alpinist, er spesielt fornøyd med alpin-gjengen og Ragnhild!
Braai til middag.
Vi sover på rekke og rad, i ett rom og det går foreløpig fint… for det er ingen som snorker eller promper unormalt mye. Oppvasken tar den som føler seg kallet, og vi klarer oss til nå med subtile hint når noen sluntrer unna. På grunn av lite regn de siste sesongene vasker vi alle klær på hurtigprogram, og prøver å ta kjappe dusjer.
Det skal sies at Thea og Karoline kjente hverandre godt fra før, mens Ingrid var litt tredje hjul på vogna… Men det har blitt en velfungerende trehjulsykkel!
Men – her i Namibia er det mye som skjer! Folk her er veldig imøtekommende og nysgjerrige, og det er ikke uvanlig å snakke med fremmede på gata. Byen er ikke ekstremt stor, men vi har blitt vist rundt på de stedene som er verdt å se.
Tur til utsiktspunkt med veileder og fysioterapeut.
De har blant annet et veldig fint utsiktspunkt over byen, som er en bratt 10-20 minutters topptur. Utsikten herfra er helt fantastisk, spesielt ved solnedgang. Vi har også vært på ”sightseeing” rundt om i Katutura, som blir karakterisert som ”slummen”. Det er som nevnt tidligere store kontraster herfra og til området hvor vi bor. Her ligger det søppel overalt, mange bor i hus laget av bølgeblikk og har hverken innlagt vann eller strøm. Toalettet kan også like så godt befinne seg bak nærmeste busk. Det må sies at ikke hele Katutura er slik, kun noen områder.
Utsikkspunkt over byen Windhoek i Namibia.
I Namibia er det generelt ganske billig, så det å finne på aktiviteter på fritiden er heller ikke dyrt. En runde biljard koster for eksempel rundt 3 kroner. Et ganske innafor måltid på restaurant med både middag og drikke til ligger på ca. 80-100 kr. Mat på butikken er også ganske billig, så vi ender ofte også opp med å braaie mye (grille). Vi har også vært ved byens innsjø og braaiet (som det overraskende nok er vann i, med tanke på at alt av elver ellers er uttørket…).
Braai ved en innsjø i Windhoek.
Dette er også et fint møtepunkt for mennesker som ønsker å grille sammen, da det allerede står utstyr her som man kan bruke. Det har også blitt litt shopping her nede så klart, da klær også er noe billigere enn i Norge. Dessuten er senteret et sentralt møtepunkt, så her har vi også gått på kino, tatt en drink, spist middag og is. Vi har også tusla rundt i sentrum, og sett på ulike marked og ”craft center” hvor alt de selger er håndlaget! Flaskeåpnere av hornet på springbook, boller og skåler laget av tre i ulike mønster, utskjærte figurer og liknende. Håndarbeidet er ganske imponerende, så noe måtte vi selvfølgelig kjøpe.
Ellers er utelivet ganske bra her, og det er mange hyggelige steder å dra. På et av byens mest populære steder har vi faktisk også møtt en del nordmenn fra andre utdanninger.
Safari har vi ikke rukket ennå, men det kommer snart 😉
Langhelg i Swakopmund
Swakopmund er en liten by helt på vestkysten. Her er det endel kaldere enn i Windhoek (type norsk sommer) og det er alltid skyet på formiddagen. Byen blir ansett som ekstremsport/aktivitets-by, så her tilbragte vi derfor en langhelg. Her er også en del av den store namib-ørkenen, med helt fantastiske sanddyner. Vi dro på en combo-tur med både 4-hjuling og sandboarding. Vi kjørte først med 4-hjuling en times tid inn i ørkenen, og cruiset opp langs dynene – utrolig gøy! Deretter kom vi til området hvor vi skulle sandboarde. Dette var bratt, og det viser seg at sandboarding er veldig vanskelig og helt ulikt snowboarding… Vi endte derfor opp med å ake istedet, noe som gikk utrolig fort! (rundt 40-50 km/t). Deretter kjørte vi en ny time rundt i sanddynene, og hadde litt photoshoots selvfølgelig, før vi kjørte tilbake.
Dolphin cruise med selbesøk.
En halvtime unna Swakopmund ligger Walvis Bay, som er mer en type havneby. Hit dro vi for ”vann-aktivitetene”. Vi ble med på delfin-cruise hvor vi kjørte ut med en stor båt.
Her så vi både pelikan, pingvin, seler, delfin og en mola mola fisk (månefisk). Selene og pelikanene hoppet også opp i båten, så man kunne klappe og mate de! Her fikk vi i tillegg servert musserende og ferske østers – så det fikk vi alle prøve! Dagen etter padlet vi kajakk med seler, noe som var utrolig kult.
Kajakktur i Swakopmund i Namibia.
Volleyball i Namibia
Ingrid deltar på volleyball for all!
En dag vi kjørte til kjøpesenteret skimtet jeg (Ingrid) sandvolleyball-baner i det fjerne… Etter litt kjapp googling fant jeg ”Deutscher Turn- und Sportverein” som er en klubb drevet av den tyske befolkningen. Jeg sendte mail til treneren som sa jeg var hjertelig velkommen. Så dro jeg på trening og før jeg visste ordet av det, så skulle jeg spille turnering med en gjeng jeg ikke ante hvem var!
“Volleyball for all” gikk i år for 34 året på rad! Det er en gigantisk turnering som blir gjennomført på en dag. Det er 240 lag a 6 spillere som kommer med familie og venner! Det er den største volleyballturneringen sør i Afrika (antall deltakere).
Laget til Ingrid het «Poets of the spherical sports equiptment».
Jeg møtte opp i god tid, intetanende om hva jeg hadde sagt ja til… Så jeg ble litt overraska da jeg så voksne folk i kostymer, kl 07:30 på en lørdag… for man kunne visst vinne på flere måter, bla: Best kledd, beste heiarop, mest sporty osv. Det var en mix-turnering nesten fri for regler. Det viktige var: ikke være i nettet, ikke tråkke over linja på serve og rotere alle spillerne (ikke gjemme vekk damene). Mange firmaer bruker turneringen som teambuilding, og det var virkelig topp stemning hele dagen!
Første kamp ble blåst i gang kl 08:00 og det ble spilt kamper på 15 min. Og 15 minutter var jammen nok, for i 12 tiden begynte jeg å lure på om cerebrospinalvesken ikke snart nådde kokepunktet, da var teltet godt å ha. Solkrem faktor 50 ble påført jevnlig, og masse vann drukket.. Eller øl, ja for hele turneringen er sponset av “windhoek draft beer” ganske ulikt norske sportsarrangementer. Vi vant alle våre innledende kamper men klarte akkurat ikke å komme oss til kvartfinale!
Da jeg ble spurt om jeg ikke skulle ha en øl på slutten av dagen svarte jeg “nei jeg skal kjøre hjem”. Men da var responsen ofte: “Jeg og! Haha!” Her kan man nemlig ta seg en øl og det er ansett som greit.
Nå trener jeg volleyball to dager i uka, det er et fantastisk miljø og man blir tatt supergodt imot. Det er alle nivåer i klubben så anbefaler fremtidigie studenter til Windhoek å oppsøke DTS hvis de vil holde seg litt i aktivitet her nede.
Ellers har vi blitt invitert med på cross fit av de vi bor hos, noe som også var veldig gøy!
More, hoe gaan det? God morgen, hvordan går det?
Goot, met jeu? Bra, og med deg?
Baie goot, dankie. Bare bra, takk!
Sånn starter man hver dag, hver gang du møter noen, fram til kl 12. For her hilser man til alle! Hvis du bare står i heisen kan du si ”more” …god morgen, liksom.
Barneavdeling
Thea skjærer til en pute på barneavdelingen.
Jeg (Thea) har praksis på barneavdelingen på sykehusene her nede. Det er stor variasjon når det kommer til diagnoser, og det er ikke alt jeg har hørt om fra før av. Læringskurven er altså bratt, men også veldig spennende. Man kan også se hvilke diagnoser som går igjen i de ulike stammene, og man antar at mye er «selvpåført» ved f.eks. incest, vold eller dårlig oppfølging i og etter graviditet pga. fattigdom og avstander. Improvisering er meget sentralt i arbeidet vi gjør og en dag på jobb føles ofte ut som en god treningsøkt da vi tilbringer mye tid på gulvet på lekerommet.
Det er mangel på ressurser både når det kommer til bemanning og utstyr, så mye av utstyret som brukes må vi lage selv.
Barneavdelingen på Katutura sykehus.
Vi må også være kreative for å hjelpe foreldre med hvordan de kan trene barna hjemme uten noe utstyr og i omgivelser som vi nordmenn kan ha vansker med å forstå at noen kan leve i. Her snakker vi om å blant annet bruke steiner som hjelpemidler for å lære barn å sitte, plastikkposer med sand for å trene opp muskler og en trestamme for å trene på balanse. En vanlig dag på jobb kan bestå av alt fra gipsing av klumpfot, rullestoltilpasning, tøying og massasje til ulike vurderinger som school assessment, developmental assessment og opptrening og fasilitering av ulike ferdigheter som barna mangler.
Håndterapi
De ansatte ved Katutura sykehus. Karoline helt til høyre og Thea i midten bak.
Jeg (Karoline) befinner meg på avdeling på håndterapi. Her ser man et bredt spekter av håndskader. Mine første 4 uker på Katutura State Hospital, som er distriktsykehuset, var hektiske og viste mer voldelige skader.
Bruddskader, knuste ben, slangebitt, kuttede nerver og sener ofte fra slåssing eller ran er noe man så ofte, men også skader fra ulykker og sykdom. Det kommer pasienter både lokalt fra, men også pasienter som har reist flere hundre kilometer! Variasjonen i pasienter er også stor da noen har hus, familie og jobb, mens andre er hjemløse.
Håndavdelingen hvor Karoline er i praksis.
Håndterapi i Namibia.
Selve håndterapien består av mye ortoselaging – noe jeg hvertfall syntes er utrolig gøy! Utenom dette er det mye kartlegging av håndfunksjon, opptrening, tøying, arr-massasje, behandling av ødem og liknende. Ofte må man også improvisere med utstyret eller hjelpemidler man bruker, da sykehusene har store ressursmangler. Kompresjonsplagg syr man for eksempel selv. Kunnskapsnivået her er også ganske høyt da ergoterapeutene her har lenger utdannelse enn oss i Norge, så jeg lærer mye. Til og med lesing av røntgenbilder er det ergoterapeuten som gjør. De neste 5 ukene er jeg på Windhoek Central Hospital, som er et tertiærsykehus du må bli referert til. Her er det litt mindre hektisk, og skadeomfanget er noe annerledes – tap av håndfunksjon grunnet slag, ryggmargsskade, og brannskader er noe av det jeg ser mest, så her blir det også litt samarbeid med Ingrid, som er på ryggmargsskade.
Ryggmargsskade
Rullestoltrening med spinalis-gjengen.
Jeg (Ingrid) er på avdeling for ryggmargsskade, det er en avdeling som ble opprettet i 2013 med hjelp fra den svenske stiftelsen Spinalis. Avdelingen er en landsdekkende rehabiliteringsavdeling, så alle pasienter som får traumatisk ryggmargsskade blir sendt hit når de er stabile. Det skilles mellom pasienter som skades i trafikken, og de som skader seg på annet vis for eksempel fall, knivstikk osv. Hvis man skader seg i trafikken blir man nemlig dekket av et fond ”Motor Vehicle Accident fund”. Da kan ergoterapeuten bestille en panthera rullestol og andre hjelpemidler som er nødvendige, eller elektrisk rullestol hvis man trenger det. Man får også dekket tilpasninger i hjemmet.
Hvis man derimot faller fra en høyde, og man ikke har noe forsikring, er man under statens vinger og da er utvalget vesentlig dårligere på rullestolfronten. For tiden har ikke staten penger til å bestille rullstol, så man må ta det beste som finnes på lageret. Men behandlingen på avdelingen er lik for alle! Det er ”bare” hjelpemidlene som er forskjellig.
På hjemmebesøk i praksis. Her skal en person med høy ryggmargsskade bo.
Ergoterapeuten på ryggmargskadeavdelingen er del av et team som består av fysio, lege, sosial-arbeider, sykepleier, brukerkonsulent og hjelpetrenere. Ergoterapeuten jobber med rullestoltilpasninger, forflytningsteknikker, teknikker for å kle på seg og vaske seg. Vi drar også på hjemmebesøk, noen bor i formelle hus og noen bor i uformelle hus. Uformelle hus er ja… uformelle, gjerne laget av bølgeblikk eller av tradisjonelle materialer som leire (dette er vanligere nord i landet). Ellers har vi gruppetimer med kjøre-teknikk, baking, trearbeid, rullestol-vedlikehold og sport, og noen ganger drar vi ut på kjøpesenter eller treningssenter for å utforske tilgjengeligheten i byen!
Jeg har også sett et par alvorlige trykksår… trykksår er ikke uvanlig, dessverre.
Det er langt fra Sverige til Namibia. Ikke alle rullestoler kommer fram like hele.
Pasientene ved avdelingen skrives ”aldri ut” de kommer for oppfølging etter 1, 3 og 6 mnd og så til årlig oppfølging. Det er en spennende avdeling å ha praksis på, særlig siden man er del av et team. Men det er veldig spesielt å ikke kunne bestille det beste tilgjengelige for pasientene. Noen får fine lette stoler og flere par hjul til å komme seg rundt i sanda på… mens andre må klare seg med en tung stol og ett par hjul. De beste trykkavlastende putene er dyre, så det er kun pasienter i stor risiko for trykkstår som får den.
Man lærer virkelig å sette pris på det norske helsesystemet!
Interessert i å følge oss på sosiale medier, eller lese mer om utveksling til Namibia? Se også det forrige blogginnlegget vårt!
Sunnaas har kanskje fin utsikt, men det har ryggmargsskadeavdelingen i 7. etasje hvor Ingrid er i praksis også!
Kapana og fat-cake til lunsj i praksis.
Friedels er blitt fast lunsjsted, de har fantastiske brød som grilles.
I Namibia betyr «Goeie more, Ongola, Uribho!» «God morgen, god morgen, hvordan går det?».
Vi er tre studenter fra Oslo Met som tenkte at utveksling var en god ide! Så her sitter vi, i Namibia og hovedstaden Windhoek. Vi ankom Windhoek i 35 grader og strålende sol, litt kontrast fra kalde Norge. Byen ligger midt i landet på ca. 1665. Moh. For tiden er det sommer og regntid her, men den ”varmeste” sommeren var desember-januar. Men regntid og regntid fru blom, det har i februar regnet hele 28mm til nå!! Når det regner blir det litt kjøligere, noe vi nordmenn syns er herlig, men når sola bryter gjennom skyene er det mikrobølgeovn-tilstander.
Vi bor i en ettroms studio-apartment som vi leier via Air Bnb i et av byens finere områder. Her har vi disponibelt svømmebasseng, noe som kommer godt med. Vi har også fått leie bil. Det er nemlig ikke så vanlig å gå her, så man tar enten taxi (som er ekstremt rimelig) eller kjører. Huseierne vi leier av er også superhyggelige!
Dette er hagen vår, og her bor det to skilpadder!
Landet er rundt 80% ørken, og den store Namib-ørkenen ligger som et langt bredt belte oppover langs kysten. Geologer mener også det er den eldste ørkenen i verden. De offisielle språkene her er Engelsk og Afrikaans, men de ulike folkegruppene har sine egne språk. Det er ikke uvanlig å møte noen som ikke snakker engelsk men som snakker afrikaans og lokalspråk. Rundt 50% av befolkningen er av Owambofolket, som snakker Oshiwambo. Otjiherero er også et kjent lokalspråk. Khoekhoe, det såkalte ”klikkespråket” som for så vidt er meget vanskelig å etterligne, prates av en kvart million mennesker. Disse av blant annet Damara- og Namafolket.
Kulturen her i Namibia er svært ulik den norske. Det er heller ikke ”én namibisk kultur” da landet består av så mange ulike folkegrupper. Byen bærer preg av koloniseringen ved at den hvite befolkningen bor på en annen side av byen enn de mørkhudede. Den hvite befolkningen er også mer resurssterke, og dette synes på levestandarden. Det er store forskjeller mellom fattig og rik. Når det er sagt så legger vi ikke mye merke til diskriminering da de fleste vi har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende.
Det er store forskjeller mellom fattige og rike. Dette bildet er fra Katutura, som blir karakterisert som «slummen».
Her holder butikkene åpent 7 dager i uken, til og med kjøpesenteret, som også er et sosialt møtepunkt, med restauranter, kino og kafeer. Med tanke på at det er så billig (spesielt i forhold til norske priser) er det ikke vanskelig å være sosial og gå ut å spise på restaurant.
Middag i hagen, vi braaier.
Noe annet som også gjenspeiler kulturen er måten å grille på. Man fyrer opp ved i grillen og skravler og koser seg til det har brent såpass ned at man kan begynne grillingen, eller ”braai” som de kaller det her. For det spises en god del kjøtt i dette landet. Det er fullt av steder langs veien som selger ”kapana” som er grillet marinert/krydra kjøtt. Man spiser gjerne rett av grillen med hendene og det smaker nyyydelig! Særlig med grillet brød eller fat-cake (fritert bolle) til!
Det var et lite hei fra Namibia! I neste innlegg skriver vi litt om praksisplassene våre.
I mellomtiden kan dere følge med på snap, insta og youtube!
Insta: @karolineeksejenssen, @theasimonsen og @imingen
Snap: @Karolinejenssen, @theaasimonsen og @iming1 (ikke like aktiv som de to andre 😉 )
Mange har spørsmål om master i ergoterapi; om man kan ta studiet på deltid eller heltid, hva man kan skrive om i masteroppgaven, eller hvordan studiet kan kombineres med jobb. Under har vi samlet typiske spørsmål for deg som tenker på å søke om opptak, eller som er ny student.
Men først; det er mange fornøyde studenter som allerede er ferdige med master i ergoterapi. Victoria Croker Ritter startet i det første kullet og er kommet langt i studiet. Allerede i det første emnet om ergoterapi i arbeids- og hverdagsliv begynner studentene å jobbe med tema de er interessert i opp mot masteroppgaven. Victoria forteller: «At vi helt fra begynnelsen blir sporet inn på tema, har hjulpet meg å komme i gang med oppgaven».
Victoria Croker Ritter studerer master i ergoterapi
Miriam Lervåg Hallquist sier: «Det er veldig inspirerende å fordype seg i ergoterapi sammen med engasjerte lærere og medstudenter med erfaring fra andre felt».
Miriam Lervåg Hallquist er godt i gang med masteroppgaven i ergoterapi
Men nå over til de vanlige spørsmålene med svar:
Hvordan kan jeg kombinere studiet med jobb? Studiet er samlingsbasert, med samlinger som i hovedsak varer en uke. Våre studenter har erfart at deltidsstudiet lar seg kombinerer med jobb. Det er alltid lurt å ha en dialog med arbeidsgiver tidlig, og ta opp mulighet for permisjon med lønn de ukene du er på samlinger.
Kan jeg ta studiet på heltid? Selv om det i utgangspunktet er et deltidsstudium kan du velge hvor rask progresjon du vil ha. Du kan ta studiet på 2 år, dvs. på heltid, eller bruke 3 til 4 år. For eksempel kan du:
Ta emnene for de to første årene over ett år, og starte med masteroppgaven det andre året. Deretter kan du arbeide med oppgaven over ett eller to år.
Eller du kan ta de fem obligatoriske emnene over to år, slik det er lagt opp for deltid, og deretter gjennomføre masteroppgaven på ett år.
Hva kan jeg skrive om i masteroppgave? Oppgaven skal skrives over et tema som er relevant for ergoterapi-praksis. Dette åpner for mange ulike tema, siden faget ergoterapi favner bredt. Noen eksempler på tema som studentene våre arbeider med er:
Ergoterapi-intervensjoner for barn med CP
Ergoterapi for asylsøkere
Hjerneskade og arbeidsliv
Slagrammedes opplevelse av kognitiv kartlegging
Kognitiv trening ved førstegangs psykose
Sorg hos foreldre til barn med kroniske tilstander
Hvordan påvirker fatigue etter slag muligheten for å komme tilbake i arbeid?
Hvordan kan bruk av velferdsteknologi påvirke livskvaliteten til hjemmeboende eldre med lettere hukommelsesproblemer?
Hvilket forhold er det mellom KDA-selvrapportert aktivitetsbalanse, helse og endringsmotivasjon blant yrkesaktive kontoransatte i Norge?
Hvordan får jeg veileder? De fleste studentene har veileder som jobber ved ergoterapiutdanningen på OsloMet. Noen har veileder fra arbeidsplassen sin, eller andre de har et samarbeid med, i f.eks. et pågående prosjekt. Det er også gode muligheter til å knytte seg opp mot prosjekter som er i gang hos oss ved ergoterapi-instituttet. De fleste veiledere er ergoterapeuter, men noen har også veiledere med annen faglig bakgrunn. Man må imidlertid være dosent eller har en doktorgrad for å være veileder for en masterstudent.
Gir mastergraden rett til høyere lønn? Noen arbeidsplasser har en regel om lønnstillegg etter endt master, mens hos andre kan det være en forhandlingssak.
Blir jeg automatisk ergoterapi-spesialist? Det kan være at din arbeidsplass gir deg status som spesial-ergoterapeut. For å bli godkjent ergoterapi-spesialist av forbundet Ergoterapeutene må en del andre krav innfris. Imidlertid vil det fra 2020 være et krav at man har en mastergrad for å bli spesialist-godkjent.
Møter jeg ‘bare’ ergoterapeuter på studiet? Hovedemnet ‘ergoterapi i hverdags- og arbeidsliv’ er et rent ergoterapi-emne. Undervisning i alle de tre emnene om metode og vitenskapsteori foregår sammen med studenter fra ulike helseprofesjoner. Emnet kunnskapstranslasjon er også åpent for mange ulike profesjoner.
Hva koster studiet? OsloMet er et statlig universitet og tar ikke betalt for ordinære studier utover semesteravgift.
Når begynner studiet?Studiestart er i slutten av august. Du finner programplan og timeplan som er linket fra masterstudiets nettside.
Har du flere spørsmål? Kontakt oss på e-post eller telefon
