Gode barnehageliv

Gullkorn fra barnemunn?

Anne Greve på 13. februar 2018

Hvordan ville du ha likt hvis noe av det du hadde fortalt til en kollega, sjef, venn eller ektefelle – kanskje noe du hadde misforstått – var blitt tatt ut av sin sammenheng og lagt ut på sosiale medier som en komisk uttalelse? Selv om det var lagt ut anonymt, med endret navn (alderen din var med i parentes), slik at ingen kunne vite at det var deg som hadde sagt det, ville du ha likt det? At folk gikk rundt og humret og lo, «likte og delte» akkurat det du hadde sagt i fullt alvor til en annen? Fra tid til annen kan vi lese i aviser, på sosiale medier – eller til og med i bøker – såkalte «gullkorn fra barnemunn». Det er utsagn barn har kommet med (eller i hvert fall blir det fremstilt sånn) som når det leses med voksnes øyne, blir komiske, humoristiske og søte. Det er gjerne hvis barn filosoferer over vanskelige tema som liv og død, hva er lykke, meningen med livet, osv. Eller de skal forklare vanskelige ord og uttrykk. Da kan vi få høre at barn ikke vil bli begravet når de dør, fordi de ikke kan få puste nede i jorden, at «ekteskap» er det motsatte av et «jukseskap», osv.

Noen av disse utsagnene er konstruert ved at voksne stiller svært ledende spørsmål til barn, nærmest legger ordene i munnen på ungene. Jeg vet i hvert fall at forfattere av bøker med slike «gullkorn» har gått frem på denne måten. Det tar jo tid å fylle en hel bok med morsomme sitater, og da kan det være greit å «hjelpe» barna litt. Og barn vil som regel gjerne at voksne skal bli fornøyde, så det er ikke vanskelig å få dem til å svare slik vi forventer.

Andre utsagn kan komme fra barna når vi voksne sitter og filosoferer sammen med dem: «Lurer på hva som skjer når vi dør?» Barn har ofte beundringsverdig åpen holdning til livet og alle dets finurligheter og komplekse sammenhenger. Som mennesker forøvrig er også barn på jakt etter å forstå meninger, og kan finne logiske forklaringer som viser seg ikke alltid å stemme med virkeligheten. Det kan voksne også. Men barn har kortere livserfaring og et mindre vokabular enn oss som har levd lengre. Derfor må de bruke enkle ord for å beskrive kompliserte ting. Det kan føre til noen pussige slutninger. Men det behøver ikke å bety at barna har ment å være morsomme. De forsøker å finne mening, og prøver å formulere tankene sine – akkurat som alle andre gjør.

Jeg mener at det er et grunnleggende premiss at vi skal behandle andre mennesker med respekt og anerkjennelse. Når barn snakker med voksne, må de kunne være trygge på at det de forteller eller forsøker å uttrykke, blir behandlet med respekt. Av og til kan vi alle si ting i fullt alvor, som plutselig kommer ut som noe komisk eller rart. Da er det selvsagt greit å le og tulle litt av det. Der og da. Sammen. Men er det greit å dele med alle andre?

Av og til lurer jeg på om jeg er veldig snerpete. At jeg ikke eier humor og MÅ se det seriøse i alle ting. For det er jo en av gledene ved å jobbe så tett med barn, at man får med seg så mange gullkorn på veien! Og endrer man navn på barna, så ingen kan vite hvem som har sagt det – da er det vel ikke så farlig å dele på Facebook?

Når jeg er i tvil om hva som er etisk riktig å gjøre, pleier jeg å stille meg selv følgende spørsmål: Ville jeg ha likt det dersom noen andre gjorde det mot meg? Er dette med på å styrke barns selvtillit? Opplever barn å bli anerkjent og respektert hvis jeg gjør dette? Og dersom svaret på noen av disse spørsmålene er NEI, mener jeg det er best å la være. Det samme kan vi tenke på når vi lurer på om vi skal «like og dele» såkalte gullkorn fra barn.

Vi trenger ikke «voksne» i barnehagen

Anne Greve på 26. januar 2018

Egentlig er det ganske enkelt: for å heve kvaliteten i barnehagen, trengs det kyndig personale. Det er ikke noe hokus-pokus. Det samme gjelder på alle andre områder: det er dyktige elektrikere som sørger for at strømmen fungerer, det er kompetente flyvere som sørger for at vi flyr sikkert, det er dyktige leger og tannleger som er garantister for at vi får et godt helsetilbud, osv. De er ikke først og fremst «voksne», de er profesjonelle. Et kyndig barnehagepersonale er et personale som kan utøve profesjonelt skjønn i samværet med barna. Et slikt skjønn er avhengig av at man har både god teoretisk kunnskap og praktisk erfaring slik at man kan gjøre de rette vurderingene: Når er det viktig å la seg invitere inn i barnas lek, når er det nødvendig å gripe inn for å forebygge konflikter, hvordan kan jeg nå inn til et barn som isolerer seg, hvordan kan jeg møte barns uttrykk for motstand på måter som styrker barns selvtillit, hvordan kan jeg forebygge mobbing. Dette er bare noen av de daglige dilemmaene som barnehagelærere blir stilt overfor i sitt arbeid. Siden arbeidet handler om samvær med (små) mennesker, er det ikke mulig å utarbeide oppskrifter eller maler på hvordan ting bør løses. Enhver situasjon vil være ulik alle andre, og må løses på best mulig måte basert på barnehagelærerens kunnskaper og erfaringer. Barnets beste skal være styrende for hva man velger. Derfor er det ikke nok å være «voksen» i barnehagen. Det trengs kompetanse i tillegg, en kompetanse barnehagelærere har.

Det er ikke tvil om at det er mange dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagen. Men det å samspille med barn på måter som styrker barnets selvtillit i enhver situasjon, er komplisert. Det krever kompetanse. Mye kompetanse. Det får man gjennom utdanning og gjennom kontinuerlige refleksjoner med fagfeller. Gode assistenter er gull verdt i en situasjon der vi ikke har nok barnehagelærere. Men for å øke kvaliteten, trenger vi kompetansen barnehagelærere bringer med seg. Derfor oppfordrer jeg alle dyktige assistenter der ute: ta utdanningen. Du kommer til å bli en super barnehagelærer, og du vil oppdage at jobben blir enda mer interessant når du har teoretisk kunnskap i tillegg til din lange erfaring.

Nå ser det ut til at politikerne begynner å enes om en barnehagelærernorm og en bemanningsnorm. Det er på tide. Men husk at normen må gjelde gjennom hele dagen, det må tas høyde for at barnehagelærerne trenger tid til planlegging og etterarbeid, det skal avvikles pauser og gjennomføres nødvendige møter og samtaler med foreldre. I en barnehage er det ikke bare å sette inn en tilfeldig vikar. Små barn er avhengige av å ha kjente personer rundt seg, et stabilt personale som barnet kan bygge et tillitsforhold til. Derfor er det så viktig at bemanningsnormen og barnehagelærernormen tar høyde for at alt personale sjelden er til stede samtidig gjennom hele dagen.

Helt siden regjeringen Stoltenberg kom med «kvalitetsmeldingen» (Stortingsmelding 41 2008-2009. Kvalitet i barnehagen) for ti år siden, har vi hørt at politikerne har snakket om at det skal skje et «kvalitetsløft». Ti år er lenge å vente, og vi venter fremdeles. Men hva som må til for å heve kvaliteten, det vet vi: mange nok kompetente barnehagelærere.

Anerkjennelse – vanskeligere enn man kanskje tror?

Anne Greve på 29. desember 2017

Et nytt år får mange av oss til å reflektere over det som har vært og det som skal komme. Nyttårsforsetter blir satt opp, og ofte brutt igjen etter et par dager. Det er nemlig ikke så lett å endre seg selv, endre holdninger eller adferdsmønstre.

Vi lever i et samfunn hvor mange av oss blir satt på prøver daglig. Vi blir stilt krav til. Det er selvsagt bra, men ikke hvis kravene blir for store. Vi hører om unge mennesker som nesten bukker under av krav om å lykkes på mange fronter. Barn helt ned i barnehagealder opplever press for å lykkes med å få venner og med å prestere. Barn blir bokstavelig talt målt og veid for å passe inn i en mal som noen har satt opp. Hensikten er selvsagt god – vi vil jo at alle skal lykkes. Men kan det bli for mye av det gode? Da regjeringen forsøkte å få vedtatt en språknorm for barnehagebarn, svarte fagfeltet, foreldre, besteforeldre og andre med interesse for barn og barndom er rungende NEI. Vi vil at barn skal få vokse opp uten å måtte passe inn i en mal bestemt av politikere.

Et krav jeg mener vi må stille til alle som arbeider med barn, er at de skal arbeide for anerkjennende relasjoner. Det er kanskje lett å være enig i, men ikke fullt så lett å gjennomføre. Det er ikke så mange genererasjoner siden en slik tanke var helt absurd. Barn skulle sees, ikke høres. Selv om vi ikke liker å måtte innrømme det, henger nok en lignende tankegang igjen mange steder fremdeles. Det handler om at vi ser på barn som et objekt for vår (velmenende) oppdragelse, ikke som selvstendige subjekter med krav på respekt og anerkjennelse. Noe annet som henger igjen fra tidligere tider, er en oppfatning av at barns utvikling skjer helt uavhengig av omgivelsene. Et slikt syn kan vi for eksempel kjenne igjen i noen anti-mobbeprogrammer, som retter ansvaret mot barnet, ikke mot omgivelsene. Et eksempel er når man retter oppmerksomheten mot at «Per» må endre seg, uten å stille spørsmålet: «Hva er det med meg eller miljøet her som gjør at «Per» mobber eller blir mobbet»? Nyere pedagogisk og psykologisk kunnskap viser at ingen utvikler seg i et vakuum, men at det sosiokulturelle miljøet spiller en avgjørende rolle. Dette handler også om yrkesetikk. Vi kan ikke legge ansvaret på andre enn oss selv.

Anerkjennelse er en holdning, ikke en teknikk. Anerkjennelse er ikke noe man kan «skru på» mellom klokken 8 og klokken 16, eller når det er samlingsstund i barnehagen. Det er en væremåte som må gjennomsyre alt du gjør. Det betyr å rette oppmerksomheten mot den andres opplevelser gjennom innlevelse og forsøk på å forstå. Det gjelder å legge vekt på nonverbale signaler i tillegg til det verbale i kommunikasjonen. Og det gjelder å aldri slutte å reflektere over sin egen oppførsel og handlemåte samt sine egne holdninger.

Berit Bae har lenge vært opptatt av anerkjennende relasjoner i sin forskning. Hun snakker blant annet om definisjonsmakt, hvem er det som har makt til å definere opplevelser? I mange relasjoner der voksne og barn er involvert, blir det den voksne som sitter med definisjonsmakten, dersom man ikke arbeider med å unngå det. Det skyldes at den voksne har mer makt generelt i egenskap av å være fysisk og som regel også mentalt sterkere enn barnet. Da er det avgjørende at den voksne tar ansvaret for at definisjonsmakten blir jevnt fordelt – at også barnets stemme blir hørt og tatt hensyn til. I en relasjon der den ene parten blir et objekt og den andre et subjekt, kan det ikke oppstå anerkjennelse. I sin doktorgrad fra 2004 snakker Bae om romslige og trange samtalemønstre. Romlige mønstre åpner for anerkjennelse og gir plass til den andres opplevelser. Slike mønstre er preget av innlevelse, fokusert oppmerksomhet, aktiv lytting, velvillig fortolkning, toleranse og subjekt-subjekt-relasjon. Mens trange mønstre er opptatt av «riktige» svar og innebærer vurderinger, ensidig rollefordeling, definisjonsmakt og subjekt-objekt-relasjon.

Slik jeg ser det, innebærer anerkjennende relasjoner rett og slett at man er ekte nysgjerrig og opptatt av den andre – uten å skulle «oppdra». Det er på mange måter den samme holdningen man kan ha når man leker. I det øyeblikket du har en skjult agenda i leken, som for eksempel et konkret læringsmål, slutter det å være lek. Like fullt kan de som deltar i lek og de som deltar i anerkjennende relasjoner, lære mye. Gjennom selv å møte anerkjennelse og respekt, lærer man å anerkjenne og respektere andre. Og ikke minst: man lærer å anerkjenne og respektere seg selv. Det er kanskje den viktigste lærdommen.

Bemanningsnorm i barnehagen

Anne Greve på 15. oktober 2017

Fröbelbevegelsen har siden slutten av 1800-tallet kjempet for å få et godt utdannet personale i barnehagene. Fremdeles er dette noe vi diskuterer og som vi ikke har fått på plass. Regjeringen har akkurat avsluttet høringen av forslag til endringer i barnehageloven som skal sikre en bemanningsnorm. Her er høringssvaret som jeg skrev i samarbeid med barnehagelærer og pedaogisk leder Ellen Morberg fra Nadderudskogen barnehage i Bærum:

Vi takker for muligheten til å bli hørt angående forslaget til endringer i barnehageloven. Vi vil spesielt trekke frem følgende i vårt høringssvar:

Grunnbemanningsnormen må gjelde hele åpningstiden
Barnehagelærernormen må være på minst 50% med ambisjoner om å øke den til 100%
Det bør ikke være anledning til å gi dispensasjon fra krav om utdanning og grunnbemanning
Det bør innføres bestemmelse om gruppestørrelse i barnehageloven i tråd med forslaget fra barnehagelovutvalget.

Flere av forslagene i høringsutkastet er gode, for eksempel at det må innføres en grunnbemanningsnorm. Det er ikke tvil om at en slik norm vil bidra til å gi barna et bedre og mer likeverdig barnehagetilbud. Videre er det positivt at det presiseres at barn skal regnes for å være tre år fra og med august det året de fyller tre. Her har det vært mange ulike praksiser til nå. Det er også bra at grunnbemanningsnormen skal gjelde ansatte som arbeider direkte med barna.

Vi mener imidlertid at normen må gjelde på barnegruppenivå, ikke for barnehagen som helhet. Grunnbemanningsnormen må komme den enkelte barnegruppe og det enkelte barnet til gode, og det vil ikke bli tilfelle dersom normen skal gjelde for barnehagen som helhet.

Som barnehagelærere vet vi at det gjennom dagen oppstår perioder som er mer sårbare for mange barn enn andre perioder. Selv om barna blir vant til å være i barnehagen, er blant annet overgangstidspunktene mellom hjem og barnehage ekstra krevende for noen av barna. Det gjelder særlig om morgenen og om ettermiddagen, men det kan også oppstå situasjoner som krever en ekstra oppfølging andre tider på dagen. Derfor mener vi det er viktig at det sikres at et er en barnehagelærer til stede gjennom hele dagen.

Barnehager med lang åpningstid må styrke grunnbemanningen, og grunnbemanningsnormen må gjelde hele åpningstiden. Det er nødvendig å være klar over hvor liten del av dagen alle tre ansatte på en avdeling er tilstede samtidig i løpet av en dag eller en gjennomsnittsuke. Mange ganger gjennom dagen er det minst én ansatt ute av avdelingen for å lage mat, passe naboavdelingen som har møte, gjøre for- og etter- arbeid til planlagte aktiviteter med barna, hjelpe en annen avdeling pga sykdom, gjennomføre samarbeidsmøter, foreldresamtaler, planleggingsmøter, delta på kompetanseheving, etc. Alt dette er ting barnehagelærerne må gjøre i tillegg til det direkte arbeidet med baran, og som også er en nødvendig del av dagen. Som barnehagelærer har man også plikt til å veilede ufaglært personale. Dette er helt nødvendig for å oppnå en god kvalitet på barnehagetilbudet. Men det betinger at det er nok personale til stede. Med knapphet i personalgruppen, er det ikke mulig å gjennomføre en slik veiledning. I mange kommuner blir det først satt inn vikar etter 15 dagers sykemelding på grunn av magre vikarbudsjett. Det fører til en ytterligere lav stabilitet i bemanningen. Nok grunnbemanning gjennom hele dagen er derfor en forutsetning for å kunne ivareta barna på en god måte uavhengig av tidspunkt på dagen. Som tidligere nevnt, er det ofte ytterpunktene på dagen behovet for ekstra oppfølging av enkeltbarn er størst.

Vi har etter hvert nok forskning som viser at det er barnehagens personale som er den største garantien for et kvalitativt godt barnehagetilbud. Personalets kompetanse er avgjørende i så henseende, og kan blant annet vise til de ferske forskningsresultatene fra prosjektet Blikk for barn. Vi mener derfor at høringsutkastet ikke er tilstrekkelig med hensyn til barnehagelærernorm. Som et minimum mener vi at barnehagelærernormen må være 50%, og vi mener at det videre må ligge en ambisjon om å nå et mål om 100% barnehagelærere i landets barnehager. Vi har vanskelig for å forstå hvorfor ikke alle som inngår i barnehagens grunnbemanning, bør ha barnehagelærerutdanning. Det bør heller ikke være mulig å søke dispensasjon for krav om utdanning. En slik mulighet for dispensasjon har vi erfaring med nå, og vi vet at den undergraver krav om kompetanse i barnehagen.

Små barn er sårbare og trenger trygge og forutsigbare rammer. De bør ikke behøve å forholde seg til for mange personer, verken voksne eller andre barn. Kvaliteten i relasjonene helt avgjørende særlig for de yngste. Også her kan vi vise til forskning fra blant annet Blikk for barn. Denne kunnskapen må ha betydning for gruppestørrelser og voksentetthet. Derfor mener vi at barn må sikres tilhørighet til en barnegruppe og at man må unngå for store barnegrupper. Vi foreslår at det innføres en bestemmelse om dette i tråd med barnehagelovutvalgets forslag: Barn har rett til å tilhøre en barnegruppe i barnehagen. Barnegruppen skal ha en størrelse som ut fra barnas alder og forutsetninger er trygg og pedagogisk forsvarlig. Organiseringen må ivareta barnas behov for forutsigbarhet og tilhørighet til en barnegruppe og tilknytning til voksne. Ved vurderingen av om en gruppe er trygg og pedagogisk forsvarlig skal det legges vekt på barnas alder, aldersspredning i gruppen, om det er barn med nedsatt funksjonsevne, flerspråklige barn, barnas mulighet for å etablere tilhørighet og vennskap, tilgjengelige voksne og personalets kompetanse samt barnehagens fysiske og psykososiale miljø.

Til slutt vil vi påpeke viktigheten av at det må være en styrer i hver barnehage. En tilgjengelig styrer er nødvendig for å sikre kvaliteten. Dersom barnehagen skal kunne gjennomføre alle krav som stilles i ny rammeplan, må det være en ansvarlig leder til stede i den enkelte barnehage.

Hva er barnehagelærerens credo?

Anne Greve på 30. september 2017

1.august i år trådte ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver i kraft. Den er en forskrift til lov om barnehager og er således forpliktende for hva barnehagens innhold skal være. Lov og rammeplan er det vi skal styre etter når vi planlegger barnehagens innhold. Men det er (heldigvis) fremdeles vide rammer for hva barnehagen skal være, og det er derfor i stor grad opp til barnehagens eier og barnehagens ansatte, i samarbeid med barnas foreldre, å finne ut hva den enkelte barnehage skal legge hovedvekten på.

Det er mange som vil mye med barnehagen i dagens Norge. Politikere lytter til økonomer som sier at barnehagen er en utmerket arena for sosial utjevning – bare man setter inn innsatsen tidlig nok. Barnehagen blir også trukket frem som et sted der barn med et annet morsmål enn norsk, kan lære seg norsk i en fart – i hvert fall før skolestart. Andre er mest opptatt av at barnehagen kan bidra til å sette fart på realfagsatsningen eller sørge for at Norge klatrer på PISA og TIMMS målingene. Bare vi begynner tidlig nok. Noen miljøer er opptatt av å lage pedagogiske programmer som kan gi sosial kompetanse, matetmatikkforståelse, begrepsforståelse, norskkunnskaper, fysisk kompetanse, listen er lang – nærmest uendelig.

Barnehagelærere og andre barnehageansatte må ikke bli brikker i et spill der stadig flere miljøer utenfor barnehagen kommer med innspill til hva som bør vektlegges. Derfor er det nødvendig at de ansatte i barnehagen selv tenker gjennom hva som er deres pedagogiske plattform. Da jeg selv var ny som barnehagelærer (førskolelærer) på begynnelsen av 1980-tallet, var det forholdsvis nytt at barnehagene ble pålagt å skrive årsplaner. Før det var det få utenfor barnehagen som egentlig brød seg så mye om hva som foregikk der, så lenge man holdt seg innenfor den relativt ferske barnehageloven (som kom i 1975). Jeg var med på eviglange personalmøter der vi skulle sitte sammen og diskutere hvilken visjon barnehagen vår skulle ha. Vi måtte ha en visjon! Mange forslag og mye kreativitet utspant seg i forbindelse med utkastene vi diskuterte: skulle vi ha bokstavrim (Barnas Beste Barndom), eller noe som rimer (hva rimer på barnehage – noe med mage eller lage?). Sånn holdt vi på. Jeg husker ikke en gang hva vi kom frem til, men det ble sikkert noe svulstig å bra, som visjoner gjerne skal være. Men jeg har ikke noen særlig tro på at det visjoner vi trenger. Jeg tror at vi trenger å tenke nøye gjennom: Hva mener DU er den viktigste oppgaven til barnehagen. Eller: Hvorfor jobber du i barnehage? Hva er det som er det aller viktigste med jobben din, det du ikke kan fire på hvis det kommer forslag om nye ting som skal gjøres i barnehagen? Jeg tror barnehagens personale jevnlig burde ha denne typen diskusjoner. Sagt på en annen måte, kan vi spørre oss om hva som er barnehagens eller barnehagelærernes credo. Det du tror på som sitter i magen – ikke svever oppe i skyene som en visjon.

Jeg har tidligere skrevet om dette i bloggen, i innlegget Profesjonalisert omsorg. Men jeg synes det er så viktig at jeg vil gjenta det. Dette handler nemlig om profesjonens troverdighet som profesjon. Alle behøver ikke å lande på den samme pedagogiske plattformen, men alle som arbeider i barnehage må ha en klar forståelse av hvorfor de jobber der og hvilke verdier de ikke kan fire på. For det er vel det i bunn og grunn det handler om: verdier.

Kan vi bli kvitt mobbingen?

Anne Greve på 20. august 2017

Det er ingen som synes mobbing er bra, det er ingen politikere som sier at de ønsker å gå inn for å øke mobbing, det er ingen lærere som oppmuntrer barna til å mobbe hverandre, det er heller ingen barn eller foreldre som synes mobbing er greit. Tvert imot. Likevel synes det som om vi ikke blir kvitt mobbingen. På tross av utallige tiltak, anti-mobbe-plakater, manifester mot mobbing, anti-mobbeprogrammer og garantier mot mobbing, blir vi ikke kvitt problemet.

Kanskje er det aller viktigste vi kan gjøre for å hindre mobbing, det å innse at vi ikke kan bli kvitt det helt. Jeg tror at i hvert fall risiko for mobbing finnes over alt der det er flere mennesker samlet. Jeg sier ikke at det alltid er mobbing, men vi må hele tiden ha i bakhodet at mobbing kan forekomme. Derfor tror jeg det farligste er rektorer og styrere som sier at deres skole eller barnehage er «mobbefri».

Så tror jeg at det er helt avgjørende at vi voksne må ta inn over oss at det er vi som har ansvaret. Enten vi er lærere, barnehagelærere, foreldre, naboer, tanter eller onkler. Det er våre holdninger og vår væremåte som skaper grobunn for et miljø der mobbing kan forekomme eller forebygges. Hvordan snakker vi om andre mennesker – mens barna hører det? Hvordan oppfører vi oss overfor andre? I den politiske debatten, særlig nå i valgkampen, utkrystalliserer det seg holdninger til andre mennesker som er med på å skape et «vi» og et «dem». Ikke minst integreringsminister Sylvi Listhaug er med på å skape en slik holdning med sine uttalelser om flyktninger som tilsynelatende tar seg til rett i landet vårt, blir båret på gullstol og som lyver og svindler for å karre til seg rettigheter de ikke har krav på. Men også debatten om «det norske» som blant annet kulturminister Linda Hofstad Helleland har deltatt i, skaper unødige dikotomier mellom «oss» og «dem». «De» som er med på å true de norske verdier, og «vi» som skal hegne om dem.

Det er lett å sette seg på sin høye hest og rakke ned på politikere. Men hva med oss selv? Hvordan omtaler vi naboen? Og hvordan snakker vi om de andre barna i barnehagen?

Det skremmer meg å høre om at det også i barnehagen finnes barn som er «syndebukker», som får skylden for alt som går galt, også de dagene de faktisk ikke er til stede i barnehagen. Og det skremmer meg ennå mer å tenke på at det også på min avdeling, da jeg jobbet i barnehagen, var slike syndebukker. Det betyr at jeg selv har vært med på å skape et klima der noen barn får et syndebukk-stempel. Hvordan oppstår det? Blant annet hver gang vi irettesetter barn «i plenum». Når alle barn og ansatte gjentatte ganger får høre «Nei, NILS! Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke må….» Vi er mye mer forsiktige med å irettesette kollegaer eller andre voksne (f.eks. foreldre) i plenum, hvorfor er det så greit å gjøre det overfor barn.

Så skal vi tenke på at barn er EKSPERTER på å lese kroppsspråk. Det er en egenskap vi mennesker har fra vi er nyfødte. Vi klarer helt uten å reflektere over det, å suge til oss andre menneskers kroppsuttrykk. Er den barnehageansatte lei seg, sint, trett, irritert, glad, kjærlig, engasjert – dette fanger barna opp uten at det behøves å utveksles ett eneste ord. Blir du litt stivere i kroppen når du har Nils på fanget enn når du har Ivar? Blir stemmen litt skarpere når du snakker med Kari enn når du snakker med Lise? De små sukkene. De små øyekastene du sender kollegaen når «den ungen» har gjort noe galt IGJEN. Til og med de små rykningene du får i øyekroken eller i munnviken – dette fanger barna opp. Jeg tror det er skremmende mange barnehagebarn som ville kunne peke ut hvem som pleier å få skylden når noe går galt.

Så jeg mener at vi for det første må ta inn over oss at det til enhver tid er et potensiale for at det kan skje mobbing i «min» barnehage. Det fører til at vi alltid vil være på alerten og ikke lene oss tilbake og si at «nei, det forekommer ikke hos oss».

For det andre må vi stille oss spørsmålet: hva er det med MEG som gjør at mobbing kan forekomme i vår barnehage? Hva er det med mine holdninger og min væremåte som gjør at barna tar etter? Hvis alle «vet» at Nils er et umulig barn, så vet helt sikkert Nils det selv også. Og da kan han like gjerne fortsette å være det. Og han kan bli et mobbeoffer eller en mobber, det er litt hipp som happ.

For det tredje må vi vite at det aldri er barnas ansvar. Det betyr ikke at ikke barn skal lære å ta ansvar for sine egne handlinger, eller at vi ikke skal stoppe barn eller stille krav. Men det overordnede ansvaret for at mobbing kan skje, ligger ALLTID hos den voksne. Derfor er jeg uhyre skeptisk til alle mulige «anti-mobbeprogrammer» som retter skytset inn mot barna. At barna skal lære å oppføre seg. At barna skal ta ansvaret. Jeg har ingenting imot at barn lærer vanlig høflighet og å omgås med hverandre på gode måter, selvsagt skal vi jobbe med det i barnehagen. Men det hjelper ingenting dersom vi voksne ikke lever opp til våre egne moralske regler. La meg ta ett eksempel: i rammeplanen står det at personalet i barnehagen «skal bidra til at barna kan tilegne seg gode vaner, holdninger og kunnskaper om kost». Jeg har sett eksempler på at barnehager har tatt dette på alvor ved å snakke masse med barna om hva det er greit å ha med i matpakken og hva som ikke er greit. Ungene lærer om frukt og grønt, «fem om dagen» og at det ikke er bra med sukker. Samtidig er det fremdeles de fleste steder foreldrene som må lage matpakkene til barna. Det kan derfor godt hende, på tross av oppslag på dører og vegger og terping på foreldremøter, at noen har med seg en kakebit eller en sukret yoghurt. Og hvis personalet da plutselig oppfører seg som matpoliti og plukker ut «ulovlig» mat fra matpakken, gjerne med kommentarer i plenum, hjelper det ikke at det er gode intensjoner som ligger bak. Vi skaper syndebukker, et «vi» og et «dem».

For det fjerde – og det henger sammen med det første -: vi må alltid fortsette å være opptatt av mobbing. Det finnes ingen vaksine som kan utrydde mobbing på samme måte som vi har klart å utrydde kopper. Vi må jobbe med det i barnehagen, men vi må også tenke videre og se hele samfunnet under ett. Det er våre holdninger og våre væremåter som er modellen for hvordan barna oppfører seg.

Ny rammeplan – tid for lek eller tid for læring?

Anne Greve på 15. mai 2017

Nå er den her, den nye rammeplanen for barnehagens innhold. Som kjent vakte forarbeidene til rammeplanen stort engasjement i profesjonen og hele barnehagefeltet. Stortingsmeldingen som dannet grunnlaget for utarbeidelsen av ny rammeplan (Meld. St 19 2015-2016, Tid for lek og læring – bedre innhold i barnehagen), skapte et helt barnehageopprør og samlet godt over 7000 underskrifter til forsvar for leken i barnehagen.

Kunnskapsministeren gikk ut og snakket om at han ønsket mer læring i barnehagen og tok til orde for utarbeidelse av en språknorm for femåringene. På dette punktet led han et sviende nederlag i Stortinget. Likevel er det ingen tvil om at regjeringen ønsker et større læringstrykk i barnehagen. Derfor var det med stor spenning mange av oss kastet oss over ny rammeplan da den endelig forelå 24.april. Mange i barnehagefeltet, inklusive Utdanningsforbundet, har uttalt at de er fornøyde med resultatet. Ikke minst er det viktig at barnehagens pedagogiske personale, styrer og pedagogisk leder, har fått det pedagogiske ansvaret. Dette var et viktig punkt for mange som leverte høringsuttalelser.

Nå gjenstår implementeringen av planen. I sin pressemelding nr. 57-17, datert 24.4.2017, kaller Kunnskapsdepartementet rammeplanen for «Barnehagens grunnlov». Men rammeplanen er ikke en grunnlov (vi har en egen lov om barnehager). Rammeplanen er en forskrift som skal utdype og presisere loven. Og som alle ramme- og læreplaner, må også denne tolkes. Det skal vi være glade for. Profesjonen må gjennom sin tolkning av rammeplanen kunne tilpasse den og implementere den på en måte som kommer den enkelte barnegruppe til gode. En rammeplan som gir så detaljerte føringer at det ikke lenger er rom for tolkninger, vil neppe kunne kalles en RAMMEplan.

Hva så med læringstrykket? De aller fleste vil være enig i at det er viktig at barn lærer noe i barnehagen. Barnehagen er en pedagogisk institusjon. Det har barnehagelærerne (og -lærerinnene) vært opptatt av siden den første barnehagen så dagens lys på midten av 1800-tallet. Spørsmålet er bare hvordan barn skal lære, og hva.

Barnehageloven har en formålsparagraf som sier hva barnehagens samfunnsmandat er. Her står det (§1) at barnehagen skal «ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene.

Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.»

Det er dette – og ikke rammeplanen – som er barnehagens «grunnlov». Det betyr ikke at ikke rammeplanen er viktig, men loven er overordnet. Derfor må barnehagens personale ikke bare bruke tid på å sette seg inn i ny rammeplan, men også diskutere hvordan den nye rammeplanen kan forstås i relasjon til loven. Barnehagelærere og barnehageansatte for øvrig må diskutere og reflektere over sitt eget ståsted. Hva er det du som barnehagelærer står for og tror på, hva er det du synes er det viktigste? Hvorfor jobber du i barnehagen? Hva er ditt «credo»? Uten en slik profesjonell, faglig plattform, blir det vanskelig å jobbe grundig med barnehagens samfunnsmandat og implementering av rammeplanen.

Mitt «credo» er at alle barn hver dag skal oppleve å bli anerkjent og respektert. Hvert barn skal oppleve at det er noen i barnehagen som virkelig gleder seg til å se dem igjen, noen som er glad for at akkurat DU kommer i barnehagen og som savner deg hvis du ikke er der. Mitt «credo» er at alle barn skal få kjenne glede over livet og ha troen på at de KAN. I den forbindelse er Berit Baes forskning om anerkjennende væremåter og romslige versus trange relasjonsmønstre sentralt. Barnehagelæreren har stor definisjonsmakt, ikke minst overfor barn, og det er så lett å oppføre seg på måter som gjør at barn taper ansikt. Ikke minst er dette en stor fare i såkalte formelle læringssituasjoner, der det gjerne er ett riktig svar. Og fryktelig mange svar som er gale.

Her er det leken kommer inn som en unik motsats til formell læring. I leken er nemlig alt mulig. Det finnes ikke riktige og gale svar i lek, og dermed er også sjansen for å tape ansikt langt mindre. Barn elsker å lære nye ting. Det gir selvtillit å klare. Barn har også et utrolig pågangsmot. I løpet av de første leveårene viser barna dette gjennom å prøve om og om og om igjen: å reise seg opp i stående, å ta de første skrittene, å klatre opp i sofaen, å få skjeen med mat inn i munnen uten at all maten faller av på veien. Dette er som regel resultat av nitid prøving og feiling og prøving igjen. Barn elsker utfordringer og leker gjerne på måter som utfordrer dem både fysisk og mentalt. Men leken har også et sikkerhetsnett: dersom den blir for utfordrende, kan lekens flyktige karakter gjøre at den kan ta en annen vending slik at den blir håndterbar, og barnet kan ha sin ære i behold. Ellers er det mulig når som helst å forlate leken, uten at det behøver å gi noen negative konsekvenser. Lek er frivillig.

Derfor er det så viktig at barnehagen legger til rette for barns frie lek, slik vi ser et godt eksempel på i filmen Barndom av Margreth Olin. Hvis barnehagen forsøker å innføre mer formell læring, som et forsøk på tidlig innsats eller fordi man tror at jo tidligere barn lærer, jo bedre, risikerer vi bare et motsatte. Da blir vinnerne det mindretallet av barna som klarer å tilpasse seg, de som kjenner kulturen og vet hva de barnehageansatte vil ha. Taperne blir alle de som tenker litt «utenfor boksen», de som har utradisjonelle løsninger, de som er kreative, spontane og lekne. De som ikke klarer å sitte rolig i samlingsstunden eller ved matbordet. De som synes det er kjedelig med språkpakker. Men vi skal ikke glemme at det kanskje er nettopp disse samfunnet vårt trenger. De som klarer å se utenfor normen, de som kan finne helt utradisjonelle løsninger som ingen har tenkt på før. De lekne, kreative med evne til improvisasjon, evne til å tenke nytt. Trolig er det mennesker med slike egenskaper som kan være med på å «redde jordkloden» og hjelpe oss ut av ulike kriser. Alle disse egenskapene blir dyrket frem i leken. Derfor håper jeg at den neste stortingsmeldingen om barnehager kommer til å hete «Tid for lek, det viktigste i barndommen».

Om lek og utvikling av barns hjerner

Anne Greve på 6. april 2017

Det er en ære for meg å introdusere min første gjesteblogger: professor emeritus Per Brodal, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Velkommen!

For en hjerneforsker med langvarig interesse for læring var det en stor opplevelse å se Margreth Olins film ”Barndom”. Den gir et levende eksempel på hvordan barn – når forholdene er lagt til rette for det – aktivt utforsker seg selv og verden gjennom lek og samspill med voksne. Det er urovekkende at man i dagens barnehager vil fortrenge barnets naturlige læringsmåte til fordel for formalisert innlæring av ”fag” som matematikk og lesing. Det vitner både om et alt for snevert syn på hva barn trenger å lære før de begynner på skolen og manglende forståelse av hva som driver læring både hos barn og voksne.

Hjernens nettverk utvikles ved meningsfull bruk

Barns hjerner nær tredobler sin vekt fra fødselen til ett-årsalder, og deretter skjer det en langsom økning frem til 5-6 årsalder. Dette skyldes ikke minst en enorm økning i koblinger (synapser) mellom hjernens milliarder av nerveceller, og går sammen med at barnet lærer om seg selv og om verden. Frem til 20-årsalder skjer det så en stadig utvikling og ombygning av hjernenettverk, med særlig store endringer i de første leveårene og i ungdomstiden. Nettverk for styring av bevegelser, for tolkning av sanseinformasjon, for tanker og for følelser skal utvikles og ikke minst etterhvert samordnes. Denne biologiske utviklingen av hjernenettverkene drives av meningsfull bruk – det vil si gjennom aktivitet for å oppnå mål som barnet oppfatter som viktige. (Det kan for eksempel være å finne ut av ting ved spørre de voksne, det kan være etablering av vennskap gjennom å vise medfølelse med en som er lei seg, eller som i filmen å prøve om og om å komme seg opp på styltene.) Hvis ikke hjernenettverkene tas i meningsfull bruk i en bestemt periode, er muligheten for god utvikling senere mye dårligere. Nettverk som danner grunnlaget for evne til å tilpasse seg andre i en gruppe, til å utsette behov og til å leve seg inn i andres tanker og følelser kan ikke vente med å utvikles til etter skolestart.

Hvordan vi lærer best

Det hjelper ikke hva de voksne mener er viktige mål – det er barnets ”prosjekt” i øyeblikket som bestemmer. Riktignok både kan og skal de voksne legge til rette for at barnet lærer det som de mener er viktig, men de kan ikke lære for barnet. I et overordnet perspektiv er barnets ”prosjekt” å oppnå oversikt, forutsigbarhet og kontroll i en overveldende kompleks verden. Dette krever aktiv utforskning av en selv og av hvordan samspillet med andre mennesker kan mestres. Et hovedpoeng ved læring – uansett alder – er at den drives av hva personen oppfatter som viktig, og at egenaktivitet er mer effektivt enn passiv overføring. Mange har vel erfart hvor lite en lærer i situasjoner som gir svar på spørsmål en selv ikke har stilt, og hvor mye større glede en opplever i læringssituasjoner hvor en selv er aktiv. Selv spedbarn viser større glede når de selv tar tak et ønsket objekt enn hvis det blir gitt av en voksen. Vi vet også at utrygghet og stress i en læringssituasjon driver oss mot enkle, automatiske forsvarsreaksjoner fremfor læring av noe nytt.

Lek i et evolusjonsperspektiv

Menneskets hjerne er spesiell ved at nettverkene er så lite spesifisert for bestemte oppgaver ved fødselen. Det betyr at hvordan nettverkene skal fungere bestemmes – på godt og ondt – av læring i samspill med omverdenen i de første leveårene. I et evolusjonsperspektiv er det rimelig å forklare barns nysgjerrighet og mot til å utforske seg selv og verden med at det er nødvendig for å sikre livsviktig læring. Grunnleggende følelser kan forstås som signaler om at noe er viktig – enten å oppnå eller å unngå. Hjernens nettverk for belønning og straff danner det biologiske grunnlaget for gleden ved mestring og ubehaget ved å mislykkes. Gleden ved mestring sikrer at vi strever etter å nå mål, mens gjentatte nederlag fører til tristhet og unngåelse av skadelige aktiviteter. Hvis vi ser på dyreungers atferd, er det påfallende hvor mye tid som brukes til lek. Hvorfor skulle de i en farefull og matknapp tilværelse bruke så mye tid og energi på lek hvis det ikke var knyttet til overlevelse? Det er åpenbart ikke ”for moro skyld”, men glede er likevel selve drivkraften. Lek er derfor både alvorlig og viktig for dyrs og menneskers utvikling, men trives paradoksalt nok bare i trygge, lek-stimulerende rammer som gir rom for spontanitet, fantasi og glede, som så vakkert vist i filmen ”Barndom”.

Hva skal til for å lykkes i skolen og i livet?

I boken ”The importance of being little. What preschoolers really need from grownups” stiller Erika Christiakis spørsmålet ”Vis meg en eneste voksen…som ikke ønsker at barn skal utvikle livslange ferdigheter eller bli dyktige til å lese, skrive, samarbeide og løse problemer”, og fortsetter med at ”The million dollar question…” er hvorfor så mange har bestemt seg for at lek i barnehagen er en fiende av slik læring. Boken kan anbefales til alle som ønsker en forskningsbasert begrunnelse for lekens plass i barndommen. Vi vet for eksempel at barns evne til selvregulering utvikles best i et lekeorientert miljø, og at evne til selvregulering ved skolestart er sterkere assosiert med senere suksess enn IQ, matte- og leseferdigheter.

Forutsetning for læring i en skolesituasjon er jo at barnet kan konsentrere seg om en oppgave, skjønner reglene som gjelder, kan utsette umiddelbare reaksjoner, etablerer gode relasjoner til lærere og medelever, og kan reflektere over ny informasjon og erfaringer. Et smalt fokus på lesing og matematikk som fortrenger aktiviteter som befordrer regulering av emosjoner, kritisk tenkning og viljestyrke vil være et alvorlig feilgrep, i følge Christiakis. Det hjelper ikke med flere timer med formalisert undervisning hvis det biologiske og psykologiske grunnlaget for læring ikke er lagt før skolestart.

e-post: pabrodal@gmail.com

Mestrer du livet?

Anne Greve på 26. mars 2017

I utkast til ny rammeplan, som trolig kommer til å bli lansert en av de nærmeste dagene, har det kommet inn et nytt begrep: livsmestring. Barn skal lære å mestre livet. Begrepet dukket opp allerede i Melding til Stortinget nr 19 Tid for lek og læring. I nåværende rammeplan står det at barn skal få oppleve livsglede. Dette begrepet brukes fremdeles i utkastet, men livsmestring brukes også flere steder.

Er livet noe som skal mestres? Jeg håper ikke det. Livet er en gave som vi skal glede oss over uten å måtte bekymre oss over om vi mestrer det eller ikke. Hva betyr det at ny rammeplan trolig kommer til å bruke livsmestringsbegrepet? Jeg frykter at det viser en trend som vi kjenner igjen fra nåværende regjerings barnehagepolitikk. Oppmerksomheten rettes i stadig større grad mot målbar kunnskap, kompetanser, mestring. Som kjent ønsket statsråden å innføre en språknorm for femåringer, noe som førte til et landsdekkende barnehageopprør. Og forslaget falt under behandlingen av Meldingen til Stortinget. Det betyr ikke at regjeringen har gitt opp ønsket om mer formell læring også i barnehagene.

Når et begrep som livsmestring brukes i et sentralt styringsdokument, åpner det opp for diverse diagnostiserings-, forebyggings- og tidlig-innsatsverktøy og programmer. Men vi må ikke glemme at barn i barnehagealder er nye i livet. Det de trenger, er å få lov til å leke med det de selv finner mening i, leke med de andre barna og leke med dyktige barnehagelærere som har kunnskap om barn og om lek. Dyktige barnehageansatte vet hvordan de kan la seg invitere med i leken på lekens premisser, uten å skulle styre leken i en bestemt retning mot et læringsmål. I leken kan barna få utfolde seg uten tanke på at de skal oppnå noe som helst annet enn å ha det gøy og leke mer. I leken er det ikke krav til mestring. Mestring innebærer noe annet. Mestring er noe man enten oppnår, eller ikke oppnår. Mestring er noe man må øve seg på for å få til. Det er selvsagt morsomt å oppleve en mestringsfølelse når man får til noe, men det er alltid en fare for at man ikke når opp, ikke mestrer. Så når mestringsbegrepet knyttes til selve livet, blir det temmelig alvorlig. For tenk om du ikke mestrer det? Dette er problemstilling jeg mener ikke hører hjemme i barnehagen overhodet. Mari Pettersvold og Solveig Østrem skriver i Barnehagefolk nr 1, 2017, s. 38: At selve livet blir noe som skal mestres, ikke bare leves, kan vitne om og føre til, en individualisert og prestasjonsorientert tenkning og en «klare-seg-selv»-innstilling som ingen er tjent med.

Uansett hva som blir formuleringene i den nye rammeplanen, vil jeg derfor oppfordre landets barnehagelærere til å lese den kritisk enten det står livsmestring eller andre, lignende uttrykk som kan være med på å legge begrensninger på barnas uforbeholdne livsglede og troen på seg selv som likeverdige, fullgode livsnytere. Barn skal leve livene sine, ikke mestre dem.

Barndom – en hyllest til barnas lek

Anne Greve på 9. mars 2017

Endelig er den her – filmen vi har ventet lenge på. Filmskaperen Margareth Olin har laget en film om barns liv i barnehagen. Hun sier selv at hun ønsker å skape debatt med filmen, og kaller den barnas høringssvar på regjeringens utkast til ny rammeplan.

Filmen følger en gruppe 6-åringer gjennom et år i barnehagen. Disse barna er altså i realiteten skolebarn, og hadde det ikke vært for at de går i en Steinerbarnehage, hadde de ikke gått i barnehage i det hele tatt. Det gir grunn til ettertanke når vi får følge «6-årsklubben» gjennom deres ulike aktiviteter, både i lek og i mer voksenstyrte aktiviteter. Hva hadde disse barna gått glipp av dersom de måtte tilpasse seg skolens rammer med 28 barn og en lærer? Dersom de måtte bytte ut skogen og en frodig utelekeplass med et trangt klasserom? Det er dette som er realiteten for mange 6-åringer i Norge i dag. Det gir også grunn til ettertanke når det gjelder hvordan vi behandler «førskolegruppa» i dagens barnehager, altså femåringene. Rapporten «Alle teller mer» (Østrem m.fl., 2009) viser at det har blitt en økt oppmerksomhet mot skolerettede aktiviteter i barnehagen, og at læring i mange barnehager blir forstått som skoleforberedelse. Flere barnehageansatte melder om en økt forventning om at barnehagen skal sørge for at barna er «skoleklare» når de forlater barnehagen. Det er liten grunn til å tro at denne trenden har blitt noe svakere på de åtte årene som har gått siden denne rapporten kom.

Derfor er Margareth Olins film så viktig. Filmen viser rikdommen barna i denne barnehagen får ta del i. Barna blir rike på erfaringer som gir livsglede og som feirer leken og det å være sammen med andre i meningsfulle, morsomme aktiviteter i en barnehagehverdag som er helt blottet for ferdigsydde programmer og kartlegginger. Selv om filmen er tatt opp i en barnehage med en spesiell barnehagepedagogisk filosofi, mener jeg at dette prinsippet bør være gjeldende for alle barnehager. Dersom dyktige barnehagelærere får beholde det pedagogiske ansvaret for barnehagens innhold, er det ingenting i veien for at alle barnehager kan vektlegge lek og barns samspill med hverandre og med barnehagens ansatte på en like frodig måte som det vi ser i denne filmen.

Lørdag 11.3. er jeg invitert til å samtale med Margareth Olin og Bjørg Lobben Røed, styreren i Aurora Steinerbarnehage der filmen er tatt opp. Samtalen blir etter visningen av filmen som starter kl. 15.45 på Saga kino i Oslo.

http://www.nfkino.no/oslo/article1311956.ece

https://www.facebook.com/events/210373599441702/