Noe er galt med innkjøpspraksisen i staten og kommunene. Den hindrer mer bærekraftige innkjøp i det offentlige.
Hva legger vi i ordet bærekraft når vi snakker om innkjøp i det offentlige? Bærekraft har tre dimensjoner; sosial, miljømessig og økonomisk. I offentlige anskaffelser betyr det at vi må se på flere elementer enn lavest mulig pris. Skoler, barnehager, sykehjem eller andre offentlige organisasjoner kunne for eksempel kjøpt lokal og fersk mat fra gårdsutsalg. Eller fra produsenter som ansetter folk utenfor arbeidsmarkedet. Det gjør de sjelden i dag.
I vårt forskningsprosjekt «Kjøp bærekraftig», ser vi at mange universiteter og sykehus, skoler, barnehager og sykehjem er bundet av avtaler med store aktører som de har inngått eksklusive rammeavtaler med. Det fører til at bare store leverandører kan levere tilbud. Kontraktene blir så store at mindre leverandører ikke får anledning til delta i konkurransen.
Slik trenger det ikke å være. Loven tillater faktisk mindre enheter som skoler, sykehjem, barnehager, fakulteter og avdelinger på et universitet å fungere som en egen innkjøpsenhet. Det vil si at de har lov til å handle med sitt eget budsjett.
«Viken fylkeskommune og Eiker videregående skole er et godt eksempel på at det er mulig å inngå avtaler som gir mer fleksibilitet.»
Viken fylkeskommune og Eiker videregående skole er et godt eksempel på at det er mulig å inngå avtaler som gir mer fleksibilitet. De har skaffet seg et handlingsrom i sentrale rammeavtaler. Skoler i Viken som ønsker det, kan handle fra mindre leverandører. Viken fylkeskommune samarbeider også med organisasjonen Matvalget, som hjelper skolene med å planlegge kjøkkendriften og lage sunn mat fra bunnen av.
Vårt forskningsprosjekt «Kjøp bærekraftig» har avdekket at det gir merarbeid for kommuner å kjøpe av mange små lokale leverandører. Både arbeidet med å inngå flere kontrakter og å følge opp flere leverandører vil være krevende for innkjøpsavdelingene sentralt i kommunen. Derfor kan nettopp det å desentralisere innkjøpene slik Viken har gjort være en god løsning.
Intervjuene viser også at administrasjonen de store kontraktene fører til blir for krevende for små (bærekraftige), lokale leverandører. De har ikke den administrative kapasiteten som er nødvendig. Dermed blir de mindre interesserte i å selge til kommunen. Slik ender kommunen opp med å kjøpe langreiste gulrøtter innpakket i plast, selv om gulrøtter dyrkes rett utenfor barnehagen.
Offentlige organisasjoner legger for lite vekt på sosial eller miljømessig bærekraft i sine anskaffelser. De kjøper for lite økologisk, stiller for få bærekraftkrav, og er ikke flinke nok til å etterspørre sosial rettferdighet eller å handle med produsenter som skaper kollektive og sosiale verdier for lokalsamfunnet.
For mye fokus på pris i kombinasjon med at det ikke stilles gode nok krav til produktene, hemmer dem i å bli mer bærekraftorienterte. Skal kommunen kunne handle av flere leverandører, må de skape et handlingsrom ved å unngå eksklusive kontrakter.
Matmarkedet i Norge er veldig monopolisert. Mindre mataktører taper fordi staten ikke vil sikre rettferdige leverandørpriser. De store mataktørene presser leverandørene til å gi dem lavere priser enn de små innkjøperne.
I 2001 skrev Framtiden i våre hender rapporten «Lokal handling – nasjonal famling – Når nasjonal politikk hindrer lokalt miljøarbeid». Hovedpoenget var at statens sentraliseringspolitikk hindrer bærekraft. Lite har endret seg siden den gang.
Offentlige organisasjoner inngår i 2022 i like stor grad kontrakter med store mataktører som da rapporten ble skrevet. Statens innkjøpssenter vokser og vokser og skal inngå flere og flere avtaler for staten og nå etter hvert også for kommuner. Størrelsen på avtalene vokser også. Man kan spørre seg hva dette vil gjøre med et marked som allerede er monopolisert.
Denne sentraliseringen av innkjøp sparker bena under kommunenes forsøk på å utvikle mer bærekraftige lokalsamfunn. Å kjøpe bærekraftig og lokalt kunne bidratt til lokal næringsutvikling, som igjen kunne kommet lokalbefolkningen til gode.
Offentlige organisasjoner kunne i større grad for eksempel kjøpe møtemat fra leverandører som skaper sosial verdi i nærmiljøet. Bærekraftige innkjøp kunne stimulert til en mer fellesskapsorientert og miljøvennlig politikk.
En slik innkjøpspolitikk kunne skapt både sosiale bærekrafteffekter, bidratt til inkludering og til attraktiviteten til distriktskommunene. Slik praksisen og forståelsen av regelverket er i dag, er dette vanskelig å gjennomføre.
Publisert i Nationen (13.07.22): https://www.nationen.no/motkultur/kronikk/motarbeider-staten-baerekraftige-innkjop/