Oslos innbyggere er kjent med begge truslene. De er kanskje verken realistiske eller uunngåelige. Det er mulig å få til en gradvis overgang fra status quo. Å anerkjenne at vi står overfor en type demografisk endring vi aldri har vært gjennom før er et godt første skritt.
Den galopperende norske boligprisveksten er et velkjent tema. Den har vært spesielt tydelig i byområder, og har påvirket individer og familier på ulike måter, både på godt og vondt. Hovedbekymringen er den såkalte “bobleeffekten”, et plutselig kollaps i eiendomsmarkedet, som gjør at familier står igjen med skyhøye lån på boliger som plutselig er lite verdt, fulgt av en generell prisnedgang med negative konsekvenser for hele økonomien.
Alderstsunamien er antakeligvis et mindre kjent begrep. Å sammenligne demografisk fremgang med en naturkatastrofe er naturligvis etisk tvilsomt. Til tross for dette må slike narrativ imøtegås, ettersom slike ideer ofte fremføres i den offentlige debatten. Alderstsunamien beskriver den pågående demografiske endringen i aldersstrukturen i samfunnet vårt, der andelen eldre som andel av totalbefolkningen, stadig øker. I følge dette narrativet, antas den økende andelen eldre i samfunnet å føre til redusert produktivitet, kombinert med et økt behov for sosialtjenester. Sagt på en annen måte: færre til å arbeide og betale skatt og flere pleietrengende støttemottakere.
“Alderstsunamien er antakeligvis et mindre kjent begrep. Å sammenligne demografisk fremgang med en naturkatastrofe er naturligvis etisk tvilsomt. Til tross for dette må slike narrativ imøtegås, ettersom slike ideer ofte fremføres i den offentlige debatten.”
Verken frykten for boligkrakk eller for alderstsunami er grunnløse, og begge vil fortsette å forme byene våre og måten vi lever på. Det er imidlertid viktig å nyansere bildet, og politikernes respons bør ikke basere seg på krisemaksimerende argumentasjon som forutsetter at begge disse scenariene er uunngåelige og med utelukkende negative konsekvenser.
Bobler, og særlig boligprisbobler, er ikke noe nytt, men den demografiske endringen vi nå er vitne til er faktisk historisk unik. Oslo Kommune og OsloMet har gått sammen om en debattserie som stiller et enkelt men viktig spørsmål: Er Oslo et godt sted å bli gammel? Debatten er en del av byens innsats for å bli mer aldersvennlig.
Den andre debatten i denne serien finner sted på Litteraturhuset den 12. april og fokuserer på boligspørsmålet. Dette er viktig mulighet til å utvide perspektivene i debatten om bolig og aldring.
Så langt har to dominerende perspektiver preget denne debatten: generasjonskonflikt og en aldrende befolknings økende pleiebehov. Begge perspektivene forholder seg til de eldre som en ensartet gruppe: velstående og stadig mer skrøpelige personer som var så heldige å komme inn på boligmarkedet mens prisene fortsatt var lave.
Å assosiere alder med skrøpelighet er et tydelig dominerende perspektiv i aldringsdebatten, og i vår kontekst er boligprisboblen noe som generelt antas å ikke (negativt) påvirke de eldre. Derfor har debatten om aldring og bolig i Oslo og Norge stort sett omhandlet behovet for å tilpasse offentlige og private områder for å bedre tilgjengeligheten. Dermed er de ikke vesensforskjellige fra andre debatter om universell utforming.
Universell utforming er utvilsomt viktig og noe som bør prioriteres, men det er også avgjørende å anerkjenne at aldringsprosessen er for kompleks til å kunne reduseres til kun å omhandle skrøpelighet. Eldre personer er en stadig mer mangfoldig gruppe, som påvirkes direkte og indirekte av boligprisene.
“Universell utforming er utvilsomt viktig og noe som bør prioriteres, men det er også avgjørende å anerkjenne at aldringsprosessen er for kompleks til å kunne reduseres til kun å omhandle skrøpelighet. Eldre personer er en stadig mer mangfoldig gruppe, som påvirkes direkte og indirekte av boligprisene.”
Presset på boligmarkedet har allerede i betydelig grad endret bylandskapet og måten vi lever på i de fleste norske byer. Offentlige konsultasjoner og boligens sosiale funksjon har de fleste steder tapt terreng til fordel for mer kortsiktige og profittmotiverte perspektiver.
Selv om eldre personer statistisk sett er mindre mobile enn yngre generasjoner, må de i praksis leve livene sine i stadig mer delte byområder. Et annet ofte oversett aspekt er intergenerasjonelle overføringer, en av de viktigste faktorene som har muliggjort den bratte veksten i boligprisene. Selv om mange eldre har nytt godt av prisstigning på egen bolig, påvirkes også de av den galopperende boligprisveksten gjennom familie. Ofte må de eldre hjelpe yngre generasjoner inn på boligmarkedet gjennom lån (enten direkte lån eller som kausjonister) eller ved stadig økende pengeoverføringer til etterkommerne.
Det er mulig å få til en gradvis overgang fra status quo. Å anerkjenne at vi står overfor en type demografisk endring vi aldri har vært gjennom før er et godt første skritt. Disse endringene krever at vi forandrer måten vi strukturerer livsløpet, og særlig alderdommen, på.
Oslo er et paradigmatisk eksempel. Hovedstadens boligmarked er dominerende i nasjonal kontekst, og har en unik befolkningsdynamikk. I løpet av de neste fem årene vil Oslo ha over 80 000 innbyggere over 67 år, for første gang siden 1988. Innen ti år vil den eldste aldersgruppa (85 år og eldre) vokse til rundt 12 500 innbyggere.
Til tross for en klar økning av andelen eldre innbyggere, er Oslo fortsatt langt “yngre” enn de fleste andre norske byer. Personer over 67 år utgjør i dag 17 prosent av Norges befolkning. Til sammenligning er kun 11 prosent av hovedstadens innbyggere over 67 år.
Oslo kommer helt sikkert til å overleve både boligprisveksten og den økte andelen eldre innbyggere. Det som ikke er like garantert er at det er en god by for alle sine innbyggere. Retten til en bolig som ikke koster skjorta er i kjernen av debatten om byer og byutvikling.
Hvordan hovedstaden møter disse store utviklingstrendene er ikke nødvendigvis overførbart til resten av landet, men det vil utvilsomt sette en viktig standard for hva vi vil som samfunn. Å involvere alle generasjoner er nøkkelen til suksess i denne overgangen. Vi skal alle bli gamle i byen og byen bør være et godt sted å bli gammel i enhver alder.