Kategori: Ukategorisert

End seminar and book launch with results from research project Belong – Practices and policies of belonging among minority and majority children of low-income families.

Event location: Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, Kverneland

Date/Time: 6 June 2025 08:30 to 10:00

Sign Up here (Nettskjema)

In this seminar, renowned sociologists Allison Pugh and Vanessa May will share insights about children’s sense of belonging focusing on the significance of AI and materiality in social life. 

A new book about children and young people’s sense of belonging to people, places, and objects will also be launched.  

Program 

8:30-8:35 Welcome, by Anita Borch, SIFO  

8:35-9:00 Belonging: An embodied, sensory and material experience of connection, by Vanessa May 

9:00-9:25 Disrupted belonging? AI and the neoliberal child, by Allison Pugh 

9:25-9:55 The book’s chapters – an overview, by the authors 

9:55-10:00 Wrapping up, by Anita Borch 

Vanessa May on the materiality of social life

In her talk, Vanessa May will revisit arguments presented in Connecting Self to Society (2013) about the significance of the embodied, sensory and material dimensions of belonging and bring these into conversation with recent empirical work. 

She then discusses two theoretical approaches to the study of connectedness – Jennifer Mason on the potency of connections and Sophie Woodward on materiality as an inseparable part of relationships – and explore what light these can shed on the role of embodiment, the senses and material things in how people create a sense of belonging with the surrounding world.

Vanessa May is professor of sociology at the University of Manchester.

Allison Pugh on the significance of AI 

Allison Pugh presents her lecture the following way: 

“The burgeoning use of artificial intelligence (AI) in education and how it poses new challenges for children’s quest for belonging in social relations with their peers and communities. Based on research for my most recent book The Last Human Job, I will argue that the advent of AI in children’s spaces threatens to transform their belonging projects. 

I will outline the social impact of the “personalization” of education, including the primacy of work, the individualization of education, and the rationalization of teaching and learning. I will also explore the implications of these effects for children’s belonging and outline questions for researchers grappling with this brave new world.” 

Allison Pugh is professor of sociology at the Johns Hopkins University. 

About the book

The new book provides vivid examples of how children create and experience belonging with peers, places, and objects. The first part of the book examines how material goods influence children’s social belonging, with examples such as food, clothing, and digital games. The second part looks at how belonging takes shape in different social arenas, from birthday parties and football fields to more challenging contexts such as criminal activity.

The third part approaches belonging from a professional perspective, offering insights from social workers, public health nurses, teachers, and other professionals who play a key role in children’s lives. This book is primarily aimed at master’s students, educators, and researchers in the field of children and youth, but it will also be relevant for professionals in politics and civil society. 

Contact

Anita Borch anita.borch@oslomet.no

Skrevet av Hildegunn Valen Kleive | Høgskulen i Volda

At religion kunne fungere som lim i samfunnet, altså som noe som skapte fellesskap og tilhørighet, var noe de aller tidligste samfunnsforskerne la merke til.  Likevel dabbet interessen for religion i samfunnsforskningen gradvis ut. Årsakene til det er sammensatt, men en grunn var forestillingen om at religion som fenomen ville forsvinne. Og noe rett fikk de i dette, for i den europeiske konteksten ble religion stadig mindre viktig, både på individnivå og på samfunnsnivå.

Men religion forsvant ikke. I etterdønningene av sekulariseringa fikk religion isteden nye uttrykksformer, religion ble viktig på andre måter og på andre arenaer enn tidligere. Uansett begynte nå religion sin ferd under radaren for mange samfunnsforskere. Noe som har revitalisert interessen for religion i vår tid er økt globalisering og migrasjon, ofte med den sideeffekten at religion er noe «de andre» har.  De som forsker på religion og samfunn i dag studerer fenomenet både i institusjonaliserte settinger, som for eksempel i moskeer og kirker, men også utenfor slike arenaer, som i populærkultur og i folks hverdagsliv. 

I motsetning til de første pionerne innen sosiologi og antropologi, har man fått øynene opp for at religion like gjerne fungerer polariserende og segregerende som integrerende og fellesskapsbyggende. Når det er sagt, øker interessen igjen for å utforske religionens sammenbindende kapasitet. Dette gjenspeiles i fengende ordspill i religionssosiologisk litteratur der ordene «believing» og «belonging» settes sammen på ulike måter.  Grace Davie begynte med uttrykket believing without belonging. Hun mente at dette var en god beskrivelse av situasjonen i Storbritannia, der man gjerne kunne tro på noe, men uten å koble seg på de store religiøse institusjonene.

Religionssosiologiske kollegaer i Skandinavia syntes derimot at dette ikke var betegnende for skandinaviske forhold. Majoriteten i disse landene var jo medlemmer i de daværende statskirkene, tross sine ganske sekulære oppfatninger om tilværelsen. De foreslo dermed at belonging without believing var en passende beskrivelse av religionens funksjon i Skandinavia. Religionen tilbyr da et fellesskap man kan høre til i, uten at tro eller religiøs praksis er nødvendige inngangsbilletter. Så gjorde religionssosiologen Abby Day en stor kvalitativ undersøkelse i Storbritannia. Det resulterte i en bok hun kalte Believing in Belonging (2011). Der argumenteres det for at tro for mange i dag er en tro på tilhørighet. Day henter fram igjen en del av de aller tidligste sosiologiske forestillingene når tro kobles så tett til hvordan folk hører til hverandre. Hun forteller at det er i de sosiale fellesskapene folk finner mening, glede, moral og tilhørighet, ting som ofte ellers blir tilskrevet «religion». Samlet sett viser disse ordspillene i litteraturen at koblingen mellom religion (believing) og tilhørighet (belonging) skjer på ulike måter ulike steder.

I min egen forskning er jeg opptatt av dynamikker mellom ungdom, religion og tilhørighet.  En av de tingene jeg fant ut i doktorgraden min (om unge hindutamiler på Nordvestlandet) var at mange går glipp av å se hvordan religion er viktig for disse ungdommene.  Religion praktiseres gjerne privat eller i rom ikke-hinduer sjelden befinner seg i. Det er ofte fordi ungdommene har oppfattet at nordmenn generelt ikke har så veldig sansen for synlig og offentlig uttrykt religion. Så for å opprettholde sin tilhørighet til det norske ungdomsmiljøet tones religiøsitet ned. Ungdommene forteller at de nok ikke er mer religiøse enn nordmenn flest, men at det å delta i de religiøse praksisene, som er sammenflettet med tamilsk kultur og språk, skaper en tilhørighet til det tamilske miljøet som er viktig for dem. Så både det å delta i og det å tone ned religiøs praksis bidrar til å skape tilhørighet til grupper som er viktige for disse ungdommene. 

Noe jeg har skrevet om i det siste er buddhistisk konfirmasjon. Dette er et tilbud som har oppstått i Norge fordi mange ungdommer i denne tradisjonen har ønsket seg en buddhistisk versjon av et ritual med stor oppslutning i Norge. Buddhistisk konfirmasjon skaper en etterlengtet tilhørighet for mange ungdommer som har savnet venner som deler en buddhistisk livsoppfatning. Å etablere buddhistisk konfirmasjon handler også om en tilhørighet til det norske samfunnet. For ved å konfirmere seg buddhistisk, er man med på noe tilsvarende som rundt 75% av andre ungdommer på samme alder gjør i Norge.

Akkurat nå forsker jeg også på festen ETTER konfirmasjonen. Denne festen ser ut til å være ganske lik, uavhengig av hva slags livssyn eller religion man konfirmerer seg innenfor. Festen bygger opp om og viser fram konfirmantenes identitet, men det er også mye ved disse festene som styrker og synliggjør tilhørighet til familien. Konfirmasjonsfesten er nærmest en konfirmering av tilhørighet (belonging) til familien, ala Abby Day (2011). Jeg analyserer hvordan denne tilhørigheten uttrykkes gjennom pynting, taler og kakeutveksling. Om du skulle være interessert, så er det bare å følge med, for det kommer snart artikler basert på denne empirien! 

Jeg er også med i et forskningsprosjekt som heter  FAITHED. Der er vi blant annet er opptatt av trosopplæringa unge katolikker og unge muslimer deltar i. I likhet med konfirmasjonsopplæringa som skjer i regi av Den norske Kirke (Høeg 2017) er sosiale fellesskap og tilhørighet sentrale gevinster for de ungdommene som går på moskeskolen eller til katekesen, I tillegg opparbeider de seg en hel del andre kompetanser ved å delta disse stedene (Ta gjerne en kikk på nettsida til prosjektet  og de publikasjonene vi allerede har gitt ut, en publikasjonsliste som vil bli lengre i løpet av 2025)

For å oppsummere vil jeg si at religion er en interessant og viktig inngangsportal for å forstå mer om ungdom og tilhørighet. Selv har jeg forsket på ungdom, religion og tilhørighet i organisasjoner som templer, kirker og moskeer. Det har jeg gjort vel vitende om at dette absolutt ikke er de eneste stedene religion finnes og uttrykkes og skaper tilhørighet. Forskning viser at religiøsitet like gjerne kommer til uttrykk når folk steller med hagen sin, sitter i pendlerkø eller går tur på fjellet.

Om Hildegunn Valen Kleive

Hildegunn Valen Kleive er førsteamanuensis i religion og livssyn ved Høgskulen i Volda. Hun forsker i skjæringsfeltet mellom religion, ungdom og samfunn. Hun er særlig opptatt av hvordan religion finner uttrykk i folks hverdagsliv og blant ungdommer som har bakgrunn i det som i Norge er minoritetsreligioner. Mye av undervisningen hennes skjer i ulike lærerutdanninger, dermed er også forholdet religion, skole og samfunn noe Hildegunn engasjerer seg i.

Litteratur

Day, A.(2011) Believing i belonging: Belief and social identity in the modern world. Oxford: Oxford University Press.

FAITHEDpublikasjoner av ulikt slag

Høeg, Ida Marie. «Engasjert ungdom? Konfirmanter i Den norsk kirkes bidrag til sivilsamfunnet.» Religion og ungdom, redigert av Ida Marie Høeg, 157-178. Oslo: Universitetsforlaget, 2017

Kleive, H. V. (2019). Not that religious. A study of young Tamil Religiosity in North – Western         Norway . Phd thesis.

Kleive, H. V., Horsfjord, V. (2023). Islamskoler i Norge: Om virkelighet og idealer. Prismet; Volum 74.(4) s. 293-311

Kleive, H, V. (2022) Buddhistiske konfirmanter. Kirke og Kultur, Volum 127 (3), s. 245-261

Kleive, H, V. (2022). Buddhistisk konfirmasjon. I: Møter og mangfold: Religion og kultur i historie, samtid og skole. Cappelen Damm Akademisk 2022 ISBN 978-82-02-75389-4. s. 109-128

by Mari Rysst

I 2022 skrev jeg et innlegg på denne bloggen med
tittel «Viktigheten av tingens skjulte betydning», der jeg, i lys av Allison
Pughs begrep ‘economy of dignity’, konkluderte med at  «de unge selv vet hva ting «betyr», hva det
er viktig å ha og ikke ha for å oppleve tilhørighet. Vi voksne må forstå
viktigheten av dette, selv om vi kan synes det både er trist og teit. Ting har
koder, «skjulte» betydninger, og det er dem vi som forskere kan prøve å
avdekke.»

I dette innlegget skal jeg avdekke noe som kom fram i en ny studie blant 13-årige gutter og jenter rundt en fotball klubb på et sted i Oslo øst. Jeg snakket med barna om fotballutstyr og klær, både på og utenfor banen. Deres kompetanse på hva «ting betyr» viste seg i en fascinerende kompetanse på skillet mellom «ekte» og «fake» merkeklær. Utbredelsen av denne kompetansen har ikke vært synlig i tidligere feltarbeid, for eksempel i 2010 på samme sted, noe som får meg til å tro at eksistensen av fake merkeklær har økt de siste ti år, selv om merkeklær også da hadde høy status. Merkeklær får du bare i spesialbutikker, ikke i kjeder som H&M, Cubus eller Lindex.

Ifølge Akkan har stort salg og stor fortjeneste på visse produkter og merker ført til at piratkopiering av merkeklær har blitt vanlig, særlig i Asia. I flere land har ulovlig kopiering av andres design ført til en betydelig svart økonomi utenfor offentlig kontroll, og som knyttes til både trafficking og narkotikasalg. Det betyr at «fake» merker på klær i Norge er importert fra utlandet, fordi det er forbudt å produsere og selge dem i Norge (Akkan, 2024).  Dette gjør det interessant at fake merkeklær virker så utbredt blant unge i Oslo øst fordi det betyr at disse klærne er kjøpt utenlands via nett eller på reiser. En god illustrasjon på en gutts opptatthet av merkeklær ble synlig da han kom for å se på en fotballkamp. Han hadde merkeklær fra topp til tå: fra lua, via en genser, til en baggy shorts til sokker og sandaler. Og en liten Gucci veske på skrå over skulderen, slik guttene på bildet viser. Jeg kunne selvsagt ikke se om denne gutten hadde ekte eller fake merker, jeg er ikke kompetent. Men den følgende samtalen viser tre andre gutters kompetanse på feltet:

Mari: Er det merkeklær som er de kuleste klærne?
Mo: Hm, det er dem folk liker mest….så for eksempel Adidas, Nike, Jordans, Hugo Boss, Luis Vuitton, Puma, de topp tre er Nike, Adidas og Puma. Men akkurat for tiden er det som ungdommer liker mest Nike, Adidas og Jordans.
Hamza: Vuitton også, og Adidas, jeg elsker Adidas.
Bilal: Og mange har på seg Gucci bagger og chap stars (?) og sånn…..og Moncler.. men det er ikke så vanlig for det er så dyrt.
Mo: Ja, det er så dyrt…. Det er ikke så mange som kjøper 2000 – 3000 kroners skjorter og bukser liksom….det er litt drøyt….Det som er billigst og finest, det er H&M og Cubus det….
Mari: Ja, riktig. Og så er det sånne fake merker….
Mo: Sånn som for eksempel H & M og Cubus,…
Mari: Men de er ikke fake…..
Mo: Nei, de er ikke fake men de er ikke ekte….
Hamza: Man blir mobba hvis…
Mari: Blir mobba hvis man går med det?
Hamza: Folk ler av deg og sånn.
Mo: For eksempel denne her, det skulle være Adidas med to striper, men det skal være tre…
Hamza: Ha ha, du har den også, du har den i blå….
Mo: Det betyr ikke at den er fake, den er bare laget på en annen måte….
Hamza: Det er bare en kopi av Adidas..
Mari: Jeg har snakket med flere og det er ganske kult med fake merkeklær også, er det ikke det?
Mo: Hvis ingen ser det, liksom, for eksempel hvis det er Jordans, mesteparten er Jordans, det er ‘reps’ og sånne ting….det er kopiering der det er gjort noen justeringer, som har gjort at de har blitt billigere. Man kan se om det er fake, men hvis man ikke ser det, er de bare sånne normale kule som ingen bryr seg om. Det er sånn med Jordans sko for eksempel, hvis det er stor forskjell, hvis det ‘Jump man’ som står opp ned, da er det stor forskjell og folk vil mobbe deg og plage deg hele livet ditt og du vil angre på at du kjøpte dem. Men hvis det bare er små forskjell, da vil ingen tenke på det.
Hamza: Og fake klær har dårlig kvalitet…..
Mo: Så de kan bli ødelagt kjappere…
Mari: Men fake klær har dårligere kvalitet, sier du. Men er det bedre å ha fake merkeklær enn å kjøpe klær på H &M eller Cubus?
Hamza: Ja, jeg vil heller ha fake merkeklær…

Det som kommer fram her, er altså en kompetanse i merker på klær og hva som er ekte og ikke-ekte, noe som bidrar til fellesskap og tilhørighet i jevnaldergruppen. Betydningen av å ha de riktige klærne og sko vises også, i det at dersom det oppdages at noen har «feil» sko eller klær, «folk vil mobbe deg og plage deg hele livet ditt og du vil angre på at du kjøpte dem. Men hvis det bare er små forskjell, da vil ingen tenke på det», slik Mo uttalte over.

Jentene jeg snakket med sa de var opptatt av klær, at Nike var et kult merke, «det er Nike som er greia», og en hadde Nike genser på under intervjuet. De sa de var opptatt av merkeklær, «for det er mange som har på merkeklær og hvis man ikke har på det så er man ikke kul». En jente i samme intervju fortsetter:

Lisa: En annen venn av oss, hun hadde sånn derre nye sko, og alle guttene kom for å se om de var ekte eller ikke, og hun begynte å føle seg ukomfortabel…
Mari: Føler dere et press på å ha riktig sko, da eller?
To i munnen på hverandre: Jeg bryr meg ikke så mye…..
Lisa: Ikke jeg heller, men det er irriterende når de sier det er fake, fake, fake…..

For en godt voksen forskers blikk, er det nærmest umulig å skille ekte fra fake merkeklær, og i hvert fall ikke nyansene med «reps» og perfekt kopiering.  Det kommer godt fram at det å ha «riktige» klær er viktig for opplevelse av inkludering, og at både merkeklær og kompetanse om disse og fake klær, kan sies å være inkludert i barnas economy of dignity på dette stedet.

Spørsmålet jeg stiller meg etter disse intervjuene, er om unge på Oslo vest deler denne kompetansen om ekte, reps og fake merkeklær? Kanskje neste innlegg i denne bloggen handler om det.

Referanse:

Akkan, I.B. (2024). Slik avslører Fretex falske merkeklær. https://www.nrk.no/norge/fretex_-metoder-for-a-identifisere-og-handtere-falske-merkevarer-1.16961740