Et nytt BOVEL-notat foreslår å beholde dagens modell for bostøtte, men gjøre den mer treffsikker gjennom bedre tilpasning til husholdningsstørrelse og geografiske forskjeller.
I et nytt notat diskuterer BOVEL-forskerne Kim Christian Astrup og Axel West Pedersen fordeler og ulemper ved to bostøttemodeller: ex-post varianter som kompenserer lavinntektshushold for deres faktiske boutgifter, og ex-ante ordninger som gir det samme standardiserte beløpet til alle lavinntektshusholdninger.
Den siste bostøttemodellen kan gjøres mer fleksibel ved å ta høyde for familiestørrelse og geografiske variasjoner i boligpriser. Dagens norske bostøtteordning er et eksempel på en ex-post variant.
Astrup og Pedersen diskuterer dermed om det finnes gode argumenter for å gå over til en mer standardisert bostøttemodell i Norge.
To bostøttemodeller
Ex-post kompensasjon: Denne bostøttemodellen gir støtte basert på husholdningens faktiske, dokumenterte boutgifter. Det betyr at støtten tilpasses de reelle kostnadene som husholdningene har, noe som kan stimulere til økt boligkonsum gjennom både inntekts- og substitusjonseffekter.
En fordel med denne modellen er at den tar hensyn til eksogene variasjoner i boutgifter som er utenfor mottakernes kontroll som for eksempel diskriminering, arvet boligkapital og tilgang til rimelige boliger gjennom familienettverk.
Ex-post kompensasjon kan sikrer at de som har de høyeste boutgiftene får mest støtte, og kan dermed bidra til å jevne ut økonomiske forskjeller basert på boligkostnader.
Ex-ante kompensasjon: Denne modellen gir en fast støtte basert på forhåndsbestemte kriterier, som boligpriser i et geografisk område og familiesammensetning, uavhengig av de faktiske boutgiftene.
Modellen respekterer konsumentsuverenitet, ettersom den ikke er knyttet direkte til spesifikke utgifter, men gir ikke fleksibiliteten til å kompensere for eksogen variasjon i boutgifter. Det gjør den mindre treffsikker enn ex-post varianter.
Ex-ante kompensasjon er imidlertid administrativt enklere og kan bidra til større forutsigbarhet for mottakerne. Den gir en generell inntektsøkning som kan brukes fritt av husholdningene. Samtidig gir den mindre direkte støtte til de som har spesielt høye boutgifter, og kan dermed være mindre effektiv i å utjevne økonomiske forskjeller basert på boligkostnader.
Konklusjoner
Astrup og Pedersen foreslår å beholde og forbedre dagens ex-post modell for bostøtteutbetalinger ved å øke boutgiftstakene og differensiere dem mer presist med hensyn til geografiske områder og husholdsstørrelse. Dette vil sikre at ordningen blir enda mer treffsikker og i større grad vil dekke de reelle behovene til husholdningene som trenger det mest. Det gjelder ikke minst store barnefamilier i de største byene.
Forskerne mener at det finnes gode argumenter for å gjøre endringer i dagens norske bostøtteordning, men anbefaler ikke en overgang til en ny standardisert ex-ante modell.
Ifølge forskerne, kan ikke mulige fordeler som administrativ forenkling, økt forutsigbarhet og «respekt for konsumentsuvereniteten» kompensere for at denne modellen verken stimulerer til økt boligkonsum eller kompenserer for eksogene variasjoner i boutgiftene utenfor mottakerens kontroll.
Les hele notatet
Astrup, K.C., Pedersen, A.W. (2025). Bør bostøtten kompensere i variasjon for faktiske boutgifter? BOVEL-notat 4/25 (oda.oslomet.no)