Thea Moos Opseth og Carina Arntzen er i sin tredje praksisperiode på lavterskeltilbudet Helseforum for kvinner. Dette er et senter som arbeider med formidling, inkludering og fellesskap for kvinner i en vanskelig helse- og livssituasjon. Her blogger de om erfaringene fra en annerledes praksisperiode.
Vi er to 3.års studenter på ergoterapiutdanninga, som i de siste 10 ukene har avholdt studiets siste praksis ved et helsefremmende tilbud for kvinner innen frivillig sektor. Brukere av dette tilbudet har sammensatte utfordringer, og kommer til stedet for å bedre egen helse. En stor andel av kvinnene som benytter seg av tilbudet har minoritetsbakgrunn.
Thea Moos Opseth og Carina Arntzen er i praksis ved et lavterskeltilbud for kvinner.
Som ergoterapistudenter har dette vært en utfordrende praksis, da vi ikke har hatt direkte veiledning ved ergoterapeut på stedet. Dette har gjort at vi må bruke kunnskapen vi har oppnådd gjennom studiet på kreative måter. Vi har arbeidet med kreative aktiviteter, friluftsaktivitet, samtaleaktiviteter og utviklet temadager med mål å fremme kunnskap om helse. Vi har i løpet av praksis fått tett oppfølging av Vigdis Holmberg, som har fungert som både praksisveileder og lærerkontakt.
Ved en slik organisasjon, som Helseforum for kvinner, finnes det muligheter for ergoterapeuter å utøve ergoterapi på innovative måter. De ergoterapeutiske aktivitets- og deltagelsesperspektivene blir bakteppet for helsefremmende aktiviteter.
En dag prøvde vi oss på maleaktivitet. Vi la avispapir ut over et bord, satte frem alle regnbuens farger og store hvite ark. Aktivitetens oppgave var å fylle to sirkler, en liten sirkel inne i en større sirkel med mønstre, farger og figurer. Målet med aktiviteten var å fremme ekspressive opplevelser, følelsen av flyt og kommunisere gjennom kunsten. Aktiviteten var en stor suksess, med vakre resultater!
Vakre bilder var resultatet etter maleaktivitet for å fremme ekspressive utrykksformer, flyt og kommunikasjon på Helseforum for kvinner.
Hvert år får studenter fra 3.studieår ved bachelorutdanningen tilbud om å reise til idylliske Dworp i Belgia på kurs i kreative uttrykksformer sammen med ergoterapistudenter fra mange land i Europa. Nå i september har Fredrik Imislund byttet en uke i emnet «International Public Health» med en uke kreative workshops. Vi ba Fredrik fortelle om opplevelsene i Belgia:
«Kurset i Belgia har vært en fantastisk opplevelse med veldig variert opplegg.
Fredrik på bardisken!
De to første dagene var jeg med på et kurs for inkluderende dans i en gruppe på 16 stykker sammen med fire ekstra som hadde varierte diagnoser med forskjellige fysiske utfordringer. Her jobbet vi masse med å se hvilke muligheter de hadde og hvilke nye muligheter det gav oss til å bruke dans og bevegelse sammen.
De neste dagene var jeg med på akrobatikk med barn, kreativ lek med barn, lydmassasje, bruk av leire med pasienter, stop motion filmer, improvisasjon og maskelaging med bruk av lys og skygger.
Utenom dette var det også tilbud om diverse kunst-workshoper, kreativ matlaging, sirkusteknikker, multimedia og slapstick og sanselek med barn. I tillegg var det kulturell kveld hvor alle landene presenterte seg selv med mat, drikke, bilder, sang og dans.
Jeg har definitivt lært mye om mange forskjellige kreative uttrykksformer. Mange av workshopene har fokus på prosessen og veien mot et resultat. Ofte viste vi frem noe, forklarte prosessen og viste en gang til. Dette viste tydelig hvor forskjellig resultat man kan få til tross for flere grupper med akkurat samme utgangspunkt.
En viktig del av kurset for min del var møte med ergoterapistudenter fra andre land. Det gir et godt innblikk i hvor mange forskjellige måter utdanningen gjennomføres på, men likevel med et så universelt fokus rundt ergoterapeuters verdier.
I tillegg er folk superkule og hele kurset er fylt med bra workshops på dagen og fest hver kveld. En intens, men unik uke jeg vil huske for alltid.»
Fredrik avslutter med en oppfordring: «Har du muligheten? Dra!»
Allerede i uke 40 vil studenter i 2.året ved bachelorutdanningen få en smakebit av kurset; da kommer to gjestelærere fra Belgia og underviser i kreative uttrykksformer sammen med lærere fra ergoterapiutdanningen i emnet Psykisk helse og samfunnsdeltagelse.
Den tredje lange praksisperioden i ergoterapistudiet er lagt til siste halvdel av tredje studieår. Studentene forventes å i stor grad arbeide selvstendig, de fleste er på praksissteder i kommunehelsetjenesten. Rakel Bysveen Lier har vært i sin siste praksisperiode nå i vår, og forteller her om sine erfaringer:
«Tiden var kommet. Foreleserne og de ansvarlige lærerne hadde forsøkt å forberede oss på praksisen som skulle føre oss ett skritt nærmere å bli ferdig utdannet ergoterapeuter. Det var nå vi skulle være selvstendige, og det skulle skje fort.
De første tankene som ble dannet i hodet ble fort til skremsler, hvor følelsen av det og ikke være klar for utøvelse av yrket stod sterkt. Dette kom til å bli en periode fylt med spenning, nysgjerrighet, usikkerhet, glede og ikke minst utvikling. Jeg var mest spent og nysgjerrig på hvordan mitt første møte med kommunehelsetjenesten kom til å bli, som en praktiserende yrkesutøver. Jeg skulle praktisere ergoterapi i et rehabiliteringsteam for første gang.
Rakel Bysveen Lier har avsluttet sin 3. praksisperiode
Jeg fikk være i praksis på samme plass som en medstudent og hadde stort utbytte av å kunne samarbeide og dele ulike opplevelser i løpet av praksisperioden. Vi hadde tilhørlighet på forskjellige rehabiliteringsteam i kommunen og det var sjeldent tid til å dele erfaringer på kontoret, for dagene var travle med både møter og pasientmøter for begge to. Rehabiliteringsteamene hadde ansvaret for sine geografiske områder i kommunen, men det var alltid rom for å utveksle tanker og planer rundt hverandres case, siden det var stort fokus på å fremme samarbeid mellom teamene. De første dagene og ukene gikk med til å få kjennskap til organiseringen og gjennomføringen av rehabiliteringstilbudet i kommunen. Jeg hadde mange diskusjoner med veileder og andre samarbeidspartnere for å innhente informasjon, kunnskap og annet relevant materialet for å få større innsikt i hverdagen for både pasienter og yrkesutøverne. I mitt tilfelle var mange av teamets pasienter slagrammede, med både fysiske, psykiske og kognitive vansker. Flere av teammedlemmene dro på kurs under min praksisperiode for å lære mer om utfordringene til pasienter med kognitive vansker. Dette var prioritert fra ledelsen, siden de så at det var ressurskrevende og nødvendig med kompetansebygging på feltet. En del av praksis var å delta i faglige diskusjoner rundt pasientcase, og det ble forventet at vi studenter var delaktige i denne prosessen og bidro med relevant lærdom og kunnskap. Dette var for meg helt naturlig og jeg følte meg trygg i teamet til å kunne dele mine bidrag.
Gjennom hele praksisperioden hadde jeg kontinuerlig veiledning, både formell og uformell, sammen med de ulike aktørene i teamet. Det lå mye ansvar på meg for hvordan jeg skulle oppfylle kompetansekravene som var beskrevet fra skolen. Disse ble diskutert i forhold til ulike relevante case, hvor jeg fikk utøve meg som ergoterapeut. Behandlingen jeg gav pasientene skulle være i tråd med gjeldende og relevant lovverk, regler, forskrifter og retningslinjer for å forsvarlig og tilstrekkelig praksis etter pasientenes ønsker og behov.
Mine oppgaver har i hovedsak dreid seg om å følge opp mine egne pasienter, men også bistå som ergoterapeutens rolle med de andre profesjonene i teamet. Jeg har vært ansvarlig for å trene opp igjen fysisk og kognitiv funksjon etter slag hos en pasient, søke hjelpemidler og ha opplæring og oppfølging i forhold til disse. I perioden fikk jeg også vært med på hjelpemiddelsentralen for utprøving av hjelpemidler. Jeg ble også godt kjent med relasjonsbyggingens betydning og hvordan vi som fagpersonell er støttepersoner for både pasienter og pårørende. Vår rolle er å ivareta pasientens integritet ved å skape trygghet og ivareta pasientens sikkerhet og emosjonelle prosess, men også bry oss om og være gode lyttere som viser omtanke, respekt og forståelse.
Selv om praksisen var krevende og utfordrende til tider og jeg virkelig ble satt på prøve, har jeg kommer ut av det med en mye større respekt og forståelse av ergoterapi som fag, tjeneste og yrke. Jeg har utviklet meg til å føle et stort eierskap og tilhørighet i yrkesrollen som helsearbeider. Gjennom disse ukene har jeg ved flere anledninger etter endt arbeidsdag følt det bruser gjennom kroppen av stolthet, mestring og lykke. For det gjør meg faktisk lykkelig og glad å få se og være med på reisen til menneskers rett og mulighet til å være aktive og deltakende i egne liv.
Praksisopplevelsene gjennom studiet har gitt med stor inspirasjon og lyst til å kunne fortsette min utdanning. Jeg ser bare fordeler ved å søke meg til en videreutdanning eller master innen mitt fagfelt. Jeg ønsker å kunne videreformidle og bevisstgjøre andre yrkesgrupper og aktører om ergoterapeutenes fagkompetanse og motivere meg selv og andre til aktivt å være med å utvikle denne flotte tjenesten som gjør en forskjell for menneskers liv og hverdag.»
Å få muligheten til å utføre siste praksisperiode i India ved Manipal Universitet er utrolig spennende og veldig lærerikt. Hele Manipal er et eneste stort campusområde med studenter fra alle steder i India og mange andre land. Ergoterapiutdannelsen er her på 4 ½ år og gjennom hele utdannelsen har studentene halve dager teoretisk undervisning og halve dager utplassering i klinikken. Tilknyttet universitetet finnes sykehus med de aller fleste avdelinger.
Ergoterapiavdelingene finnes innen pediatri, psykiatri, nevrologisk rehabilitering og avdeling for ortopedi / håndrehabilitering. Ettersom at jeg i utgangspunktet ønsket meg praksis ved Manipal Universitet på grunn av deres kompetanse innen håndrehabilitering visste jeg at jeg ønsket å være mine 10 uker på ortopedisk avdeling.
Nå er jeg inne i tredje uken her og angrer ikke ett sekund på det. Det er utrolig lærerikt og utfordrende! Pasientene er stort sett innlagt en uke og kommer daglig innom for å få håndterapi, aktivitetstrening, ortoser, fortløpende kartlegging, evaluering og planlegging for oppfølging etter utskrivelse. Det er et høyt tempo og stor pågang, det trygge er at jeg hele tiden har bachelorstudenter, masterstudenter og lærere rundt meg. Alle som underviser ved utdannelsen har nemlig doble roller, slik at det er de samme som holder forelesninger som jobber og veileder i klinikken.
Jeg har blitt godt kjent med en kollega som snart er ferdig med sitt andre år av hennes master i håndrehabilitering og hun har tatt meg med litt rundt Manipal. Det finnes masse fint å se når man får tid til det, enn så lenge har jeg besøkt Malpe Beach og har store planer om å ta en tur til Agumbe, der man kommer litt opp i fjellene og kan se noen fantastiske fosser.
Praksis i India er en kjempemulighet til å lære mye spennende faglig og masse om kulturelle forskjeller, fra organisering av velferdssystem til aktivitet og deltakelse.
